Narkoman narkotikapolitikk

Narkotika og narkotikapolitikk er vanskelige emner å skrive om. Beveger man seg inn på området risikerer man å bli idiotforklart som Niels Christie ble i sin tid, man utsettes for kraftige angrep på sin faglige integritet som Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs nylig opplevde eller man utsettes for regelrett forfølgelse fra politiet som Stortingsrepresentant Erik Skutle. Politiet har faktisk gått så langt som å i sin “Strategi for bekjempelse av narkotikakriminalitet i perioden 2011–2015” å slå fast at:

“ Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis.”

I et slikt debattklima er det ikke rart at diskusjonen reelt har kommet kort i Norge. Det er synd, for internasjonalt er det nå et klart skifte på vei i håndteringen av narkotika og andre bevissthetsendrende substanser.

I USA har nå 23 delstater legalisert Cannabis til medisinske formål. I tillegg har 16 delstater tillatt bruk av CBD oljer. Fire delstater — Alaska, Colorado, Oregon og Washington — har legalisert Cannabis fullt ut og behandler det som alkohol. I 2016 kommer California, Maine, Massachusets og Nevada til å ha folkeavstemminger om å gjøre det samme. I den amerikanske kongressen er det nå tverrpolitisk støtte for å stoppe Drug Enforcement Agency fra å blande seg inn i statlig lovgivning på området. Uansett hvem som velges som president i 2016 er Cannabis for alle praktiske formål legalisert i USA ved utløpet av hans eller hennes første presidentperiode. USAs kursendring på narkotikaområdet begrenser seg ikke til Cannabis. Når nå flere og flere land i Latin-Amerika tenker nytt velger USA å stå helt på sidelinjen. Da Colombia i forrige måned valgte å stoppe sprayingen av Coca-plantasjer — et grep som for kun få år siden ville skapt en krise i relasjonen mellom landene velger William R. Brownfield, den Amerikanske Stassekretæren med ansvar for kampen mot ulovlig narkotika og internasjonal organisert kriminalitet å svare slik:

“?I believe we?re at a transition point right now, […] We are effectively in the middle of this discussion,[…] we should be talking about considering and where appropriate adopting moderate and reasonable reforms to international drug control policy.?

Dette synspunktet — “i believe we are at a transition point now” finner man igjen overalt i den internasjonale debatt. I 2016 kommer FN til å ha en spesialsesjon i Generalforsamlingen hvor målsettingen er å få FNs 193 medlemsland til å tenke nytt om narkotikapolitikk. Sesjonen skulle egentlig vært holdt i 2019, men i 2012 ba Guatemala, Mexico og Colombia om en internasjonal konferanse om reform av narkotikapolitikken. Basert på dette fikk Mexico med seg 95 andre land på å fremskynde spesialsesjonen. Internasjonal konsensus er at det haster med å justere politikken. Da FNs generalforsamling ga konferansen mandat ble det gjort klart at den skulle forberedes sammen med ikke-statlige organisasjoner og ta opp i seg både staters rett til å treffe sine egne politiske avgjørelser på temaet og menneskerettighetsaspektene ved håndhevelsen. Dette følges opp av FNs narkotikakommisjon som aktivt søker ut liberale stemmer i forberedelsene. Et godt eksempel er spesialsesjonen 12 februar hvor de inviterte talerne var H.E. Mr. Jorge Sampaio, Portugals tidligere president, og Professor Michel Kazatchkine, fra Global Commission on Drug Policy. Deres første powerpointslide ser slik ut:

- Drug policies must be based on solid empirical and scientific evidence
- Drug polices must be based on human rights and public health principles
- Development and implementation of drug polices should be a global shared responsibility, but must take into consideration local realities
- Drug policies must be pursued in a comprehensive manner, involving all the stakeholders
- Break the taboo: the war on drugs has failed
- Replace criminalization and punishment with the offer of health and treatment
- Encourage experimentation of legal regulation of drugs

