I gründerverden i Norge er 99% av lederne menn. Jeg satset som kvinne, og ble behandlet brutalt.

En offentlig kritikk av forhold av samfunnsinteresse, etter en omfattende varslingprosess.

“Man kan ikke sidestille seksuell trakassering med en hvilken som helst annen konflikt,” svarte jeg.

Egil Skibenes, styremedlem og investor i gründerbedriften Volusense AS, hadde rolig forklart meg at man kan det.

“Når to mennesker ikke kan jobbe sammen er det normalt at en styreleder løser det med en oppsigelse.”

Han mente at styrelederens prioritering var logisk, særlig nå som han visste om hans interessekonflikter knyttet til en potensiell multimilliard-deal.

Jeg svarte at interessekonflikter bør forvaltes med varsomhet. At pragmatisme har grenser — etiske og lovmessige. At det blir vanskelig å fortsette som leder i medtech-gründerbransjen i Norge når sentrale aktører får oppføre seg slik. På bakgrunn av mine dyrekjøpte erfaringer er jeg ikke villig til å jobbe med disse menneskene i fremtiden.

Da tipset Skibenes om at jeg med min kompetanse og erfaring har gode muligheter innen fiskeoppdrett.

Fiskeoppdrett..

Egil Skibenes insisterte på å betale for lunsjen, og åpnet galant døren for meg på vei ut av restauranten som jeg hadde invitert til.

Ingen sjanse som leder og kvinne i et bergensbasert gründerselskap.

Det du nettopp leste var mitt korte referat fra én hårreisende samtale blant mange lignende møter med relevante maktpersoner.

Jeg var sagt opp som daglig leder i Volusense, et medisinsk teknologiselskap. Den formelle begrunnelsen er økonomi. “Tilfeldigvis” hadde jeg nylig avsluttet et samarbeid grunnet seksuell trakassering og maktmisbruk. Mer om dette nedenfor.

Mitt aller første møte med Volusense-styret var i et konferansesenter. Styremedlem og investor Jan-Olaf Tønnevold kom bort til meg for å spørre om det var jeg som serverte kaffe og te på konferansesenteret. Jeg som satt der langt unna serveringsdisken med PC og en haug med papirer. “Nei.” Vi skulle på samme møte, og jeg var der for å foreslå selskapets strategi fremover.

En viss poesi er det vel kanskje. Å begynne og ende med seksisme.

Følgende historie er min fremstilling av min situasjon slik jeg har opplevd den. Min historie handler om kvinnefiendtlige holdninger i en viktig lomme av det norske samfunnet der kun 0,99% av gründerne og lederne er kvinner. Den demonstrerer hva slike holdninger kan føre med seg, helt konkret og i mitt tilfelle. Jeg er ikke den eneste som møter slike problemstillinger.

Litt om da Bill Kridel låste min koffert inn på hans hotellrom, med mer.

Jeg ble engasjert som daglig leder for å lede utviklingen av nye sykehusprodukter for Volusense, og å gjøre selskapet klart for oppkjøp. En internasjonal investeringsbank, Ferghana Partners, skulle bistå i salgsprosessen for selskapet.

Bill Kridel var storeier og administrerende direktør i investeringsbanken, og deres prosjektleder for prosessen.

Da jeg presenterte selskapet for Bill Kridel var responsen at jeg trengte en person på teamet som “ser ut som han”. Kridel pekte på en typisk “hvit mann 50 år i dress” som deltok i møtet.

Ellers spøkte Bill Kridel med at han godt kunne følge meg på toalettbesøk samt andre “morsomheter”.

Jeg antok på denne tiden at han ville skjerpe seg. Det gjorde han ikke.

Han begynte blant annet å mase om at jeg skulle bli med til leiligheten hans, og om å få besøke meg hjemme en helg som erstatning for et forretningsmøte.

En gang låste han kofferten min inn på hotellrommet sitt, og han forsøkte å presse meg til å bli med og hente den der.

Nei.

Styret satset på denne mannen for å selge selskapet. Hva nå?

Jeg diskuterte episodene med seksuell trakassering løpende med styrelederen i Volusense, Sveinung Hole.

