Den bestjålnes bønn til tyven.

Espen skrev brev til Mark. Han fikk aldri svar.

Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz

Nylig sto norsk presse på hodet. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, hadde skrevet brev til selveste Mark Zuckerberg i Facebook: ”Dear Mark. En tekst som var tilsynelatende modig, tilsynelatende vesentlig og tilsynelatende hadde gjennomslag. Kommentaren drev gjennom endring, gjorde den ikke? Den gjorde alt rett, den ble spredt viralt — gjennom Facebook. Den gikk inn i Aftenpostens nettverk av internasjonale medier, ble referert til over hele verden, og gav statsminister Erna Solberg fem minutters skinn av å være en slags Jeanne D´Arc på vegne av det frie ord.

Alle suksessparameter for aviskommentatoren kunne man altså krysse av på: Gjennomslaget, lesingen, delingen. Men altså tilsynelatende. For om kommentaren var analytisk var den basert på feil analyse. For å sitere Ben Thompson, en av de stemmene det er verdt å lytte til om teknologiutvikling. Han skrev om brevet: ”that was pretty amazing, and I´m not sure that is a compliment”.

Det som står på spill for Hansen er at Facebook har stjålet Aftenpostens, ja hele mediebransjens, forretningsmodell. Ikke bare har mediegiganten rappet inntektsmodellen — de har til og med fått oss alle til å jobbe for dem helt gratis ved å levere all data om oss selv — ukontrollert — til en gigant som er i ferd med bli en koloss. ”Føydalherren Facebook”, kaller Evgeny Morozov, forfatter og vitenskapshistoriker, giganten i Morgenbladet.

Aftenposten har til og med ikke bare gitt data fra seg gratis, men betalt store summer hver måned til Facebook for å sanke trafikk. Og slik lærer vi teknologien å bli stadig smartere — ha stadig mer kontroll.

Espen Egil Hansen fikk ikke svar på brevet til Mark Zuckerberg, som her er travelt opptatt med å hilse på en av verdens statsministre. Gjett hvem. (Fasit under).

For denne genistreken er det at Mark Zuckerberg, mannen Espen Egil Hansen maner til dyst, har sust oppover listen over verdens mest formuende: I fjor klatret han 10 plasser på Forbes´ liste over verdens rikeste — fra 16. til 6. plass: 11 milliarder dollar rikere enn året før. Han er nå god for 44,6 milliarder dollar. Det er altså ikke David mot Goliat vi ser, det er kjempen Gulliver som vifter bort soldater som småmaur. Det er ikke seier når Facebook gjennom sine offisielle representanter lover at de skal tillate det historiske og ikoniske bildet av den nakne jenten som løper bort fra napalmbomber — det er en Pyrrhosseier. Og som vi vet vant den greske hærføreren Pyrrhos av Epirus to seire over romerne — men til meget stor pris. Pyrrhos hadde færre tap, men romerne hadde så mye større tilgang på menn. «En slik seier til, og jeg er fortapt», sa han — før han døde i et gateslag.

Under Aftenpostens skinnseier ligger imidlertid noe langt mer alvorlig og ulmer. En ting er hva Facebook gjør med debatten: Vi kan snakke om datasanking, om algoritmer og globalisering. Vi kan snakke om kunstig intelligens, filterbobler og ekkokamre. Vi kan snakke om postfaktuelle samfunn — og om hva som skjer når stadig flere av oss konsumerer nyheter gjennom mobiltelefonen. Ifølge en fersk rapport fra amerikanske Niemand Lab vil det føre til økt klasseskille mellom de som får til den gode informasjonen og de som blir nyhetsunnvikere.

For det vi ser konturene av en annen verden der demokratiet er truet av langt mer skremmende krefter enn en algoritme som fjerner nakenbilder fra Facebook.

Bulking up is a global trend”, skrev nylig The Economist. I USA — driveren bak den vestlige kapitalismen — sørger nå de hundre største selskapene for 46 prosent av bruttonasjonalproduktet. De fem største bankene sitter på 45 prosent av alle aktiva. Det er opp tjue prosent siden år 2000.

Faksimile fra The Economist 17.09.16

Rundt 30 prosent av alle utenlandske investeringer flyter gjennom skatteparadisene. De store teknologiske gigantene har 30.000 lobbyister i Brussel.

Mer fra The Economist: I 1990 hadde de tre største bilprodusentene en markedsverdi på 36 milliarder dollar og 1,2 millioner ansatte. I 2014 hadde de tre største selskapene i Silicon Valley markedsverdi på over en billion dollar og — hold pusten — 137.000 ansatte.