Om vi ser til Europa handler debatten her (ja bortsett fra i Norge da) mer om en bevegelse mot avkriminalisering og og flytting av fokus fra straff til behandling. Det er naturlig at debatten er mer avdempet på vårt kontinent. Vi har ikke blitt omgjort til en krigssone på grunn av narkotikakrigen slik deler av Latin-Amerika har. Det europeiske senter for overvåking av narkotika og narkotikaavhengighet (EMCDDA) er et av EUs desentraliserte byråer og er den sentrale kilden for og selve autoriteten når det gjelder narkotikarelaterte spørsmål i Europa. I over 20 år har EMCDDA samlet inn, analysert og formidlet vitenskapelig holdbar informasjon om narkotika og narkotikaavhengighet og konsekvensene av dette og gitt et evidensbasert bilde av narkotikasituasjonen på europeisk plan. De har nylig offentliggjort den 20. årlige analysen av narkotikasituasjonen i Europa i form av Europeisk narkotikarapport 2015. Som en følge av EØS-avtalen finansierer jo Norge det meste av det EU driver med. Så også EMCDDA. Rapporten finnes derfor også på norsk.

Leser man 2015 rapporten grundig er det umulig å ikke sitte igjen med inntrykket av at Europeisk narkotikapolitikk har feilet, den har feilet mest i Nord-Europa og den har krasjet totalt i Skandinavia og til en viss grad Baltikum (som har fulgt den Skandinaviske politikken). Det første vi kan merke oss er at den norske narkotikapolitikken dreper. Og den dreper mange:

“Gjennomsnittlig dødelighet som følge av overdoser i Europa i 2013 er estimert til 16 dødsfall pr. million innbyggere i aldersgruppen 15?64 år. […] Dødelighetstall på over 40 dødsfall pr. million ble rapportert av syv land, og de høyeste tallene ble rapportert av Estland (127 pr. million), Norge (70 pr. million) og Sverige (70 pr. million)”

La oss oversette dette. I Norge dør 70 personer per år av overdose per år i snitt i aldersgruppen 15–64. Med våre innbyggere i det aldersspennet vil det si 232 overdosedødsfall per år. Om vi hadde vært på gjennomsnittet av EU ville vi hatt ca 50 dødsfall. 195 mennesker for mye dør altså årlig av overdose sammenlignet med gjennomsnittet. Men det blir verre. Som vi ser er vi og våre naboland ekstremtilfeller. Vi dreper flest med vår politikk og trekker derfor snittet opp. Om vi i stedet sammenligner oss med de som er har skadeforebygging og ikke straff som sin tilnærming blir det dystert for oss. I Portugal som har avkriminalisert all bruk av narkotika er antallet døde tre — 3 -. Tre er en statistisk blipp. Ingen dør i Portugal. Alle våre overdosedøde døde unødvendig og på grunn av politikk.

Washington Post har laget en ganske bra grafikk av tabellen og jeg låner den her. Se hvor vi står og hvor våre naboland står. Skandinavia er skrekklandene.

Ser man videre gjennom rapporten er ikke bildet noe særlig penere, hverken for forbudspolitikken generelt eller Norge spesielt.

Forbudspollitikken gir sterkere og farligere narkotika

Rapporten påpeker at “Årlig rapporteres rundt en million narkotikabeslag i Europa. De fleste av disse gjelder små mengder narkotika som beslaglegges hos brukere” En million slike beslag er et svært høyt tall. Når da rapporten skal (side 20) trekke frem land som beslaglegger mye påpekes ikke overraskende Spania (transport fra Marokko kommer inn dit) og Storbritannia som de to hovedland.Deretter trekkes det frem at “men også Belgia, Tyskland, Italia og de fire nordiske landene rapporterte om betydelige beslagstall.” Belgia er et viktig transittland midt i Europa, Italia er sammen med Spania inngangsport for smugling fra Nord-Europa. Tyskland er Europas største marked. Vi er et sluttbrukerland. Cannabis importeres til Norge for å konsumeres i Norge. Når vi bokser langt over vår vektklasse i antallet beslag betyr det at vi i stor stil beslaglegger små kvanta hos rekreasjonelle brukere.

