Olje- og energiminster på tynn is

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Olje- og energiminister Terje Søviknes lanserte på FrPs landsmøte, forrige helg, forslaget om å gjennomføre konsekvensutredninger for områdene rundt Barentshavet, Jan Mayen, og Møre-kysten. Ordet konsekvensutredning blir her brukt som synonym for- forberedning for petroleumsvirksomhet-, for konsekvensene av petroleumsaktivitet for miljø, dyreliv og klima har vel strengt tatt vært kjent i flere tiår.

Søviknes forsøker å komme bort fra det faktum at han her bruker ministerposten til å fiske etter FrP-stemmer i en presset petroleumsindustri, ved å si at anbefalingen kommer fra hans rolle som FrP-politiker og reflekterer ikke departementets offisielle posisjon. Et forbehold som kunne vært noe beroligende, hadde det ikke vært for at det avslører at olje- og energiministeren vår både er klimafornekter og inkompetent når det kommer til ansvarlig ressursforvaltning.

Offentlig ressursforvaltning

Søviknes siteres på følgende av NRK i forbindelse med forslaget; «Vi bør ikke la det ligge for det er dårlig ressursforvaltning. Vi bør utnytte ressursene vi rår over så lenge det er etterspørsel». Det er kanskje dårlig ressursforvaltning fra et økonomisk standpunkt, men det offentliges forvaltningsansvar inkluderer mer enn å bare sikre kortsiktig økonomisk gevinst. Det er dermed ikke dårlig offentlig ressursforvaltning å la en ressurs ligge i jorden om man er tjent med det på lang sikt, både økonomisk og miljømessig.

Krisen i norsk petroleumsindustri stammer fra fallet i oljeprisene som begynte i 2014, i et prisfall som i all hovedsak var etterspørselsdrevet. Det vil si at produksjonen oversteg den globale etterspørselen etter olje, og dermed raste prisene fra over 100 dollar per tønne til rundt 48 i dag. Et prisfall som hadde spesielt store konsekvenser for eksportører som Norge, hvor det er både kostbart og teknologisk komplisert å hente ut ressursene. Selv med betydelig effektivisering og kostnadskutt, så er profittmarginen ved produksjon på norsk sokkel betydelig redusert.

Etter en liten prisoppgang det siste året, som skyldes at OPEC iverksatte produksjonskvoter for å redusere produksjonen, har oljeprisene falt med 13 prosent igjen de siste ukene. Det tyder på at det er lite OPEC kan gjøre for å øke prisene bortsett fra å fortsette med produksjonskvotene i overskuelig fremtid. Det hjelper de heller ikke mye at amerikanerne har økt sin produksjon av kostnadseffektive skiferolje de siste året og oversvømmer markedet med billig olje. USAs bensinlager, som ofte blir brukt som en indikator på amerikansk etterspørsel, er i tillegg høyere enn normalt på denne tiden av året. Dette, sammen med redusert produksjonsaktivitet i Kina, tyder på det ikke blir noen snarlig prisøkning i markedet. Det er dermed ikke lett å se hvilken etterspørsel det er Søviknes mener vi burde utnytte.

Det kan virke som han ikke helt har tatt høyde for ansvaret som ligger på staten når de forvalter offentlige ressurser. Derimot er det ganske tydelig at det å forstyrre gyteplassene for landets største fiskeressurser, i Barentshavet og Møre, for å puste et siste liv inn i en døende petroleumsnæring, er et eksempel på særdeles dårlig ressursforvaltning.

Klimautfordringene

Olje- og energiministeren begrunner, oppsiktsvekkende nok, forslaget med at «det er viktig at vi ivaretar våre naturressurser [..] og bruke av de for å skape arbeidsplasser og verdier for framtidige generasjoner». Hvordan naturressursene vil bli ivaretatt gjennom petroleumsaktivitet i disse sårbare områdene er dessverre ikke videre begrunnet, noe som ville vært særdeles interessant lesning. Men ved å trekke framtidige generasjoner inn i argumentasjonen forsøker han selvfølgelig å komme kritikerne i forkjøpet, for dette vil bli de store taperne om forslaget skulle gå igjennom.

Vi begynner å bli vant med dystre nyheter på klimafronten, og forskningen på området viser at situasjonen bare blir mer og mer prekær. To av de tre områdene Søviknes ønsker petroleumsvirksomhet befinner seg innenfor den Arktiske sirkelen. De siste tretti årene har området med hav-is i Arktis svunnet med mer enn halvparten, og volumet av hav-is har svunnet med tre fjerdedeler i samme periode.

Is-smelting i Arktis

Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), er en arbeidsgruppe under Arktisk råd som har som oppgave å overvåke og forske på hvordan klimaendringene påvirker den arktiske regionen. Årets SWIPA-rapport, som tar for seg effektene av global oppvarming på Arktis, melder at klimatiltakene som er implementert ikke er nok til å hindre is-smelting i Arktis. 190 land undertegnet Paris-avtalen som satte som mål å hindre at temperaturen på kloden stiger mer enn 2 grader over før-industrielt nivå. Selv om dette målet blir nådd så vil oppvarmingen skape en dramatisk effekt i Arktis. Forskjellige deler av verden varmes i ulik hastighet, og rapporten varsler at gjennomsnitts temperatur i Arktis vil øke med 5–9 grader om vinteren fra det som ble målt mellom 1986 og 2005. Det vil bety at hav-isen vil forsvinne om sommeren allerede i 2040. Det er 30 år tidligere enn det forskere før hadde trodd.

Hva vil dette ha å si for klimaet på kloden? For det første, så har Isen i Arktis en kjølende effekt på klodens klima, ettersom snø og is reflekterer mer varme enn det absorberer. Mindre is i Arktis betyr at regionen absorberer mer varme og at kjøleeffekten dermed reduseres. For det andre, så avdekker smeltingen i Arktis landmasse som har vært tilfrosset i hundrevis av år. Disse landmassene inneholder store lagre av klimagassene karbondioksid og metan, som vil bli sluppet ut i atmosfæren. Det er estimert at rundt halvparten av alt karbonet som finnes lagret i jorden, befinner seg nettopp i Arktis. Det siste og viktigste poenget er disse effektene er sirkulære og selvstendig forsterkende. Mindre is betyr høyere temperaturer, som igjen betyr mer smelting. Og frigjøring av klimagasser lagret i det Arktiske jordsmonnet bidrar til å forsterke oppvarmingsprosessen slik at ytterligere klimagasser blir frigjort.

Utfordring for FrP

Forslaget om oljeutvinning i disse områdene har møtt motbør fra naturvernforbundet og norsk fiskarlag, men det burde få større konsekvenser at olje- og energiministerens politiske overbevisning så til de grader på tross av det offentlige ansvaret som ligger i minister-embetet. Kanskje reflekterer dette noe av problemet et FrP i regjering har stått ovenfor, og som kan vise seg å bli utslagsgivende for om de blå-blå blir sittende etter årets stortingsvalg. Hvordan har FrP klart å forene det å utøve ansvarlig og tidvis upopulær politikk, med en velgerbase som i stor grad ønsker å få både i pose og sekk?

�9