Sveinung Hole var leder for et halvstatlig såkornfond, Sarsia Seed, som investerer i medisinske og energirelaterte oppstartselskaper. Sarsia Seed eier cirka halvparten av Volusense og har mye styringsmakt.

Han og jeg koordinerte noen av tilbakemeldingene i respons på Kridels atferd. Disse skulle være tydelige uten å rispe opp samarbeidet.

“Bill, be professional.”

Problemstillingen ble deretter parkert, fordi operasjonelle utfordringer i Volusense gjorde at salgsprosessen ble utsatt. Sommeren 2015 var vi klare igjen og prosessen skulle restarte.

Da Bill Kridel så deltok i et styremøte gjorde han et poeng av å snakke over hodet på meg til min mannlige kollega, Torgeir Vaage. Jeg var som vanlig den eneste kvinnen i styremøtet. Bill Kridel lot som Torgeir Vaage var selskapets leder.

Sveinung Hole irettesatte Kridel i møtet og omdirigerte kommunikasjonen til meg som daglig leder. Hole og jeg snakket om Kridels atferd etterpå.

Det var tydelig at dette måtte håndteres før salgsprosessen for Volusense skulle svinge i gang for alvor.

Tilsidesettelse og nedlatende holdninger.

Det skjedde noe annet rundt denne tiden, utenfor jobbsammenheng: Jeg ble voldtatt av en mann jeg datet og fikk en alvorlig knekk. Jeg formidlet dette til styrelederen Hole, og ga dessuten beskjed om at “Vi må snakke om hvordan vi håndterer Bill Kridel. Jeg har ikke råd til å ignorere flere grenseoverskridelser, verbalt eller ei.”

Reaksjonen fra styrelederen var av typen “Selvsagt klarer du ikke det, og du skal få slippe. Vi andre kan jobbe med ham.”

Løsningen hans var altså at jeg som daglig leder skulle sitte på gangen i salgsprosessen for selskapet. Dette fordi en mann med makt gjennom seksuell og annen trakassering hindret meg i utførelsen av jobben min.

Rundt denne tiden endret styreleder Hole sin tone overfor meg. Han kom med en rekke nedlatende beskjeder:

“Ikke tenk vanskelige tanker.”

“I do not fix my problems, I fix my thinking”

“Velg dine kamper.”

“Verden er akkurat den samme.”

“Tenk enkle tanker.”

I tillegg ytret han upassende “oppmuntringer” om at han fortsatt anså meg som attraktiv, tiltrekkende og distraherende, og at jeg har mange gode år foran meg.

Jeg formidlet til Sveinung Hole hvorfor tilsidesettelse av den som blir trakassert ikke var noen god eller akseptabel respons på trakassering. Jeg ga ham også tilbakemeldinger på bemerkningene hans.

Jeg valgte å legge til grunn at han gjorde så godt han kunne, og at han gjerne ville finne gode løsninger og støtte meg. Men tiden dro ut, Hole tok ikke tak i problemstillingen med Kridel, og situasjonen tilspisset seg.

Klare krav, Kridel trekker seg.

Etter flere tunge måneder uten reell støtte satte jeg foten kraftigere ned. Jeg stilte krav om at Kridel var nødt å overdra sin rolle til seniorkolleger i Ferghana.

Styreleder Hole kunne få levere denne beskjeden per telefon. Alternativet var at jeg selv ville sende denne beskjeden. Skriftlig. I kraft av å være daglig leder. Med kopi til advokat.

Jeg kontaktet en advokat for støtte ved behov.

Hole ringte til Kridel og vinklet beskjeden slik: Han hadde merket at samarbeidet ikke gikk bra. At det var noe. Han hadde spurt meg og spurt meg igjen. Til slutt hadde jeg fortalt ham alt. Han sa til Kridel at denne atferden var fullstendig uakseptabel, og Kridel var nødt å trekke seg fra prosjektet med en eneste gang.

Kridel medga at han hadde gått over streken og at han skyldte meg en unnskyldning. Han trakk seg fra prosjektet og ansvaret ble overdratt til hans direktørkollega.

Jeg var takknemlig for at Hole endelig hadde tatt tak i dette og responsen var som ventet. Kridel benyttet anledningen til å trekke seg musestille tilbake, mens samarbeidet med investeringsbanken kunne videreføres.

