Fem råd til Arendalsuka

“Norsk politikk er dørgende kjedelig”, sa en politisk kommentator under Arendalsuken. Spørsmålet er om det i stedet er norsk politisk journalistikk som er kjedelig.

Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz

Den norske politikkfestivalen i Arendal er yngst — og mest uferdig, men det er ikke mange grep som skal til for å gjøre den viktigere og mer levende. Etter å ha vært på det danske Folkemødet på Bornholm og svenske Almedalsveckan i sommer, er noe av det mest iøyenfallende hvor stille Arendalsuken virker — og hvor stort potensialet er for å sette langt tydeligere preg på Norge.

Her er fem forslag til forandring.

La teltene være debattarena:

Som i Almedalen og i Allinge på Bornholm er telttettheten stor i Arendal. Men der dansker og svensker i overveiende grad bruker teltene som debatt- og samtalearenaer, står nordmennene på stand. Det finnes ikke den organisasjon eller sektor i landet som ikke deler ut brosjyrer. Å krysse Rådhusplassen minner om dagene før valget — bortsett fra at her får man man brosjyrer om anleggsmaskiner eller vafler fra en frivillig organisasjon.

Det man går glipp av ved å bruke teltene til stands og ikke som arena, er opplevelsen av at noe står på spill. Mens man på det svenske og danske debattmøtet kan passere telt og bli stående for å høre en debatt, må man inn i kafeene og barene for å sjekke hva som skjer i Arendal. Ja — lydnivået blir høyere med debattene ute, men kampen om publikum blir også synlig — og det kjennes presserende å få med seg det som skjer. Dessuten får organisasjonene og partiene vist seg frem mer aktivt.

Bryr du deg om klima?” spurte en dame og ville stikke en brosjyre i hånden min. “Jeg bryr meg om klima, men aldri om brosjyrer”, svarte jeg. Mitt råd: Skjær ned på antall stands, trekk debattene ut på gatene — og folk vil følge etter.

La media ta større plass:

Både på det svenske og danske folkemøtet er mediene svært synlig til stede. De største mediehusene flytter store deler av redaksjonen sin til Almedalen og Allinge i den uken folkemøtet varer. De er ikke bare her for å rapportere, mediehusene har også program hele dagen. Danske Politiken leier et helt gjestehus og fyller flere scener fra grytidlig om morgenen til sent om kvelden. Det har også de andre store mediehusene. TV-kanalene sender en rekke livedebatter. Det samme gjør de store svenske mediene. Både Aftonbladet, Expressen, Svenska Dagbladet og samtlige av etermediene har egne scener og telt der det foregår noe i regi av mediehuset nesten hele dagen. Og når man ikke er på debatt er det laget loungesoner der man kan sitte og lese dagens aviser — som for anledningen skifter ut logoen med Almedalen denne uken.

For det første skaper medienes tydelige tilstedeværelse en kamp om de beste sakene. Utspillene følges med argusøyne og politikerne går fra redaksjon til redaksjon. I Arendal er mediene svært lite synlig til stede. Aftenposten leier en båt med noe aktivitet. Klassekampen har eget (godt) program. TV 2 sin båt var det aldri aktivitet på. NRK, som sender Politisk kvarter og partilederdebatten på direkten, vises ikke i bybildet. Opplevelsen er at journalister kommer og dekker det som skjer, men har et avstandsforhold til det hele. Forventningene om at det skal skje noe av betydning i debattene og samtalene er lave.

“Norsk politikk er dørgende kjedelig”, sa en politisk kommentator jeg møtte. Spørsmålet er om det i stedet er norsk politisk journalistikk som er kjedelig. Ingenting i dagens politiske klima burde være søvndyssende — oljekrise, voksende arbeidsledighet, folkevandring — det er nok krutt å ta i. Det tydeligste tegn på lave forventninger i år var gjerne at politisk redaktør i landets største avis, Aftenposten, reiste til Rio for å kommentere OL i stedet for å prioritere Arendal. Jeg har vanskelig for å se for meg at en dansk eller svensk politisk redaktør ville ha gjort det samme. Neste år håper jeg på flere synlige presseorgan i bybildet — med egne programmer. Det skaper mer dynamikk i samtalene, men det vrir også fokus litt bort fra de organisasjonsstyrte debattene.

