Bergens nye leverandørindustri
Det vokser frem en ny leverandørindustri i Bergen og den forvalter en helt ny råvare: data.
Denne industrien finner du overalt — fra laksemerder til bakeriet og sykehuset. Med digitale verktøy og nye tankesett graver både gründere, næringslivsledere og kommuneansatte etter gull i sine virksomheter. Den aller viktigste råvaren de graver etter heter data og blir selve nøkkelen til Bergens fremtid. I dag er jeg på besøk i Bergen for å treffe mange av dem.
Tenk på Marine Harvest og Grieg Seafood og de andre i sjømatklyngen. De besitter enorme mengder forretningskritiske data fra sine mærer og produksjonsanlegg — som ingen andre har førstehåndstilgang til.
Tenk på Baker Brun, som kan bruke data fra sin produksjon, distribusjon og salg til å gjøre hele sin virksomhet «synlig» slik at kundene får bedre produkter og de ansatte bedre arbeidsforhold.
Tenk på Helse Bergen ved Haukeland Sykehus som har tilgang til — og bidrar til — kanskje verdens beste registre over helsedata fra den norske befolkningen.
For selv om vi ikke kan ta og føle på «data» er det en like kritisk råvare som oljen vi begynte å pumpe opp på 1970-tallet. På den tiden vokste det frem en norsk leverandørindustri som sørget for at vi ikke bare lot de internasjonale aktørene pumpe opp oljen, foredle den og selge vår egen råvare tilbake til oss som ferdige produkter av typen bensin og plastprodukter.
Det samme må vi gjøre nå. Bergen må benytte sin kapital, kompetanse og egenart til å se mulighetene i digitaliseringen, ikke truslene.
Og det bugner av eksempler på et digitalprogressivt Bergen: Oppstartsbedrifter som Quantfolio, VirtualSpend og stacc flytter på etablerte bransjer som bank og handel. Semiconductor-selskapet Disruptive Technologies er blant de mest spennende i landet. Og i Nyskapingsparken og på Tripod kraftsamles kompetanse og kapital for å realisere nyskapende ideer.
Bergen kommune henger også fullt med på lasset. Med en sterk digitaliseringsstrategi sørger kommunen blant annet for bedre helse- og omsorgstjenester til byens befolkning, gjennom for eksempel digitale røykvarslere og trygghetsalarmer til de eldre.
Det vi må forstå er at de dataene vi sitter på er det vi skal leve av i fremtiden. Vi kan sikre norsk konkurransekraft ved å bygge kompetanse på hvordan vi skal grave frem og bruke ressursene selv — og ikke bare gi det bort (eller billig) til internasjonale IT-giganter.
Mange av disse aktørene definerer seg faktisk som kunstig intelligens-selskaper — og ser for seg en fremtid hvor de skal leve av å være best på tolke og benytte data. Men for å skape gode modeller og løsninger basert på kunstig intelligens (AI) kreves tilgang til store mengder — og høykvalitets — data. Når en aktør først har sikret denne tilgangen vil den ha den smarteste AIen og derfor kunne bygge den beste og mest populære tjenesten, som igjen betyr at den vil ha den største flyten av nye data. For selskaper som kommer etter kan det bli umulig å ta igjen dette forspranget.
Vi besitter en svært verdifull råvare i våre data fra havbruk, helseregistre og en heldigitalisert befolkning. Vi kan lykkes med å skape en ny leverandørindustri som evner å trene opp sine egne løsninger med egne data.
Verdiskapingspotensialet er enormt og Bergen kan vise vei.
