Inngangen til Camp Six, Guantanamo Bay

De leser ikke Kafka i Gitmo

Tidsfordriv i Verdens Mest Beryktede Fengsel

En kjærlighetsang fra Jamaica spiller på Guantanamo Bays tiki bar. Kvinnen synger om at hun vil vente på hennes mann for alltid. Jeg drikker min øl og tenker på Zin, kona til den britiske fangen Shaker Aamer. Det har gått elleve år siden Nordalliansen arresterte Shaker. Og selv om han ikke er siktet for noen forbrytelse så sitter han i enecelle ikke langt fra tiki bar. Zin Aamer venter fortsatt.

Venter på fergen som skal ta oss fra leeward til windward siden av basen

Guantanamo Bay er der folk venter. Fire av åtte camps står tomme på grunn av mangel på fanger, som ett falmet minne om “The War On Terror”. Kalt "contrary to who we are" av president Obama selv om fengselet koster nesten 2 millioner dollar per fange per år. Av de 779 mennene som har vært gjennom, har bare syv blitt dømt for forbrytelser. 164 gjenstår, og ifølge sjefs-aktor vil 144 aldri bli anklaget i det hele tatt.

Utsiktstårn. Camp Delta

Guantanamo praktiserer en sikkerhetskultur så streng, og omkranset med piggtråd, at når en journalist tilfeldigvis legger igjen en iPod i vesken, så bekymrer vi — pressen — oss for at vaktene som konfiskerte den vil knuse den med en hammer. Vakter overvåker alle innsatte med cellekameraer hvert tredje minutt. Fangene flyttes mellom leirene i sjakler, og noen ganger på ryggbrett, som en vakt fortalte meg var for "deres sikkerhet", men kunne ikke forklare hvordan. Deres kjønnsorganer søkes før og etter at de bruker telefonen.

Eksempel Celle. Camp Five, som huser sultestreikere og ulyide fanger i enmannsceller. Jeg får ikke lov til å tegne ansiktet til vaktene.

Men tross for sikkerthetsteateret, på presseturer, føles Guantanamo som et dukkehus uten dukker. Fanger virker påfallende i deres fravær. Militærpoliti tar meg med gjennom et kjøkken, et sykehus og en eksempelcelle. Kokker forberede seks prøve måltider (inkludert hvitløk kylling) bare for meg å smake. Leger forklarer ved siden av tilbakelent stol med stropper de bruker for tvangsforing. I tomme celler så arrangerer vaktene ryddige rader med "komfort produkter" (Koranen, tannbørste, såpe, kam, bønnelue, søppelkasse for mest sannsynlig ubrukelige juridiske papirer) som representerer fangenes eneste eiendeler.

Guantanamo er verdens mest beryktede fengsel men vi ser fangenes liv gjennom grumsete vann. For å bli kjent med dem, har vi et par vurderinger, lekket fra oven og noen få administrative transkripsjoner, der en styreleder forteller en britisk fange "Jeg bryr meg ikke om internasjonal lov". Resten synker ned i hemmeligheten. I Gitmo er selv frimerkene fra biblioteket hemmelige.

I Guantanamo bibliotek finner jeg en Pashto versjon av the Principles of Democracy, ved siden av ni pene eksemplarer av The Relaxation and Stress Reduction Workbook. Ifølge en smertelig nervøs bibliotekmann, Milton, så er religiøse bøker det som er mest etterspurt - de fyller ett rom av bibliotekets trailer. Som navnene på nesten alle som arbeider i fengslene, er “Milton” er et pseudonym. Better to reign in hell…

TV rom, Camp Five. En fangevokter forteller meg at fangene må låses til gulvet så de ikke kan kvele seg selv med TV kablene..

Ayn Rand deler hylleplass med Tintin, Elie Wiesel og Twilight. Det finnes kokebøker og hagebøker, selv om begge aktiviteter er forbudt. Milton forteller meg at noen av fangene pleide å være bønder. På seilmagasiner, har Milton tusjet over kvinners kropper på grunn av kulturell sensitivitet.

Før bøkene kommer til biblioteket, må hvert volum leses av to sensurer. Bøker med sex eller horror, ekstremisme, fengsler, militære manøvrer eller anti-establishment ideer, blir utestengt.