La partiene få scenelyset rettet mot seg en dag hver:

Også under Arendalsuken prøver man å gi partilederne taletid på den største scenen, men grepet er for puslete. I Almedalen bygges alle ukedager rundt ett parti, og det legges stor prestisje i talene i parken. Fra grytidlig morgen til sen kveld er derfor blikket konsentrert rettet om ett parti om gangen. Utspill er spart til denne dagen, og partiprogrammet blir endevendt på utallige debatter dagen gjennom. Med 3.500 arrangementer i løpet av uken utgjør det selvsagt kun en liten del av alt som skjer, men det gir likevel en opplevelse av fordypning og konsentrasjon. Også i Allinge bygges forventningen opp mot partiledernes taler fra hovedscenen på sen ettermiddag. I Arendal kommer partiledernes taler oppå hverandre — og utgjør bare en liten del av programmet.

Rydd opp i programmet:

Der både Folkemødet og Almedalsveckan har store programmer med egne apper, har Arendalsuken et program det er nær umulig å orientere seg i. Dersom man ønsker å se hva som skjer på ettermiddagen, må man først scrolle seg gjennom alle arrangementer som har gått før på dagen. Søkefunksjonen er ikke god, og programpostene er uprioriterte. At debattene i stor grad skjer innendørs gjør også at det er vanskelig å skaffe oversikt over hva som skjer. Konsekvensen er at det er interesseorganisasjonenes egenreklame gjennom Facebook og lignende som blir den beste måten å nå ut på — og da når man jo dem man kjenner fra før.

Mer kultur og kapital

Både i Sverige og Danmark har folkemøtene blitt kritisert for å flyte for mye ut og bli for store. En gjentakende kritikk er at næringslivet tar for stor plass — og at møtene har blitt for omfattende. Kombinasjonen av kultur, politikk, forskning og næring skaper imidlertid møter man sjelden opplever ellers i året. Under årets Almedalsuke var næringslivets samfunnsansvar svært synlig på programmet. Utallige programposter var viet hva privat næringsliv kan bidra med for å løse problemstillinger som bostedsmangel, integrering — hvordan sørge for en bedre skole.

Med nærings- og kulturlivet tydelig til stede brytes det også opp i klikkdannelsene som er så typisk i Norge. Store gjenger av politikere og pressefolk beveger seg rundt og snakker i stor grad med folk man kjenner fra før.

Møtene mellom kultur og politikk er også langt mer synlig til stede i Danmark og Sverige. Som møteserien kunstmuseet Kunsten i Ålborg arrangerte. I samtaler i sofaen i et privathus leid for anledningen som utstillingsarena, ble politikere og fondsdirektører intervjuet om sitt syn på folkelighet. Det var her Dansk Folkepartis stifter, Pia Kjærsgaard, fikk rom til å snakke om sitt kunstsyn blant annet — og bryte helt ut av partipolitiske selvfølgeligheter. Før neste års Arendalsuke bør både kultur og kapital finstudere programmene for Almedalen og Allinge — og bli inspirerte.

ARENDALSUKA

*Arendalsuka er et partipolitisk uavhengig stevne som har vært arrangert årlig siden 2012, og som har som målsetting å være et norsk svar på den svenske Almedalsveckan — en møteplass for politikere, samfunnstopper og næringslivsledere.

* Finner i år sted 15.-20. august.

* Rundt 550 arrangementer blir avholdt i løpet av uka.

* Programkomiteen ledes av tidligere SV-statsråd og fylkesmann i Aust-Agder, Øystein Djupedal.