Det som ikke var bra var at Hole skildret meg nærmest som en usikker liten jente. Som en person som over lang tid ikke turte å si ifra. Som lot et samarbeid som var sentralt for selskapet gå i surr uten å trekke i bjellen. Som måtte reddes av selveste styrelederheltemannen Sveinung Hole.

Denne vinklingen gjenspeilet ikke realitetene.

Vinklingen var enda mer uspiselig sett i sammenheng med tidligere forsøk på tilsidesettelse, samt beskjeder om å heller “fikse mine tanker” og liknende.

Jeg kalte derfor inn til et møte med Hole for å diskutere holdninger, “slik at jeg blir møtt med respekt også/særlig når jeg stiller opp traumatisert etter voldtekt”.

Vi snakket lenge, Hole lyttet og gjorde et forsøk på å forstå, og jeg var villig til å legge temaet dødt.

Utmattet og sykemeldt.

I flere måneder hadde jeg prioritert å fungere best mulig på jobben, etter omstendighetene, med gradert sykemelding.

Jeg hadde levert politianmeldelse av voldtekt, til ingen verdens effekt. (En annen story.) Jeg hadde møtt en bistandsadvokat med lang erfaring fra voldtektsanmeldelser som blant annet mente at noen menn og kvinner jo liker vold — og at “nei” og “stopp” derfor ikke er tydelig for stakkars forvirrede mannfolk. Nære og kjære hadde spurt meg hvorvidt jeg hadde oppført meg pent eller provosert det. Voldtekt satte også dype spor og var visst ikke så lett å bare legge bak seg.

Jeg var sliten og skjelven.

Styreleder Hole, jeg og fastlegen min ble enige om at jeg skulle sykemelde meg 100% en stund for å fokusere på meg og mitt, og få kreftene tilbake.

Friskere og utrangert.

Da jeg etter et par måneder begynte å føle meg bedre, ble det tydelig at jeg ikke var velkommen tilbake på jobb.

Hole sendte en melding om at det gikk mot slutten med selskapet. Det var full krise og vi måtte se på kontrakten min.

Dette var overraskende og noe av informasjonen om selskapet syntes ikke å henge på grep. Når jeg ba Hole om mer informasjon for å bidra til løsninger fikk jeg ikke svar.

Jeg forhørte meg med min kollega og deltok i et styremøte for en oppdatering. Realiteten syntes å være at det var noen mindre problemer i Volusense. Det var ingenting som tydet på at selskapet gikk mot slutten.

Få uker senere anga Hole at selskapets utvikling og salg var forsinket, at mer kapital trengtes, og at dette ville bli vanskelig å oppnå. Dessuten hadde de “regnet ut hvor mye det koster oss å ha deg gående på sykemelding”, og “funnet en måte å si deg opp selv om du er sykemeldt.” Få dager senere ble jeg sagt opp med begrunnelse i økonomi.

(Lønn ved sykemelding betales av det offentlige. Styret hadde bydd på en tilleggsytelse for å beholde samme inntektsnivå.)

Kridel igjen. Og forsøk på selskapssalg uten å si det til daglig leder.

Underveis og i etterkant fant jeg ut at Bill Kridel var tilbake på laget. Styret og min kollega Torgeir Vaage var i gang med salgsprosessen, og hadde sendt munter informasjon til investorene i Volusense. En del av disse takket ja til å investere mer.

Samtidig fikk jeg beskjed om at selskapet var i krise, at selskapet gikk mot slutten, og så kom altså oppsigelsen.

Jeg fikk ikke informasjon om at salgsprosessen hadde startet, tross min stilling som (sykemeldt) daglig leder, og til tross for at den “fremtidige” salgsprosessen hadde vært et samtaleemne mellom meg og styreleder Hole.

Salgsprosessen ble sparket i gang med et informasjonsmemorandum. I denne står Bill Kridel oppført som første kontaktperson og teamet blir presentert uten daglig leder.

Sveinung Hole har gjort forsøk på å snakke bort den fornyede rollen til Kridel. Da han ble konfrontert med fakta og dokumentasjon ble dette begrunnet med at han har “amerikanske kontakter som er verdifulle”, og at Kridel nå en gang eier investeringsbanken Ferghana Partners.

