Myter og (ikke så veldig mye) fakta om Cannabis
Så kom den første oppryddingen. På nettsiden sin kan Actis fortelle at de trekker tilbake sin helt vanvittige påstand om at markedet flommer over av genmodifisert cannabis.
Påstanden kom i et såkalt “faktahefte” Actis ga ut i fjor ment for bruk i skolen. I heftet viderebringes det påstander om at blant annet har bruk av «genmodifiserte planter, […] ført til endringene i styrkegrad av THC i cannabisen som selges på det norske markedet». Påstanden er så borte i staur og vegger at den neppe ville sluppet inn døren på alternativmessa på Lillestrøm, og illustrerer på en god måte Actis forhold til kildebruk. Kilden presenteres å være «Kripos» og høres offisiell ut, men viser seg å være en dulg henvisning til en powerpointslide en eller annen visstnok har vist frem i på et narkotikapolitimøte i Trondheim.
Når påstanden nå trekkes tilbake er et et godt eksempel på det gamle utsagnet om at du ikke skal lyve mer enn folk tror. Denne påstanden var så borti hampen(!) at alle stusset over teksten — også dem som vanligvis leser det Actis kommer med med den største grad av velvilje. Denne påstanden ble så tøysete at Actis forsto at den ødela deres troverdighet.
Problemet for både debatten og Actis er selvsagt at denne påstanden ikke er en isolert glipp, men helt typisk for hvordan organisasjonen argumenterer.
Dette gjelder ikke kun for illegale rusmidler, men også i det de skriver på sine andre områder. Et godt eksempel på det er Mina Gerhardsens litt søte bloggpost om de skumle tilsettingsstoffene i vin. Gerhardsens kilde for skribleriene sine er altså Niels Chr Geelmuyden og hans bok “Sannheten i glasset” (jeg linker ikke til dette makkverket — dere får finne det sjæl). En bok som i følge egenreklamen skal vise at “mange av våre vanligste drikkevarer er forurenset av helseskadelige gift- og fremmedstoffer”. I motsetning til GMO-påstandene slipper nok Geelmuyden inn på alternativmessa. Det er også der han hører hjemme. Sammen med Nyhetsspeilet.no i seksjonen for konspirasjonsteorier. Listen over konspisprøyt fra Geelmuyden er så lang at han har fått en egen seksjon dedikert til seg hos faktasjekkbloggeren Gunnar Tjomlid.
Min favorittredaktør Nina Kristiansen i forskning.no har dedikert en egen Uviten (Aftenpostens dedikerte spalte hvor fagfolk skriver om “dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”) til Geelmuydens vås. Hennes konklusjon er tydelig:
Det er ikke usunn drikke og mat som er problemet, men den intense kampanjen som Geelmuyden og andre kostholdsprofeter holder i gang. Det er den som gjør folk redde.
Nå kan vi føye Actis til på den lista. Kampen mot alkoholen er så altoverskyggende at kildekritikken forsvinner også her. Å spre frykt og holde liv i tøysete konspirasjonsteorier er greit i det godes tjeneste. Det bør beslutningstagere merke seg når de mottar “faktagrunnlag” fra den kanten. Det er egentlig trist. Alkohol har store skadevirkninger. Det burde være nok å ta av som faktisk er sant.
Det er mulig årsaken til at Gerhardsen og Geelmuyden finner hverandre er at deres metodikk ikke er så ulik. Biolog og havforsker Øivind Bergh har beskrevet Geelmuydens metode slik:
Geelmuyden vil alltid trekke fram den ene, sterkt kritiserte studien som underbygger sin påstand, mens han neglisjerer alt annet som irrelevant eller kjøpt av industrien. Og jounalistene vet stort sett ikke hvordan de skal forholde seg kritisk til et naturvitenskapelig emne.
Det er som å lese lese en beskrivelse av Actis kommunikasjonsstrategi. Den synes å være å bruke sin legitimitet som “rusfeltets samarbeidsorganisasjon” til å gjøre de mest forunderlige påstander mainstream. Det er ikke så viktig om undersøkelsene holder metodisk eller om kilden er troverdig så lenge man kan fotnote en kilde.