Hvor forsvinner så pengene? Antikorrupsjonsforskerne i Tax Justice Network har nylig vist at amerikanske multinasjonale selskap i dag sender 25–30 prosent av profitten ut av land de produserer i. Over halvparten havner i skatteparadiser. Dette er det som er den store utfordringen bak kolossenes dominans. Det har begynt å irritere flere, men spørsmålet er om motstanden er for stor. Når EU-kommisjonen nå har krevd Apple for 13 milliarder euro i skatt, er det til store protester. 185 amerikanske toppsjefer har gått sammen om å skrevet brev der de påstår at dette er alvorlig selvskading.

For hvem?

The Economist minner om historien: Fremveksten av den nye stål- og oljeindustrien samt oppfinnelsen av elektrisitet og forbrenningsmotoren i siste halvdel av 1800-talet, førte også til stor konkurranse med påfølgende fremvekst av giganter. De drev konkurrentene bort og dyrket tett samrøre med politikerne. Tilbakeslaget som kom ble voldsomt og destabiliserte Europa i flere tiår. Som vi vet.

Hvor står vi nå? I følge den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen, ekstern lektor ved Copenhagen Business School er ”markedet blitt større enn oss — og vi kan ikke lenger regulere det”.

I en meget interessant serie om det postfaktuelle samfunn i dagbladet Information sier han at ”Det store problem er, at kapitalstrømmene ser ud til at foretrække diktaturer og teknokratier frem for demokratier — og det truer den vestlige civilisation.”

Han utdyper: ”Grundlæggende tror jeg, vi er fucked som samfund”.

Legg til fremtidsscenarier om automatisering av jobber; at roboter er klar til å ta over er udiskutabelt. Arbeidsløsheten vil øke dramatisk i verden — med påfølgende generasjonskonflikt.

Legg til at klimakrise, krig og uro vil drive millioner på flukt; Islamisme og høyreekstremisme på frammarsj i Europa; Stadig mer heterogene samfunn — der shia-sunnikonflikter er noe man må forholde seg til — i svenske byer.

Det er lett å bli mørkredd.

Sannheten er imidlertid at vi her — i denne nordlige fliken av verden har et sjeldent momentum. Å skusle dét bort vil være et av vår tids aller største mistak. For vi har ennå velfungerende demokratiske institusjoner. Norden scorer fremdeles skyhøyt på alle måleparameter — vi har utdanningsinstitusjonene — og et velfungerende lokaldemokrati. Til og med har vi ganske skikkelige og brede debatter både i trykte og digitale kanaler. Vi har en sjanse til å utvikle og teste modeller for en ny tid.

Kaspar Colling Nielsen snakker i Information om å bli politiske forbrukere, andre har begynt å snakke om å prøve borgerlønn. Vi kan kan teste ut, som Sverige gjør nå — å kutte skatt på reparasjoner for å stimulere til mer gjenbruk. Vi kan gå sammen med de andre nordiske landene på enkelte politikkområde, transport og klima for eksempel. Fordi vi kan.

Vi kan kjempe for å gjenvinne kontroll over datafangsten — og har fremdeles rom til å skape solide alternativ. Vi har teknologien til det.

Colling Nielsen siterer Zygmunt Bauman (polsk sosiolog) som nylig sa i et intervju at den nye makten er global, mens den eneste legitime demokratiske makten er lokal.

Da er det faktisk få som vil være bedre egnet til å bevise nettopp det enn samfunn med gode demokratiske institusjoner som de nordiske.

Men da må vi ville det sterkt nok. For to uker siden skrev jeg om Jyllands-Posten som nå skal satse på ”livsstils- og samlivsstoff” under tittelen “En æra er over”. Skiftet innvarsler en tid der mediene ikke lenger kan være tydelige meningsbærere — fordi det ikke lønner seg.

Dersom mediene dør, dør vi fordi vi er så mette at vi ikke ser for oss at det går an å bli sultne igjen, fordi vi har for små ambisjoner, er for nærsynte, tenker for kortsiktig, vil for lite. Kan for lite.

Fordi vi blir så opptatt av pyrrohsseire. Som å skrive brev til Mark Zuckerberg og sole oss i glansen av svaret som aldri kom.

PS Mannen Zuckerberg hilser på er Russlands statsminister Dimitrij Medvedev, Moskva, 2012. Det året var han bare verdens 35. rikeste.