“Men hør her. Han eier selskapet Ferghana Partners. Så han finnes.”

Hole insisterte på at dette uansett ikke var noe tema ettersom Kridel ikke skulle ha direkte kontakt med meg, og at avtalen var at jeg kun skulle forholde meg til kollegene hans. En omskriving av realitetene, og ikke subtil heller.

Jeg ble videre kontaktet av en kvinne fra et internasjonalt selskap som hadde vurdert et oppkjøp av Volusense. De var interesserte og hadde blant annet engasjert en konsulent for å bistå med verdivurdering, men så møtte de Bill Kridel. Han oppførte seg nedlatende og upassende overfor henne. Hun fikk da støtte fra sin leder om å ikke forfølge oppkjøpsmuligheten videre. En reell salgsmulighet for Volusense kom således i fare som følge av Kridels opptreden overfor en kvinnelig representant for en potensiell kjøper.

Parallelt er Kridel og hans selskap engasjert i en salgsprosess for et annet norsk selskap. Sveinung Hole representerer som kapitalforvalter eierandeler i dette selskapet som estimeres å kunne bli verdt vel over en milliard kroner.

Det tegner seg et bilde der jeg er ført bak lyset om situasjonen av selskapet jeg var daglig leder for, og så sagt opp, i håp om å lande avtaler og gevinster for Sarsia og øvrige eiere. Allianser med maktforvaltere som trumfer. Seksuell trakassering av menn med makt må man finne seg i. Ellers må man regne med represalier.

Kaffe, lunsj og middag med maktpersoner.

Jeg inviterte til en rekke samtaler med blant annet styremedlemmer i gründerselskapet Volusense, samt forvaltere i såkornfondet Sarsia Seed som eier halve Volusense. Egil Skibenes, han som ønsket meg lykke til innen fiskeoppdrett, var en av dem.

Hvis mine opplevelser så langt høres alvorlig ut, så kan jeg informere om at summen av responsene gjorde denne situasjonen virkelig ille.

Hvis Sveinung Hole hadde støttet meg, så hadde denne historien blitt en helt annen.

Når både Kridel og Hole oppførte seg problematiske, så hadde det riktige vært at styret i Volusense og Partnere i Sarsia Seed satte i gang en granskning og en opprydding som en egnet respons på varsling om alvorlige kritikkverdige forhold. Også det hadde vært tålelig.

Men her sviktet det i alle ledd, og ansvarsfraskrivelsene har vært noe av det tyngste å forholde seg til.

Jeg har hatt samtaler med mange, men nevner kun personer i ansvarlige stillinger. Støtten og forståelsen virket ofte å være omvendt proporsjonal med ansvarsnivå. Dette kan man ha en viss sympati for. Ingen liker å engasjere seg i problemer. Men det holder ikke for personer med verv som styremedlem, styreleder eller kapitalforvalter.

De fleste som jeg heretter nevner har jeg samarbeidet godt med i en rekke år. Det samme kan jeg si om Sveinung Hole. (Og det er sårt.)

“Det her ville vi aldri tillate”, insisterte Jon Berg, Partner i Sarsia Seed. Jeg hadde nettopp forklart i detalj at jo, dette har skjedd og det tillates, med Sarsia Seed ved Sveinung Hole i førersetet. Berg skulle ta det jeg hadde fortalt opp med lederen i Sarsia Seed, Erlend Skagseth. (Spoiler: Jo, de tillater det.)

Ingen respons fra Skagseth. Rundt samme tid fikk Skagseth også spørsmål fra en bekjent om hvordan det gikk med meg. Svaret var kort: “Det er en personalsak.”

Fra en tidligere dialog visste jeg at Hans Hekland (en annen Sarsialeder) mente, som Skibenes, at den som “vinner” i en situasjon med sextrakassering nødvendigvis må være den som ventes å tilføre selskapet mest verdi.