Det er jo på denne bakgrunn litt morsomt når Gerhardsen i Morgenbladet 29. januar et forsøk på rydde i diskusjonen rundt Cannabis og beskriver deler av debattklimaet slik:
Her er bruken av ropert og negative merkelapper på meningsmotstandere steget opp fra kommentarfeltet til kronikkplass. Diskusjonen fortjener bedre. En debatt om ruspolitikk bør baseres på forskning og fakta, ikke ønsketenkning og myter.
Skal hun gjøre noe med debattklimaet og den selektive bruk av fakta som preger den ville det jo vært naturlig å begynne med egen organisasjon og dens meningsfeller.
Gerhardsen følger opp med å anerkjenne at debatten er preget av påstander hvor «noe er rett, noe er feil og noe vet vi rett og slett ikke nok om til å trekke bastante konklusjoner». Det ville jo da vært en fordel om hun hadde latt være i resten av innlegget å trekke bastante konklusjoner på områder der vi enten ikke ennå vet nok eller der vi absolutt vet nok til å vite at det noe hun skriver er feil. Siden hun ikke gjorde det, får jeg forsøke å supplere hennes innlegg og faktaheftet deres med noe som er rett.
Det såkalte «faktaheftet» fortsetter — etter å ha kommet med de helt fantastiske GMO-påstandene sine — i samme tralt. Både med å vise nyhetsfaksimiler av Halloweendrapssaken for å drive hjem det høyst tvilsomme poeng at cannabisbruk fører til vold og ved å gjenta påstandene om at cannabis fører til skolefrafall og lavere IQ. Alt dette kan være riktig. Men det er områder hvor vi rett og slett ikke vet nok og hvor nyere forskning tyder på at skadevirkningene har vært betydelig overdrevne.
Cannabisbruk korrelerer med alt dette, men forårsaker det neppe. I et samfunn hvor cannabisbruk har vært forbeholdt outsiderne er det å slå inn åpne dører å fremvise at cannabisbrukere ofte er outsidere. Korrelasjon betyr ikke kausalitet. At det stort sett er en del brannmenn å finne på branntomter betyr ikke at det blir færre branner om vi fjerner brannmennene. Med argumentasjon på dette nivået er det ikke snodig at kommentator Mikal Hem i Bergens Tidende følte seg tvunget til å karakterisere Actis “som en ren propagandamaskin som presenterer en strøm av ensidig informasjon og unyanserte argumenter.”
Også i Gerhardsens innlegg i Morgenbladet fortsetter denne strømmen. Gerhardsen hevder først at vi har en lav ungdomsbruk av cannabis. Dette belegger hun med den såkalte ESPAD 2011-undersøkelsen. Problemet er jo selvsagt at denne undersøkelsen for Norges vedkommende er ikke forteller stort. Undersøkelsen gjennomføres på skoler. I de fleste land deltar så og si alle (over 95%) av utvalgte skoler i undersøkelsen. Kun to land i hele Europa hadde en deltagelse på under 35%; Norge og Storbrittania. For Norges vedkommende var tallet 32%, noe som naturlig nok fikk rapportens forfattere til å advare om at;
these high drop-out rates call the representativeness of the data into question.
For å kunne bruke tallene har vi valgt å forutsette at det ikke er noen forskjell på dem som svarer og dem som ikke gjør det. Det er selvfølgelig helt urealistisk og rapporten selv presiserer at;
these conclusions are in no case based on systematic follow-up studies, which creates some uncertainty about representativeness.
European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) er EUs overvåkingsorgan for narkotikabruk og avhengighet. EMCDDA har som sitt mandat å levere medlemsstatene en “faktabasert oversikt og en solid evidensbase for å understøtte en kunnskapsbasert debatt».
