En helseminister for oss alle

Når vi våkner imorgen, torsdag 6. oktober, er det med vissheten om at vi ikke lenger trenger å være redde, skamfulle og selvhatende.

Av Sturla Haugsgjerd, talsperson for brukere og pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk

Ja, vi elsker dette landet. Slik begynner som kjent den norske nasjonalsangen. Som rusavhengig har jeg imidlertid ikke følt særlig mye av kjærligheten fra landet — og det på så lenge jeg kan huske.

Styresmaktene har trakassert, straffeforfulgt og jaget slike som meg siden Norge adopterte den amerikanske krigen mot narkotika for snart femti år siden.

Bare i løpet av de siste fem årene har den svakeste og mest isolerte pasientgruppen i landet — rusavhengige — blitt bøtlagt for 48 millioner kroner. Misbrukere er arrestert for bruk og besittelse, liv er blitt ødelagt av et strengt strafferegime i den gode morals tjeneste. Men nå er det slutt, skal vi tro dagens uttalelse fra helseminister Bent Høie (H).

Les også: Hei, jeg heter Sturla og er rusavhengig

Vi som arbeider for endre narkotikalovgivningen — med eller uten dop i blodårene — har kjempet en lang kamp. For få måneder siden stod Høie i New York under UNGASS (The UN General Assembly Special Session on Drugs) og forsvarte det nåværende rusregimet. Nå har han snudd nesten 180 grader rundt og sier han vil rådgi partiet og regjeringen til å avslutte krigen mot narkotika i Norge.

Ja — fremdeles er det mye som ikke er perfekt. Høie nevner Portugal som inspirasjon, og fullt så sørlige av oss er vi nok ikke. Men vi er på vei.

Selv om helseministeren fremdeles insisterer på at narkotika er forbudt, og selv om misbrukere fremdeles kommer til å utsettes for påtvungne urinkontroller og andre former for straff, har han nå gitt et utvetydig løfte om at det skal være slutt på trakassering og straff i form av bøter og fengsel.

Vi er en stor gruppe mennesker fra media, aktivisme, politikk, akademia og kultur — for ikke å glemme aktive narkotikamisbrukere — som i årevis har slåss iherdig og mot alle odds for å overtale helseministeren og hans kollegaer til å gå bort fra strafferegimet mot rusavhengige. Dersom du hadde spurt en av oss tidligere i år ville ingen ha drømt om at helseministeren ville komme ut av skapet som en progressiv reformist i narkotikaspørsmål.

Da vi møttes i New York under UNGASS snakket vi knapt sammen, men kommuniserte gjennom mediene, det til tross for at hotellene våre lå vegg i vegg. Selv om han da forsvarte regjeringens ruspolitikk, ante jeg allerede den gangen hint i retning av mindre justis, og mer helsepolitikk. Jeg gav ham honnør for dette i en artikkel i avisen Morgenbladet under tittelen ”Bent Høie, du gjorde et tappert forsøk i FN”.

Artikkelen ble kritisert av de mest kompromissløse av mine aktivist-kollegaer. De mente jeg levnet helseministeren for mye ære. De var raskt ute med å påminne meg om at hans ”tredje vei” — som refererer til en påstått middelposisjon mellom de mest progressive landene som Portugal, Canada og Uruguay på den ene siden og narkotikakrigens ”ondskapens akse” med land som Filippinene, Kina, Indonesia, Iran på den andre — er en illusjon. Og at talen hans var full av politisk retorikk, på grensen til å være dobbeltmoralsk, all den tid helsedepartementet bærer medansvar for at rusavhengige jages. Det samme departementet har i stor grad sittet stille og sett på at en pasientgruppe har blitt kriminalisert, og at mine brødre og søstre er jaget av bevæpnet politi i gatene i Oslo og Bergen når de prøver å skaffe seg sin (illegale) medisin.

Jeg tok til meg kritikken, og da jeg neste gang møtte helseministeren — på bakrommet til God Morgen Norge på TV 2 — minnet jeg ham om at dersom han ikke snart setter handling bak sine løfterike ord, ville jeg igjen ta av meg silkehanskene og anklage ham for å være medskyldig for en umenneskelig behandling av rusavhengige. Han gav meg en klem i retur og forsikret meg om at han lytter, men at han fremdeles mener forbudslinjen er den beste fordi de positive sidene ved å kriminalisere narkotikamisbrukere oppveier de negative konsekvensene legalisering vil ha for samfunnet og individene.

Jeg svarte han at jeg mener analysen er feil. Jeg er glad for at han viste tegn til at han fortløpende vurderer sitt ståsted, og fikk jeg et inntrykk av at han snart var i ferd å med å bevege seg i en ny retning — han var bare ikke rede til å si det til meg i klartekst.