Den spesifikke konteksten var at Hekland gratulerte meg da Kridel ble bedt å gå, fordi “det må jo bety at du er verdt mer for Volusense enn Kridel.” Jeg spurte om dette betydde at dersom jeg hadde vært sekretær og ikke daglig leder, så skulle jeg bare tålt oppførselen hans. Da ble Hekland gretten og sa at jeg var “urealistisk, og altfor idealistisk”. Jeg spurte hvorfor jeg skulle orke å jobbe på en arbeidsplass med slike kvinnediskriminerende holdninger. Marit Wick (ulike roller i Sarsia) satt på kontoret mitt og hørte på dialogen. Hun fastslo da, til Heklands synlige lettelse, at hun tvert om opplevde Sarsiamiljøet som “en arbeidsplass der man ikke ser kjønn”.

I perioden da jeg var sterkt preget av voldtekt, i tillegg til at jeg slet med å få gehør for mine rettigheter på arbeidsplassen, kom Hekland også med bemerkninger som “Jeg trodde du var sterk”. Etter måneder der jeg ikke ga meg på hverken den ene eller den andre rettigheten min, sa han oppgitt: “Er det ikke på tide å slutte å fekte vindmøller?” “Kanskje er det vindmøller, men jeg har stor hest,” svarte jeg.

Marit Wick ble såret i en samtale kort tid etter oppsigelsen, fordi jeg snakket til henne som påtroppende Partner i Sarsia Seed og nyvalgt styremedlem i Volusense, med medfølgende ansvar, “i stedet for som til en venninne”. “Jeg får vel forberede meg på rettssak, jeg da”, sa hun med tårer i øynene og med anklagende stemme, og gikk. “Jeg kom hit for å lytte, av respekt til deg, og har aldri bedt om noen rolle i dette.” Javel, neivel.

Kjell Øygarden, styremedlem og gründer i Volusense, sendte meg en tekstmelding etter samtalen vår om hele denne situasjonen: “Jeg sa ja til å lytte til deg. Det var ok. Men i dag begynte du å stille krav. Det kan jeg ikke godta. Det er jeg som bestemmer hva jeg skal og ikke skal gjøre. Jeg trekker meg derfor ut av videre diskusjoner med deg.”

Jeg kunne ikke huske å ha stilt krav til ham utover en generell forventning om at han og alle i styret ser på denne tematikken med tilbørlig grundighet. Jeg ba ham utdype. “Hvis du ikke forstår at du stilte krav må du tenke igjennom.” Var det anmodningen om å sette mine rettigheter på styrets dagsorden som var uspiselig? Man lærer så lenge man lever.

Arne Grip, styremedlem i Volusense, fant ikke tid eller grunn til å møte meg.

Jan Olaf Tønnevold, styremedlem og investor i Volusense, møtte meg og lyttet, men han var mest opptatt av at jeg skulle finne en bestemt epost til ham. Jeg forklarte at jeg ikke hadde adgang til mine epostarkiver, og at dette var noe jeg forgjeves hadde forespurt for å kunne belyse saken fra min side. Tønnevold purret på mailen flere ganger.

Farzad Abdi-Dezfuli, Partner i Sarsia Seed, forsto hvorfor dette var en situasjon jeg umulig kunne akseptere. Han viste respekt for at jeg var fast bestemt på å ta saken til retten, dersom ingen tok tak i disse forholdene. Takk, Farzad.

Jeg inviterte også styrelederen i Sarsia Seed, Wenche Rolfsen, til et dialogmøte. Invitasjonen ble avvist. Hun vurderte at situasjonen ble håndtert på beste vis av Sarsia Seeds representant Sveinung Hole. “Det gjør han dessverre ikke, og saken er ikke triviell. Det er nettopp derfor jeg henvender meg til deg.” Jeg sendte henne dokumentasjon om situasjonen. Niks.

“Du overdriver din egen betydning,” var tilbakemeldingen fra Øivind Enger, Partner i Sarsia Seed, når jeg møtte ham. Det der var en jævlig ufin ting å si, mente jeg. Han svarte at han måtte få lov å si det han mente. Enger gjentok at jeg overdrev min egen betydning og la til at jeg burde moderere ordvalget mitt. Tidligere i samtalen hadde Enger forsøkt å ugyldiggjøre og parkere min realitetsbeskrivelse som ensidig. Avsporinger i kø, og kritikk av fremføringsform heller enn innhold er jo en klassiker. Jeg var godt lei av å bli møtt på denne måten. Jeg foreslo at noen skulle skrive en fuckings stil om å skulle navigere denne situasjonen som kvinnelig leder, og gikk fra samtalen uten å hilse.