Blant annet leveres denne evidensbasen gjennom en årlig rapport — «European Drug Report». I den siste utgaven for 2015 kan vi lese at langtidstrendene for cannabisbruk blant unge voksne (15–34 år) viser stabile bruksmønstre i de fleste land i Europa. Rapportens trendoverskrift er imidlertid «Cannabisbruk øker i Norden». For Norges vedkommende skriver EMCDDA at (forbruk siste år);
i tillegg rapporterer Norge om en økning til rekordhøye 12 %
Dette plasserer oss på nivå med Finland og Tyskland, og langt over Sverige i forbruk. Det er ikke grunnlag for Gerhardsens påstand om at norsk forbruk blant unge ligger «langt lavere enn resten». Å påstå dette er å spre myter, ikke fakta.
Det samme er påstanden om at cannabisbruk ikke er vanlig. I likhet med all annen illegal rusbruk avtar også cannabisbruk med alder. Når folk får jobb, barn og blir så gamle som jeg er, er det andre ting enn fest som står i fokus. Min aldersgruppe drikker rødvin mens vi ser på Skavlan (sad but true…).
At tallene faller for siste års brukere når Gerhardsen hiver med aldersgruppen 35–64 er derfor svært lite overraskende. Mer relevant er det at forskningen viser oss at over store deler Oslos befolkning (varierer fra en tredelsom lavt estimat til over halvparten hvor noe av forskjellen synes å ligge i at de som kun har prøvd en gang og ikke fortsatt svarer nei når de blir spurt noen år etterpå) har prøvd cannabis. Vi har altså kriminalisert en det som kan være majoritet av befolkningen i Norges største og raskest voksende demografiske område.
Videre i opprydding viser Gerhardsen til sin store folkelige støtte. Også hennes bruk av sin egenproduserte meningsmåling for å hevde at det er slik en bred støtte til dagens politikk krever nærmere ettersyn. Actis fikk Sentio til å stille følgende spørsmål:
Vil du være for eller mot at det skal være lov å selge, ha og bruke hasj i Norge?
Det er ikke her debatten går. Det er få — om noen — som mener at det «skal være lov å selge» cannabis. Også jeg, som er betalende medlem i Foreningen for Human Narkotikapolitikk, ville svart nei på dette spørsmålet. Jeg ønsker ikke at det på generelt grunnlag skal være «lov å selge» cannabis. Som det farlige rusmiddelet det er må omsetningen være strengt regulert med sikte på å minimere bruk og redusere skadevirkningene. Det relevante spørsmålet er om vi skal fortsette å sende politiet etter brukerne og utsette dem for tvangsbehandling (begge deler i strid med anbefalingene fra verdens helseorganisasjon), eller om vi i stedet skal tilby dem hjelp og støtte. Det er grunn til å tro at det ville sett ganske andre tall.
Når det gjelder selve cannabisen har Gerhardsen selvsagt rett når hun skriver at den argumentasjonslinjen Actis og meningsfellene historisk har stått for i kampen mot cannabis var «dårlig forankret i forskning og realiteter». Hun skal videre ha skryt for å anerkjenne at det både «går bra med de fleste», at det bare er «et fåtall som utvikler avhengighet» og at «[d]e fleste som prøver cannabis får ikke varige skader». Disse erkjennelsene er viktige for å bringe debatten fremover. Når hun skriver at pendelen har svinget til at det er «skapt inntrykk av at cannabis er nærmest harmløst» er hun ikke like treffsikker. Alle rusmidler er skadelige — også cannabis. Utenfor et lite knippe perifere rusromantikere er det vanskelig å finne noen som mener det er tilnærmet harmløst. Selv cannabislegaliseringsorganisasjonen Normal karakteriserer det som «ikke et ufarlig stoff» på sine nettsider. Det det derimot er forskningsmessig konsensus om er at det er veldig, veldig mye mindre skadelig enn alkohol. Også om man justerer for brukshyppighet.
