Jobbintervju med en lystenner


Av Lene Chatrin Hansen

Han virket beskjeden, tilbakeholden, litt skeptisk. Han så på meg, ettertenksomt, og sa litt ut i luften: Du spør hvorfor jeg vil jobbe med barn? Jeg nikket bekreftende — og håpet i det stille at han ville gi meg noe personlig, et svar jeg kunne bli litt klokere av. Et svar som kunne fortelle meg noe viktig om dette unge mennesket som satt der overfor meg. Han var stille en liten stund før han begynte å snakke. Han sa: Det er noe med barn. Det er liksom et lys i dem. Han stoppet igjen. Ble stille. Blikket beveget seg rundt i rommet.

Stillhet og tilstedeværelse kan være utfordrende, og kanskje i sær i en samtale hvor jeg ønsker meg både bevegelse og initiativ. Lytteevnen min gikk raskt over i assosiasjonsmodus, og lyset han snakket om tok meg til Løgstrups ord. Den etiske fordring:

Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være så skremmende mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke.” (Løgstrup 1999, s.37)

Jeg fanget blikket hans, og sa at det var et godt bilde han nettopp hadde delt. Jeg ser det jo selv hver eneste dag: Lekelyset, løpelyset, latterlyset. Lyset i barna. Kanskje er det dette Løgstrup kaller oppstemthet?

Jeg spurte videre: Vet du hvor viktig du er i den sammenhengen? Vet du at du kan være den som slukker eller tenner lyset i barna? Han responderte umiddelbart: Det er da vel ikke mulig å slukke barns lys?

Løgstrups etiske fordring sitter i ryggmargen min, den er både opplevd og erfart gjennom mange års arbeid i barnehage. Jeg så på ham og forsøkte så å dele Løgstrups ord på en måte som belyser arbeidet med barnehagebarn. Jeg sa: Som ansatt i barnehagen har du stor makt. Ikke alle klarer å bruke den makten klokt nok. Forteller vi barn mange nok ganger at vi ikke ser dem, ikke hører dem, ikke tror dem, da slukker lyset. I kraft av dine ord og handlinger, besitter du makten til å både tenne og slukke de lysene du snakker om. En tilgjengelig voksen kan være en lystenner for barn. Som når du skal kommunisere med de aller yngste, må du være der de er. Ned på gulvet. Åpent ansikt. Søk blikket deres. Varsomt. Følg hintene de gir deg, følg deres behov — ikke dine, og følg lyset du ser i dem.

Han så på meg og smilte. Med lys i øynene.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.