Statlige Innovasjon Norge er den viktigste finansieringskilden og premissgiver for investeringsfond som Sarsia Seed. Volusense mottar også direkte finansiering fra Innovasjon Norge. Norsk Venturekapitalforening er en interesseorganisasjon og et selvregulerende organ for venture- og såkorninvestorer. Jeg har informert begge organisasjoner om situasjonen, på toppledernivå. Begge har angitt at de ser med alvor på situasjonen men at det er lite de kan bidra med. Innovasjon Norge skrev dog at de ville “se på hvordan vi kan sette krav gjennom våre virkemidler for å bidra til holdningsendring og faktisk endring”.

Bestridelse av oppsigelsen.

Jeg orienterte min (nye) advokat ifm voldteksanmeldelse om det hele. Han har bistått meg også i denne saken.

Volusense har engasjert en av byens høyest lønnede advokater. Volusense sin versjon er at jeg har gjort en veldig bra jobb for dem, og at oppsigelsen var rent økonomisk begrunnet (og styret var lur nok til å kutte andre kostnader i samme slengen). Dessverre ble oppsigelsen nødvendig selv om jeg var sykemeldt, og sykemeldingen hadde en alvorlig årsak som ikke har noe med Volusense å gjøre. De vektlegger videre at jeg var innleid og ikke ansatt, og insisterer på at dette er en ordinær oppsigelse av en forretningsavtale. De påstår at de ikke har vært annet enn støttende.

Min “mistenkeliggjøring” av oppsigelsen og “beskyldninger om holdninger og arbeidsmiljø” blir karakterisert som underlig og skuffende.

De skriver at de “gjerne kan gå inn i en nærmere dialog om de forhold Vogels har opplevd som krenkende og vanskelige i forhold til Ferghana og Kridel. Det er imidlertid noe som ikke skal blandes sammen med oppsigelsessaken. Disse forhold har intet med hverandre å gjøre.”

Unnskyldningen fra Kridel, som tidligere ble formidlet uten forbehold, ble til “en unnskyldning med bakgrunn i hennes opplevelse av hendelsene.”

Trakasseringen i nyere tid ble ignorert. De tidligere hendelser med Kridel ble feilaktig skildret som en gammel historie som jeg etter eget ønske hadde håndtert selv, og som nå hadde blitt aktualisert og adressert kun på grunn av “de psykiske virkningene” etter voldtekt.

De bruker min nedtur etter voldtekt som argument for å bagatellisere og vifte vekk kritikk av både egne og Kridel sine kvinnefiendtlige handlinger.

I tillegg oppfordrer de til “ro rundt Volusense. Helt ubegrunnede søksmålsvarsel kan forstyrre salgsprosessen. Dette vil også skade Rianne Vogels.”

Jeg ble rådet til å slutte å snakke om situasjonen med personer i sfæren rundt Volusense og Sarsia. Styreleder Hole: “Jeg vil jo ikke si noe som går utover deg. (…) Men det blir jo ikke så lett når jeg har veldig mange som kommer og sier at du har kontaktet dem, og forteller en historie som de ikke.. som de synes høres helt.. ja, som de ikke skjønner da.” Hole signaliserte at han heller ikke forsto hvorfor jeg hadde disse samtaler, fordi “alle disse kommer jo tilbake til meg, og lurer på hva som skjer.”

Jeg svarte at jeg i så fall, om de fortsatt lurte på hva som skjedde, godt kunne følge opp og vise dem fakta. Og at jeg ikke godtar en omskrivning av historien.

Da lo Hole og sa: “Det gjør det jo ikke bedre.”

“Budskapet til deg, Rianne, er bare: Hvis det er et ønske og et mål for deg å finne en løsning, så må du tenke.” “Hvis du ønsker en løsning, så er kanskje ikke dette det lureste å gjøre. Men det får jo bli ditt valg.”