Når man slår dette sammen med at bruken jevnt over er i vekst og at “Indekserte trender for cannabisrelaterte narkotikalovbrudd i EU viser […] en sterk økning i perioden 2006?2013” blir effekten forutsigbart nok. Incentiver virker. Som rapporten påpeker responderer markedet ved å få opp kraftigheten / intensiteten på produktene samt å produsere syntetiske materialer. Dette er rasjonelt både for brukerne og smuglerne. Når du må gjemme ting vil du gjerne at de skal ta minst mulig plass. Effekten er slående:

“Nye syntetiske cannabinoid-produkter som har dukket opp den senere tid, har tilført cannabismarkedet en ny dimensjon. Mer enn 130 ulike syntetiske cannabinoider er påvist i de senere år. De fleste av disse stoffene ser ut til å være produsert i Kina. Kjemikaliene sendes i pulverformtil Europa, for så å blandes med plantemateriale” (side 21)
og
“Analyser av indekserte trender fra de landene som det finnes sammenhengende data fra, viser en kraftig økning i styrkegrad (innholdet av tetrahydrocannabinol, THC) “i både marihuana og hasj fra 2006 til 2013.”

Skadevirkningene av rekreasjonell Cannabis-bruk er relativt moderate. De nye stoffer som nå skyller inn som en respons på forbudsregimet er tildels meget skadelige. Det har vært rapportert flere dødsfall de siste par årene. Til sammenligning har det ikke vært dokumentert et eneste dødsfall fra Cannabis internasjonalt noensinne. Også i Norge har syntetisk cannabis skapt problemer. Som beskrevet av Strand mfl. i Tidsskrift for Norsk legeforening er problemene relatert til at stoffene “varierer i potens, renhetsgrad og når det gjelder hvilke stoffer og antall stoffer som er tilsatt. Dette gir risiko for utilsiktet overdose.” Dødsfall og psykoser relatert til — potensielt svært skadelig — syntetisk cannabis er en direkte konsekvens av den militante politikken mot ekte — og i liten grad skadelig — vare.

Det samme ser vi på andre substanser. MDMA er ikke skadelig ved vanlig bruk. Den største gjennomgangen som er gjort av MDMA internasjonalt ble gjort av det britiske Advisory Council on the Misuse of Drugs — et offentlig organ hjemlet i den britiske Misuse of Drugs act fra 1971. Etter å ha gått systematisk og vitenskapelig gjennom all forskning om skadevirkninger var konklusjonen tydelig og komiteens leder uttalte offentlig at det å ta MDMA ikke er farligere en å ri på en hest. Siden politikerne ikke likte rapporten fikk kommisjonens leder sparken og vitenskapsfolkene i komiteen trakk seg i protest mot det. Senest i mai døde en Irsk jente etter å ha tatt det hun trodde var MDMA på fest, men som viste seg å være PMMA. Et farlig stoff som tar mindre plass og derfor er lettere å smugle.

Det hjelper ikke — folk bruker det uansett

Man kan kanskje argumentere for at en så hard politikk, selv med alle dødsfall og kriminalitet den medfører vil kunne forsvares om den virker. Problemet er bare at det gjør den ikke. De land som roer ned forbudslinjen rapporterer også om synkende bruk. Rapporten er tydelig: “Befolkningsundersøkelser i Tyskland, Spania og Storbritannia rapporterer om synkende eller stabile prevalensnivåer for cannabis det siste tiåret. (side 40)” Alle de nordiske landene rapporterer om økt bruk. For Norge slås det fast at “I tillegg rapporterer Norge om en økning til rekordhøye 12 % i sin seneste undersøkelse”. Rapporten har et godt kart over Europa som viser at Norge slett ikke lykkes. Vi er helt oppe på det nest høyeste nivået i Cannabis-bruk.

Portugal med sin fulle avkriminalisering ligger langt under vår bruk. Spania som nå tar en mer rolig tilnærming enn oss faller. Vi øker.

Narkotikadebatten i Norge synes å være delt mellom dem som fortsatt roper Nancy Reagan aktige “Just say no” besvergelser, alternativister i hempskjorte som lett kan beskyldes for å være ute etter å legitimere egen rusbruk og en del som er genuint bekymret for de negative helseeffektene rusmisbrukerne påføres av narkotikapolitikken og ønsker å tale brukernes sak. Det rusmiddelpolitiske går videre enn disse perspektivene og dreier seg om fundamentale forhold rundt vår samfunnsorganisering. Jeg håper flere tar seg tid til å lese gjennom denne rapporten slik at vi kan sørge for at diskusjonen skjer så kunnskapsbasert som overhodet mulig.