Den upopulære favoritten Emmanuel Macron

Emanuell Macron (Bilde: Romain Perrocheau)

I Frankrike går man på søndag til valgurnene for siste gang i årets presidentvalg, for å stemme på hvilken av de to kandidatene; Le Pen og Macron, som blir landets neste president. Macron seilte opp som en klar forhåndsfavoritt, og lå an til å motta i overkant av 60 prosent av stemmene ifølge de fleste målinger. Etter første valgrunde så Macron selv ut til å være rimelig sikker på seier når det ble klart at motstanderen blir den, mildt sagt, kontroversielle høyre-populisten Marine Le Pen.

Smilene har derimot stivnet nevneverdig de siste ukene, og usikkerheten har bredt seg i Macron-leiren som følge av at det blir stadig mer åpenbart at mange franske velgere, både på høyre- og venstresiden, kommer til å stemme blankt i siste valgrunde. Så mange som én fjerdedel av velgerne ser ut til å velge å stemme blankt eller avstå fra å stemme på søndag.

Hvorfor denne enorme motviljen mot begge kandidatene? Motstanden mot Le Pen er enkel å forstå, som førstedamen i den høyrepopulistiske bølgen som har vokst i Europa de siste årene. Hun er mot globalisme, mot EU, mot innvandring, kort sagt antitesen til alle som ønsker et åpent og inkluderende samfunn. Den overveldende motstanden mot Macron er det derimot vanskelig å forstå ved første øyekast. Han er en kjekk, velkledd og veltalende ung politiker (39), som startet sitt eget parti «En Marché» for litt over ett år siden. Kort sagt en ung og fremadstormende politiker som satser på en plattform av reform og fransk EU engasjement.

For det er ikke lenger noen tvil Macron er langt fra en populær kandidat. Han er favoritt til å vinne, men dette er et valg hvor begge kandidatene er outsidere utenfor de to store partiene i fransk politikk — sosialistene og republikanerne- som tradisjonelt har byttet på presidentembetet. Macron’s oppslutning i første valgrunde er den laveste for en vinner siden 2002, og nå ser det altså ut at mange velger å avstå fra å stemme, framfor å stemme Macron for å blokkere Le Pen.

For å forklare hvorfor Macron er så upopulær kan man dra paralleller til Clinton i fjorårets presidentvalg i USA. Fokuset. Som Clinton representerer Macron den politiske eliten, og han går til valg med mye av den samme politikken som gjorde sittende president Hollande til den minst populære presidenten i moderne fransk historie. At både Macron og hans rykende ferske parti er inne i sitt første valg betyr ikke at han selv er en politisk nybegynner. Når demonstranter og politi støtte sammen i flere franske byer i fjor var det i forbindelse med arbeidslover Macron, i stor grad, hadde utformet som sittende finansminister. Før ministerposten i Hollande-regjeringen var han også Hollandes personlig sekretær, og må derfor ta sin del av ansvaret for at sosialistene gikk på et knusende nederlag i første runde i årets valg. Motivasjonen bak å stifte et nytt parti før valget begynner kanskje dermed å bli noe tydeligere..

Disse arbeidslovene, som ofrer jobbsikkerhet og arbeiderrettigheter, sammen med hans pro-EU standpunkt gjør han vanskelig å svelge for velgere på venstresiden av fransk politikk. I så stor grad at industriarbeidere, som tradisjonelt har stemt på venstresiden, nå i overveldende grad støtter Le Pens Nasjonalt Front. De som forholdt seg lojale til venstresiden støttet venstrekandidat Jean-Luc Mélenchon i første valgrunde, og det er denne velgergruppen som i stor grad mobiliserer til å boikotte valget, hvor hele 65 prosent av de spurte blant disse sier de vil stemme blankt.

Jean-Luc Mélenchon (Bilde: Guillaume Souvant)

Uroen for at det blir nødvendig med støtte fra denne velgergruppen for å sikre Macron seieren, har ført til et massivt press fra eksperter og media, hvor tidligere Le Monde redaktør Natalie Nougayréde i en artikkel i The Guardian gikk så langt som å holde Mélenchon og alle som ikke aktivt stemmer Macron ansvarlig om Le Pen skulle vinne valget på søndag. Selvfølgelig er det ikke opposisjonens som har ansvaret for at Macron vinner valget, men utsagnet vitner om den desperasjonen som begynner å bre seg i franske liberale sirkler. De siste til å kaste hatten i ringen på Macrons vegne for å overbevise velgerne på venstresiden om at framtiden til den vestlige verden hviler på deres skuldre, er tidligere president Barack Obama og Hellas tidligere finansminister Yanis Varoufakis. Sistnevnte åpenbart for å appellere til unge anti-EU velgere på venstresiden.

Om Macron-leieren klarer å mobilisere denne velgergruppen og gå seirende ut av valget på søndag, så er det tydelig at han står overfor en massiv utfordring. Selv om Macron selv har prøvd å avvæpne problemstillingen med å si at bare ønsker stemmer fra de som genuint støtter han, vil det i realiteten være uklart om folk har stemt for hans reformer eller mot Le Pen. Det vil dermed være vanskelig å se en valgseier som en populær validering av Macron’s program. Med andre ord den politiske misnøyen i Frankrike vil høyst sannsynlig vedvare, uavhengig hvilken av de to kandidatene som vinner siste valgrunde.