Det ble gjentatt at de utelukkende har gitt meg positive skussmål og vært veldig komplimentøse i omtalen av meg, mitt arbeid og min kompetanse, det gode og tette samarbeidet, og mine profesjonelle muligheter fremover. De har derfor opplevd min respons til denne situasjonen som veldig vanskelig, urettferdig og urimelig. Til tross for dette, er de villige til å hjelpe meg videre ved hjelp av sitt kontaktnett og tilgang til muligheter i forhold til det å skaffe en ny jobb, “men da er vi avhengige av å ha en tillitsfull relasjon, og en kommunikasjon som er positiv.”

“Vi skulle ønske vi kunne legge stridsøksene ned, og så kunne vi konsentrere oss om de andre tingene. Hvor finnes det nye oppdrag? Hvor finnes det nye ting vi vil kunne gjøre sammen? Vi har flere porteføljebedrifter som vi vet hadde trengt din kunnskap.”

Heller fiskeoppdrett.

Rettssikkerhet lik null.

Når jeg stadig ble møtt med avvisning ble jeg mer og mer innstilt på å ta saken til en domstol. For min del, men også fordi denne saken er større enn meg. Slike holdninger må det gripes fatt i.

Likestillingsombudet er ikke relevant av en rekke grunner. Deres vurderinger er ikke rettskraftige og kan ta flere år å oppnå. De har ingen sanksjoneringsmulighet. Likestillingsombudet har heller ikke mandat til å uttale seg om sextrakassering.

Kun domstoler kan uttale seg om dette. På min regning. Min advokat rådet meg om at den finansielle risikoen og den personlige belastningen av en rettslig prosess på ingen måte står i forhold til det resultatet som man kan oppnå, selv i beste fall.

I et søksmål er det ikke gitt at en dommer vil være villig til å overprøve et samlet styre som resonnerer at en oppsigelse var økonomisk begrunnet. Man kan heller ikke være helt sikker på tolkningen av aml. §14–12, som tilsier at jeg som innleid har rettigheter på lik linje med ansatte. Og en dommer som er delvis enig avgir neppe en fellende dom. Advokaten min kunne dessuten av sterke, strukturelle grunner som hadde lite med selve situasjonen å gjøre, ikke anbefale meg å ta saken til retten. Faktisk er det ekstremt få dommer å oppspore. Mellom 2001 og 2008 ble kun seks arbeidsrettssaker relatert til sextrakassering behandlet i landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett samlet. Mellom 2006 og 2014 var det igjen kun seks slike saker som endte i domstoler. Blant disse siste seks mottok kun én av kvinnene en viss oppreisning samt dekning av saksomkostninger.

Kort sagt gir det norske rettsvesenet ingen reell beskyttelse eller en effektiv sanksjonsmulighet for personer som er utsatt for seksuell trakassering eller gjengjeldelse i kontekst av seksuell trakassering. Dersom jeg likevel stevner, vil jeg i verste fall måtte bære både egne og motpartens saksomkostninger.

Volusense har gitt et tilbud om magre 1 måned med etterlønn som kompensasjon, begrunnet i at jeg var sykemeldt på oppsigelsestidspunktet, pluss fire måneder ekstra dersom selskapet blir solgt.

Mine advokatutgifter (p.t. kr 95.000) dekkes ikke av noen. Deres advokat finansieres av investorer i den medisinske gründerbedriften Volusense.

Etter anmodning fra min advokat og en ekstremt krevende tid på alle fronter har jeg i et slitent øyeblikk akseptert disse økonomiske vilkår.

Jeg stilte som avtalekrav at det skulle produseres forhåndsgodkjente attester og forhåndsgodkjent kommunikasjon om min avgang til selskapets investorer. 81 norske investorer har tidligere kun blitt fortalt at jeg var sykemeldt; at jeg var sagt opp mens min kollega Torgeir Vaage skulle engasjeres videre i en lignende rolle; og at jeg bestred oppsigelsen. Investorene kan sitte igjen med et inntrykk av at jeg ikke lenger fikser jobben og dessuten er vanskelig å bli kvitt.

Mitt krav var og er at investorene skal informeres om mine saklige grunner til å bestride oppsigelsen. Avtalen har nå bristet på dette punktet. Jeg går ikke med på å hvitvaske situasjonen for Volusense og Sarsia.