Gerhardsen fremstiller det som sikker kunnskap at cannabis forårsaker psykose og langtidsversjonen schizofreni. Det kan godt være at det er riktig for en liten gruppe. Det faller imidlertid slett ikke i kategorien sikker kunnskap, men spekulasjon. Vi vet at det er en korrelasjon mellom psykose og cannabisbruk. Spørsmålet er om dette er samvariasjon eller kausalitet. Cannabisbruk har vært forbeholdt en minoritet og kulturelt vært knyttet til motkultur og utenforskap. Dette innebærer at sannsynligheten for å bruke cannabis har vært vesentlig høyere blant dem som av en eller annen grunn føler at de ikke passer inn i storsamfunnet. Blant disse gruppene er risiko både for psykose og andre problemer høyere akkurat som også cannabisprevalensen er det. Det kan være vanskelig å skille disse fra hverandre.
De senere årene har vi imidlertid begynt å få mer kunnskap. Dette skyldes at cannabisbruken øker. Etterhvert som den gjennomsnittlige cannabisbruker blir mer normal kan vi i større grad se om det var cannabisbruken eller unormaliteten som var årsaken til problemene. Vi kan gå fra å se på brukergruppen til å gjøre populasjonsstudier. Cannabiseksponeringen i befolkningen har økt voldsomt de siste 40 årene. Dersom det var en årsakssammenheng mellom cannabisbruk og psykose / schizofreni burde også disse økt. Det har ikke skjedd. Tvert i mot har vi sett en stadig reduksjon i prevalens.
Det kunne jo selvsagt skyldtes at helsevesenet og levekårene har forbedret seg såpass i samme periode at det har motvirket den økning cannabis ellers ville medført. Så enkelt er det imidlertid ikke. Det er store variasjoner i cannabisbruk på tvers av land og på tvers av amerikanske delstater. Det er imidlertid ingen samvariasjon mellom dette og schizofreni. Når jeg nå forteller deg at Alaska med sine 17% og Tsjekkia med sine 15% regelmessige brukere ligger på topp i henholdsvis USA og EU, mens Iowa med sine 5% og Romania med under 2% ligger lavest gir det deg absolutt ingen informasjon om hvordan de fire landene scorer på psykoseprevalens.
Gerhardsen illustrerer godt sin Geelmuyden-metode når hun referer til en studie gjennomført av Marta Di Forti ved Kings College. Studien tok data fra en gruppe på 410 pasienter som hadde opplevd en psykotisk episode samt 370 personer i en kontrollgruppe — alle fra sør-London. Studien viste at de som brukte såkalt SKUNK (cannabis med svært høyt THC-innhold) hadde en økt psykoseprevalens i forhold til resten.
Studien inneholder noen andre spennende konklusjoner som Gerhardsen ikke lar oss få del i, muligens fordi de ikke passer med narrativet. For det første var det ikke noen forskjell på psykosegruppen og kontrollgruppen hva gjaldt sannsynligheten for at de hadde prøvd cannabis. Forskerne konkluderer slik:
Individuals who had ever used cannabis were not at increased risk of psychotic disorder compared with those who had never used cannabis.
Videre var det slik at selv daglig bruk av ordinær cannabis ikke ga opphav til forskjeller mellom psykosegruppen og kontrollgruppen. Forskerne sier det slik:
Individuals who mostly used low potency (hash-like) cannabis occasionally, at weekends, or daily had no increased likelihood of psychotic disorders compared with those who never used cannabis.
Studien forteller oss altså ikke at cannabis øker risikoen for psykose. Den forteller oss det motsatte. Det er jo en lang studie, og man kunne kanskje tilgitt Gerhardsen for ikke å lese den helt til bunn om det ikke hadde vært for at første linje i i studiens oppsummering i Lancet lyder:
Marta Di Forti and colleagues report that the use of herbal cannabis (skunk), but not resin (hash), is associated with increased risk of psychosis.