På hjemturen veltet en kombinasjon av skuffelse og apati opp i meg. Jeg tenkte på våre talløse forsøk på å få helseministeren til å endre sitt syn, og i forlengelsen tilrive seg ansvaret for oss rusavhengige fra sin betydelig mindre lydhøre kollega justisminister Anders Anundsen (FrP). Kampen har virket nytteløs, tenkte jeg.

Jeg satte meg derfor ned og hamret ned en artikkel der jeg anklaget Høie og hans sjef, statsminister Erna Solberg (H), for ikke å ta et tydeligere oppgjør med den filippinske presidenten Rodrigo Duterte. En delegasjon fra Filippinene inkludert utenriksministeren var på denne tiden på besøk i Oslo for å delta i fredssamtaler med maoistgeriljaen — i regi av det norske utenriksdepartementet.

Nok en gang minnet jeg Høie om at hans tredje vei kunne ende som tom retorikk. Enten er du med oss, eller så er du mot oss, skrev jeg — med tydelig henvisning til president George W. Bush før han gikk inn i Irak og startet en av de mest ødeleggende krigene i vår tid. Om man bruker meningsløshet og løgnaktighet som målestokk er Irak-krigen narkotikakrigens parallell.

Det er i teorien, hevdet jeg, ingen prinsipiell forskjell på president Dutarte som sender dødsskvadroner for å ta livet av rusavhengige i fullt dagslys, og vår regjering som oppfordrer politiet til å jage og trakassere narkomane — og med skade mennesker som kun skader seg selv ved sin selvmedisinering.

Også denne artikkelen ble jeg kritisert for — denne gangen av mine mer forsonlig anlagte kollegaer. Jeg ble sett på som uproff og irrasjonell: Realitetene i Norge og på Filippinene er så ulike, fikk jeg høre — at norsk politi, som til tross for at de for tiden bærer våpen, — åpenbart ikke kan sammenlignes med noen dødsskvadron når de skriver ut sine bøter og usteder sine bortvisninger.

Selvsagt er mye sannehet i dette rent praktisk; å bli drept og få en bot er ikke sammenlignbart, og kritikken min av Høie kan meget mulig ha vært uproporsjonal. Samtidig står jeg dypest sett for at prinsippet er det samme: Å straffe syke mennesker og kriminalisere en pasientgruppe er både irrasjonelt og inhumant.

Nå er du ikke lenger bare helseminister for de med kreft, diabetes og hjerteproblemer.

Jeg vil åpenbart heller betale i sølv enn med bly, men prinsippet er og blir det samme. Jeg og mine skjebnefeller fortjener å bli hjulpet og behandlet som pasienter, ikke som kriminelle. Vi burde sees på — ikke bare som mennesker med de samme rettighetene som alle andre — men som mulige ressurser. Selv om vi ikke greier å slutte med rus over natten, så kan og bør vi bli innlemmet i arbeidslivet og samfunnet. Det bør vi til og med bli mens vi får behandling for sykdommen, ikke bare etter at den er fullført. I stedet for å bli stigmatisert og skjøvet ut, satt i fengsel, bøtelagt og sett på som moralsk forkvaklede, bør vi av alle mulige individ- og samfunnshensyn betraktes og behandles som mennesker og som ressurser.

Bent Høie: I dag, på vegne av drøyt 10.000 registrerte rusmisbrukere i Norge, vil jeg si at du endelig nå er helseminister, også for oss. Nå er du ikke lenger bare helseminister for de med kreft, diabetes og hjerteproblemer. I dag kan vi ta innover oss at du, som den aller mektigste helsepolitikeren i landet — endelig ser oss som ressurssterke mennesker som både trenger hjelp, men som også evner å bidra til tross for hva vi til en hver tid måtte ha i blodet.

I dag markerer vi dagen der vi endelig kan slå fast at du ser oss som verdige pasienter som kan våkne opp og vite at vi ikke skal jages av politiet fordi vi medisinerer oss selv. Når vi våkner imorgen, torsdag 6. oktober, er det med vissheten om at vi ikke lenger trenger å være redde, skamfulle og selvhatende, fordi vi vet at du støtter oss vil ivareta oss, med samme grad av engasjement og utrettelighet som du har utvist i din ivaretagelse av andre pasientgrupper gjennom dine år som helseminister.

I dag kan vi, du og jeg og alle mine brødre og søstre som sliter med avhengighet, for første gang endelig synge nasjonalsangen om at vi elsker landet sammen, uten skyld og skam. Fordi vi nå for første gang føler at at også landet — representert ved dine ord og handlinger — nå også elsker oss.