Status ellers er at Sarsia Seed er utpekt av Innovasjon Norge som forvalter av et nytt landsdekkende såkornfond på kr 300 millioner, herav kr 150 millioner i offentlige midler. Sveinung Hole forvalter for tiden noen milliarder i forsknings- og utviklingsmidler for et privat veldedighetsfond, er styremedlem for Sarsia Seed og for Norsk Venturekapitalforening, og er fortsatt styreleder i Volusense. Bill Kridel styrer vel på som før. Hvordan det går med Volusense er noe uklart.

Veien videre.

Jeg finner ut etter hvert hva jeg gjør videre. Nå tar jeg først en pause til arbeidsmotivasjonen og gleden kommer tilbake. Ohne Leidenschaft, keine Genialität. Jeg er i Argentina så lenge, virvler rundt på tangogulvene og kaller det for midtlivskrisen min. Det er det nok også. Det tar tid å omstille seg.

Og så, som du kan ha oppdaget, har jeg tatt ytringsfriheten fatt.

Tross all motgang er jeg privilegert som kan ta fri en stund, har råd til en advokat eller to, og ser en mulighet til å bidra til holdningsendringer. Jeg har sondert ulike fremgangsmåter og har kommet frem til at offentliggjøring gjennom egenpublisering er veien å gå. Publisering og deling via sosiale medier gir offentlig tilgang til denne informasjonen, og gir meg som varsler full kontroll på min egen historie.

Om ytringsfrihet, varsling og lojalitet til illojale arbeidsgivere.

Jeg har protestert mot stadige krenkelser og en ukultur. Først har jeg sagt ifra internt, til personer med makt til å gripe fatt i kritikkverdige forhold og med makt til å ivareta meg som arbeidstaker som melder ifra. Disse personer har fått rikelig med anledning til å handle. Ettersom dette ikke førte frem, tvang de meg videre. Etter hvert har det gått opp for meg at jeg er en varsler.

Jeg fattet stadig mer interesse for varslingsinstituttet, og det potensialet som ligger i det å kunne bruke ens ytringsfrihet til å avdekke kritikkverdige forhold i arbeidslivet. I utgangspunktet er det ikke varsling når man ytrer seg om brudd på ens egen arbeidskontrakt eller arbeidsforhold. Det er imidlertid knyttet så betydelige samfunnsinteresser til det å avdekke kjønnsdiskriminering og seksuell trakassering i næringslivet, at slike ytringer kvalifiserer til arbeidsmiljølovens særskilte varslervern.

Jeg har varslet alle som var villig å høre i styret i Volusense. Jeg har varslet de største aksjonærer i Volusense, inklusiv alle investeringspartnere samt styrelederen i hovedeieren Sarsia Seed. Sarsia-selskapet som jeg var utleid fra ble løpende orientert. Hos Ferghana Partners var direktørkollegaen til Bill Kridel informert om Kridels atferd. Jeg har videre varslet Innovasjon Norge som er premissleverandør for såkornfond. Og Norsk venturekapitalforening som selvregulerer såkorn- og venturefond. Jeg har ikke funnet muligheter for effektiv varsling til tilsynsmyndigheter. Jeg har vært interessert i å varsle Likestillings- og Diskrimineringsombudet, men de har ikke rett å uttale seg om saker som gjelder seksuell trakassering. Jeg ønsket å gå den rettslige veien, men har ikke funnet dette praktisk mulig. Relevant forskning bekrefter dette synet.

Det er dette som er varsling: En prosess over tid hvor man drives videre når man som arbeidstaker opplever ignorering, avvisning og i verste fall sanksjonering. Når det i realiteten ikke fantes noen muligheter for effektiv varsling til tilsynsmyndighetene, ble varsling til offentligheten et logisk steg. Det ligger i varslingsinstituttets natur at navn på ansvarlige kan fremkomme ved offentlig varsling.

Jeg deler nå denne historien offentlig fordi dette er dagens Norge, og slik trenger vi ikke å ha det.

Diskuter. Del. Ikke bagatelliser.

Takk.

Rianne

Illustrasjonsbilder fra TV-serien Mad Men.