Høyt på en hylle sitter flere mishandlede eksemplarer av The Picture of Dorian Grey, flere eksemplarer på grunn av sin populæritet. Wilde var også en fange, på like vilkårlig kår som mennene på Cuba.

Det er ingen Kafka i Gitmo.

Eksempelcelle, Camp Six. Camp Six huser lydige fanger i ett slags kollektiv. De spiser, dusjer, og får gå ut i luftegården når de vil, og dørene til cellene er ikke låst om dagen.

Bibliotekstrailerens vegger er pyntet med fangers tegninger. Med barnehage-klasseforsyninger har de tegnet roser, hav, og pepperkakeskyskraperne i Jemen som de ikke får lov å reise tilbake til. Hver kunstverk er arrangert av en kunstlærer som nektet meg et intervju. Når jeg lurer på tankene bak fangene arbeid, forsikrer Milton meg at det bare kopieres fra bildebøker.

Tidligere, så hadde Ramzi Kassem, en jusprofessor ved City University of New York og representant for flere fanger, fortalt meg fangene gjør forseggjorte kasser og møbler fra papp uten bruk kniver eller andre verktøy. De bytter disse kreasjonene med vakter for ting fengselet stempler ulovlig, som singlets eller halspastiller. Det er kunst fra menn som ikke noe annet enn tid.

Fangene kan få Skype med sine familier fire ganger i året. De snakker med sine advokater, terapeuter, og hverandre. De kan også, hevder talsmann kaptein Durand, snakke med frivillige forhørere for å informere hverandre om Happy Meals. I New York, forteller Kassem meg at disse frivillige avhør i hovedsak eksisterer for å polere forhørers CV.

Fangene kan også snakke med Zak.

Portrett av Zak, Guantanamo Bays Kulturrådgiver. Jeg får ikke lov å tegne ansiktet hans.

Som kulturrådgiver, jobber Zac med å undervise vakter om den Muslimske Tankegang, og visa versa. Han er fra Jordan, er muslim, og sitter under noen store bønneperler, ved et skrivebord dekorert med en skallet ørnskulptur og en plakett fra hans sønner der det står "Vi elsker deg, Baba." Jeg får ikke lov til å tegne ansiktet hans.

Ifølge Zak, har Guantanamo undervist fanger i "å vite hva Amerika og Vesten handler om ... Gitmo gir dem plass til å begynne å tenke for seg selv."

Når Zak kom til Guantanamo i 2005, så var fysisk og seksuellt misbruk, samt vanntortur, vanlig fra forhørernes side. De bandt fangene i smertefulle stillinger helt til de gjorde fra seg i buksa. Vakter skal ha banket fangene så brutalt at fem år etter at han ble løslatt, Al Jazeera journalist Sami Al-Hajj er fortsatt avhengig av en krykke. Siden vaktene ikke jobber mer en 9–12 måneder skift, så er Zak den eneste frie mann i Guantanamo som har sett fengselets historie førstehånds. Han akter å bli så lenge han føler seg nødvendig.

"Før så var fangene sinte og protesterende." Sier Zak. "Nå har de lært med tid bare å vente og se hva som kommer til å skje ..." Han forteller meg at fangenes påstander om misbruk er løgn ment for å tromme opp medieoppmerksomhet. Han ler av den oppfatningen at fanger blir slått, og heftig benekter at vakter har mishandlet koraner - selv om tidligere vakt Terry Holdbrooks, i hans memoarer, Traitor?, forteller om at han så spylt ned i toaletter.

Om fengsling på ubestemt tid, vil Zak bare si: "Vår mening? Det er for Washington. "

Zak avslutter intervjuet ved å advare meg om å vise begge sider. "Du tror ikke media gjør oss til ett offer?" Spør han. "Noen mennesker forteller ikke engang at de møtte meg."

Journalister pleide å se fangene under bønn. Når de bøyde seg, var det lett å ikke fotografere ansiktene, som er forbudt. Men fangene har forandret seg. I New York, forteller Kassem meg at fanger avskyr å bli framstilt som dyrene i dyrehagen, og utestengt fra å tale direkte til pressen. I Gitmo, så forteller min pressesjef meg at de startet å “protestere”.