Så er det altså slik at det er høyere risiko for problemer hos dem som søker seg til tung rus. Oversatt til alkohol; folk som drikker seg full på sprit regelmessig har større risiko for problemer en folk som tar seg et glass vin i ny og ne. Det er umulig å si at det ikke er eksponeringen mot denne ekstremt høypotente cannabisen som gir denne marginalgruppen høyere psykoserisiko. Men siden de som søker seg mot tung rus på cannabis både har høyere sannsynlighet for andre underliggende problemer og også har høyere forbruk av stort sett alle andre rusmidler som for eksempel alkohol og nikotin som også korrelerer med psykoserisiko er det altså umulig å slå fast en slik årsakskjede. Tobakk er en vesentlig mer sannsynlig kandidat. Nancy Melville beskriver det slik på Medscape:
The prevalence of smoking among people with psychosis is notoriously high, and smoking is often regarded as a form of self-medication, but a new analysis suggests smoking itself may play a causative role in the development of psychotic illness, new research shows.
Heller ikke sammenhengen mellom cannabisbruk og andre skremsler som kognitiv svikt og skolefrafall er så robuste som Gerhardsen vil ha det til. Det finnes en signifikant sammenheng mellom rusbruk i ung alder og dårlige skoleresultater og frafall. Studier gjort ved University College of London viser at sammenhengen er sterkest ved alkohol som reduserer ungdommens IQ. Forskerne skriver:
In particular alcohol use was found to be strongly associated with IQ decline. No other factors were found to be predictive of IQ change.
Sagt på en annen måte; du ønsker ikke at barnet ditt skal bruke rus i ungdomstiden, men om hen først gjør det er det bedre om hen bruker cannabis enn alkohol. Men det er heller ikke trygt. De tyngste cannabisbrukerne scoret 3% lavere på eksamener ved 16 års alder selv etter at det var justert for andre faktorer. (Det var ikke mulig å finne noen forskjell mellom gruppen med moderat forbruk og de avholdne.)
Det er lett å være enige med forskerne når de skriver at:
This is a potentially important public health message- the belief that cannabis is particularly harmful may detract focus from and awareness of other potentially harmful behaviors.
I Morgenbladet trekker Gerhardsen til slutt frem en viktig diskusjon. Vi bør alle være enige i at det må være et mål å redusere rusbruk blant ungdom. Ikke bare cannabis, men også andre stoffer som eksempelvis nikotin, alkohol og ikke minst nye psykoaktive stoffer vi ennå ikke vet skadevirkningene av.
I dette arbeidet er ærlig kommunikasjon helt vesentlig. Generasjon fact-check stiller langt høyere krav til budskapets presisjon, korrekthet og kildebruk enn tidligere.
Det tar ikke en ungdomsskoleelev i Bærum mer enn 30 sekunder på google før hen forstår at Gerhardsens påstand om økt bruk blant unge etter legalisering i Colorado er høyst tvilsom. Colorado har hatt økning i cannabisbruk også før legaliseringen. Tallene de siste to år representerer intet trendbrudd hverken i den ene eller andre retning.
Gerhardsens påstander spesielt oppsiktsvekkende siden vi faktisk har forskning på effekten av liberalisering.
Siden 1996 har 23 delstater i USA legalisert cannabis for medisinsk bruk. Med den særamerikanske praksisk for utpreget off-label forskriving har dette i praksis medført en legalisering over reseptblokken i store deler av USA. Forskere ved Columbia University Medical Center i New York har gjennomgått 24 år med data i 48 delstater. Til sammen er over en million ungdom omfattet av studien.
Konklusjonene er soleklare; legalisering foranlediges av relativt høy bruk, men det skjer ingen økning i ungdomsbruk når loven endres. Blant de yngste ungdommene var det et robust funn at legalisering medførte redusert bruk. Dette er ikke spesielt overraskende. Når ungdommen må på apoteket i stedet for til Akerselva for å skaffe cannabis møter de et nytt problem. Aldersgrenser.
Det er oppmuntrende at Actis nå ser ut til å erkjenne at måten man har argumentert på har hatt liten rot i virkelighet og kunnskap både ved å trekke tilbake det mest åpenbare tøyset og ved å erkjenne at deres tidligere budskap har vært uten rot i virkeligheten.
Første skritt mot helbredelse er å innse at man har et problem. Det neste skrittet er å justere faktisk adferd. Jeg ønsker med hele mitt hjerte Actis lykke til videre på veien mot full rehabilitering.
