Lekens uendelighet

Tekst og Illustrasjon: Morten Solheim

For en liten tid tilbake ble jeg invitert til å si noe om lekens betydning for en forsamling av barnehagelærere. På et vis var det en underlig forespørsel å få, med tanke på hvilken forsamling det var jeg skulle snakke til. For hvem vet egentlig mer om lekens betydning enn en gjeng med barnehagelærere? De var mange også. Over hundre kvalifiserte barnehagelærere, som alle hadde minst en bachelor i lek og til sammen flere hundre års erfaring om hva denne vidunderlige beskjeftigelsen betyr for barn. Hvem andre enn en slik forsamling kan tenkes å vite mer om lekens betydning? Jeg tror folka jeg møtte denne onsdags ettermiddagen var i toppsjiktet hva angår å besitte denne kunnskapen. Men, så var jeg nå en gang blitt bedt om å si noe om lekens betydning, og har man tatt på seg oppdrag, så fullfører man.

Som en inngang til det umulige oppdraget det er å si noe om lekens betydning for noen som vet innmari mye om lekens betydning, tenkte jeg at jeg måtte gjøre en liten oppramsing. Oppramsinger er som kjent noe av det kjedeligste man kan høre fra en talerstol. Du vet, sånne powerpointer hvor det står øverst på lysarket «Hva er…» (i dette tilfellet «Hva er lek?») og deretter en rekke kulepunkter hvor skriften er så liten at du faller av før oppramsingen i det hele tatt har begynt. Og ikke nok med det, når foredragsholderen bytter bilde, står det øverst «Hva er lek? Forts.:» Og slik ville det fortsatt dersom jeg skulle gjøre det på denne måten. For når man tenker over det, er det bortimot uendelig hva leken kan romme for unger. Og det leken rommer, representerer nettopp lekens betydning. Alt barn kan putte inn i den, alt de kan skvise ut av den og alt de kan være når de er i den.

Uansett valgte jeg å skrive en liten snutt om lek som jeg leste opp for denne gjengen av lekvitere. Jeg har nemlig erfart at høytlesning kan fungere bedre enn det å stå med ryggen til publikum og ramse opp setningene som står på lerretet. Og denne gangen synes jeg at jeg fikk til høytlesningen ganske bra. Jeg rappa nemlig en ide fra en bok jeg engang leste, hvor hver eneste setning begynte med «jeg». En bok som faktisk ikke var kjedelig. Så jeg gjorde det samme. Men jeg byttet ut «jeg» med «lek». Og kanskje kunne dette være en øvelse for barnehagelærere: Hvor mange setninger er det mulig å skape, som begynner med «lek»? Jeg tror det er uendelig. Selv fattet jeg meg i korthet, og dette ble resultatet:

Lek er en typisk aktivitet blant barn, og i det store og det hele det barn holder på med når de ikke gjør andre ting. Lek er lystbetont og gir glede og fryd, noe som kan indikere hvorfor barn til stadighet trekkes mot dette fenomenet. Lek er «på liksom», den ligger utenfor den virkelige verden, noe som gjør at andre muligheter og historier skapes, enn det som nødvendigvis er sant. Lek er uttrykk for en indre drift, den bare skjer, oppstår, varer og opphører. Lek er forberedelse til voksen alder, til livet, til verden, til vennskap og til konflikt. Lek er målløs, den er mer enn nok i seg selv og gir en dyp indre tilfredsstillelse. Lek er subjektivering, den er å bli kjent med seg selv, å bli seg selv. Lek er livsfarlig, man kan faktisk dø av det. Lek er livsviktig, man overlever ikke uten. Lek er erfaring, fortid, nåtid og fremtid. Lek er utvikling. Lek er læring. Lek er danning. Lek er estetikk. Lek er etikk. Lek er sosialisering. Lek er samhandling. Lek er kommunikasjon. Lek er kultur. Lek er frivillig. Lek er orden. Lek er spenning. Lek er motstand. Lek er alvor. Lek er glede, sorg, tristhet, stolthet, iver, virkelighetsflukt, vidunderlig, risikabelt og avhengighetsdannende. Lek — er barnets språk.

Alt dette vet barnehagelærere. De vet at leken kan være alt dette, og noen ganger ingenting av dette, men noe helt annet. Og nettopp fordi barnehagelærere vet dette, og nettopp fordi barnehagelærere vet at det vesle avsnittet jeg nettopp avsluttet kunne vært så uendelig mye lenger, ser de nå ut til å være en profesjon med en dyp bekymringsrynke i panna. Rynka er utviklet som en konsekvens av politiske strømninger som er retningsgivende for hvordan fremtidens barnehage vil se ut. Strømningene gjør seg gjeldende internasjonalt så vel som nasjonalt, og de handler i korte trekk om økende krav til dokumentasjon og vurdering av barn og tydeligere krav til barns utbytte på ulike områder. En slik orientering bidrar til at leken får trangere vilkår. I Norge er det siste bidraget til en slik orientering stortingsmelding 19, Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen. Regjeringen ønsker tydeligere krav til hvilket utbytte barn skal ha av å gå i barnehage, tydeligere progresjon i barnehagens innhold og et tydeligere skoleforberedende innhold. Man trenger neppe å være en Sherlock for å skjønne at dette påvirker barns mulighet og tid til å leke. Og det er dette som bekymrer barnehagelærerne. Det bekymrer oss fordi vi vet hvor betydningsfull leken er for barn.

Det er ikke bare barnehagelærere som er bekymra. FNs barnekomite fremsetter dette som en bekymring på globalt nivå, i en generell kommentar fra 2013. Komiteen hevder at barns rett til egeninitiert lek er truet i I-land så vel som i U-land. I U-land er begrunnelsen til at barns rett er truet, ytre forhold som fattigdom, krig, sykdom, flukt og hungersnød. Når det gjelder I-land, mener komiteen at det er den økende institusjonaliseringen av barndommen som utgjør trusselen. Ikke fordi institusjoner som barnehagen i seg selv gir dårlige vilkår for lek, men fordi strukturerte aktiviteter med klare mål i økende grad er en politisk prioritering for innholdet i institusjonene.

Barn vil, med mindre de blir fysisk hindret, uansett finne måter å leke på. Men leken kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Vilkårene for lek innenfor barnehagens fire vegger står og faller på barnehagelærernes kunnskap om lek, og deres kjennskap til hvert enkelt barn. Ryggmargsrefleksen som nå kommer til uttrykk gjennom profesjonens ytringer, handler om noe større enn en privat oppfatning om at lek er noe viktig. Barnehagelærerne har en juridisk og etisk forpliktelse til å verne om barns rett til lek, gjennom FNs barnekonvensjon, grunnloven og barnehageloven. Det er svære greier.

Jeg er skikkelig stolt av å tilhøre en profesjon som sier ifra når det blir vanskelig å ta det ansvaret de er satt til, og som sier ifra når barns mulighet for å leke står i fare for å reduseres.