På grunn av dette ser vi fangene bare syv minutter før bønnetid.

Fra hans Røde Kors bilder, tror jeg at jeg kjenner igjen marokkanske fangen Younous Chekkouri. I 2004 hadde han fortalt sin Administrative Review Board “Noen ganger ler jeg av meg selv og sier: ‘Når kommer den filmen ende?’” Den fortsetter fortsatt, ni år senere.

Camp Delta

De fleste militære medlemmer på Guantanamo, som så mange amerikanere, er OK. Min pressesjef — som sto i den brutale solen da jeg tegnet disse bildene, som overtalte de overordnede for å gi meg tilgang, som jaktet ned mine forlagte skissebøker og fraktet meg rundt som om jeg var en sta ungdom—min pressesjef hadde nok aldri trodd at hun ville bli sendt hit da hun fikk jobb i The National Guard. Hun er en hyggelig person og på vår siste kveld beskriver hun sin jobb her som å “forsvare vår frihet”.

Guantanamo Bays slagord er Honor Bound to Defend Freedom. I The Wire, basens magasin, så forklarer Oberst Bogdon fra Joint Detention Group Commander at “For meg er det både vårt løfte til nasjonen og ethos der vi utfører våre oppdrag ... av trygge, human- og juridisk omsorg og varetekt av fangene ... . Vi er fast bestemt på å beskytte og opprettholde USAs omdømme - vi er Honor Bound!”

Hyller med militære luer ved inngangen til Chow Hall.

Fengselsvaktene spiser i en chow hall dekorert med tropiske fisker. De er arbeiderklasse barn som fleiper over iskremen. Skilt rundt dem advarer om for høyt inntak av karbohydrater. De spiser burgere. De ser TMZ. Senere vil de finne frem pepperspray og vokte 164 menn—44 av disse vil aldri bli dømt for noe.

For å rettferdiggjøre alt dette, må militære opptre som om de er i stor fare. Piggtråd, store felt av grus og gjerder, ritualet med å slette bilder fra journalistenes kameraer, sjakler som binder fanger til gulvet selv når de er alene og ser på TV — Det kan virke overkill for 164 middelaldrende menn. Men hvis det militære tillatte tvil, så måtte de kanskje innrømme at fengselet var en fabrikk som svelger penger, moral, og tiår med menneskeliv.

Portett av Kontreadmiral Butler

Kontreadmiral Butler, den mektigste mannen på øya, forteller meg at fangene er her for å holde dem av slagmarken - et sted han nekter å fortelle meg navnet på. “Frem til den større globale krigen mot terror er løst, har de ikke et tall” [på hvor mange år de har igjen i Guantanamo] Butler sier. “Vet noen hva slutten av krigen mot terror ville se ut?” Spør jeg. “Ingen konklusjoner så vidt jeg vet,” svarer han.

Alle som har blitt arrestert vet at tiden selv er ett av fengselets skarpeste pinsler. Til en varetektsfange på ubestemt tid er dette dobbelt så sant. På sykehuset der leger tvangsforer sultestreikende fanger, forteller en psykolog meg: “Fangene forteller meg ‘Selvfølgelig jeg er deprimert.’ Vi fokuserer på hva de verdsetter. Deres familier. Deres religion. Deres brødre [ie. andre fangene]. Fremtiden.”

Ni menn har dødd på Guantanamo.

Further Reading

"Inne i en Guantanamo Bay Prison Tour": VICE

“Inside a Guantanamo Bay Prison Tour”: VICE

"Det må ikke Gitmo Better Than This": VICE

“It Don’t Gitmo Better Than This”: VICE

"Faces fra Gitmo»: Creative Tid Reports

Faces from Gitmo” : Creative Time Reports


Skrevet og illustrert av: Molly Crabapple

Written and Illustrated by: Molly Crabapple

Molly Crabapple er den tredje artist å trekke Guantanamo Bay fra livet. Følg henne på twittermollycrabapple

Molly Crabapple is the third artist to draw Guantanamo Bay from life. Follow her on twitter @mollycrabapple

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Bjørn’s story.