Den største trusselen mot demokratiet er ikke falske nyheter, men noe mye farligere.

Broenxyz
Broenxyz
Dec 2, 2016 · 5 min read

Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz

I ukene etter det amerikanske valget anes en desperat, på grensen til tryglende, tone i mediene: Please fortell oss at alt vil bli ved det gamle, at det går seg til.

Men for hver gang en minister blir utnevnt, er det som en ny kloss faller på plass. Vekten er snart umulig å bære for den som håper på status quo. Man tar seg i å le lett hysterisk over banale vitser, av den kommende presidentens telefonsamtaler med kollegaer verden over: It´s fantastic.

Igjen på slagmarken sitter de tradisjonelle mediene som ikke lenger bare blør, men fossblør, etterhvert som den ene journalistfiendtlige personen etter den andre blir lukket inn i Det hvite hus — til inspirasjon for populistiske partier verden over.

Norges finansminister Siv Jensen på Facebook.

Man ser det også tydelig her nord: De amerikanske valglokalene var knapt lukket før norske Fremskrittspartiets toppolitikere begynte å oppføre seg mer aggressivt. Det toppet seg da selveste partileder — og finansminister — Siv Jensen postet en tiggekampanje på Facebook, ledsaget av ordene: ”Gi et bidrag for en streng innvandringspolitikk”. På bildet — med ryggen til — sto en ung mann med hendene i jern på ryggen.

At hun er finansminister — med ansvar for å forvalte Norges pengesekk — lot ikke til å affisere henne. Hennes partikollegaer responderte med hjerter. Partiet har siden klatret på meningsmålinger, godt hjulpet av en annen utagerende statsråd, integreringsminister Sylvi Listhaug.

Den vestlige verden opptrer i øyeblikket som mannen som har levd med sammenknepne lepper og streng selvkontroll hele livet. Så blir han gammel og dement, mister alle hemninger, og begynner å skjelle og banne.

De amerikanske mediene slikker sårene og skriver stadig heftigere lederartikler etterhvert som kontorene i Det hvite hus fylles opp. Men tilsynelatende til ingen nytte. Allerede første dag av sin takketurné brukte Donald Trump til å skjelle ut ”den uærlige pressen”.

Men hva om det er slik at journalister, satt til å fortelle historier om virkeligheten, har sittet så lenge inne på kontorene at vi er blitt irrelevante?

Da jeg nylig leste Åsne Seierstads bok ”To søstre”, om to norsk-somaliske søstre som lot seg rekruttere av IS og reiste til Syria, slo det meg at boken blottstiller journalister — viser frem unnlatelsessyndene våre: Hvor mye vet vi om de miljøene jentene har ferdes i — hvorfor lar vi oss sjokkere?

Gjennom boken møter vi lærere, som burde ha sett, vi møter venner, som burde ha ant. Men først og fremst leser vi en historie som aldri er fortalt før. Hvorfor er det slik?

En bekjent av meg, som jobber som lærer i en Oslo-skole i en av de innvandrertette drabantbyene, sukket nylig: ”Jeg blir mer og mer sosiallærer, stadig mindre faglærer”. Hun la til: ”Dette kan vi ikke snakke høyt om, men jeg og mine kvinnelige kollegaer opplever det samme: Guttene har ikke respekt for kvinner — de læres opp til ikke å ha det hjemme.”

Hvem forteller den historien? Ikke i overskrifter, for det skjer jo. Men hvem tar på seg jobben det er å dykke dypere ned i slike samtidsskildringer: Hvor kommer holdningene til kvinnene fra? Hvordan skal de møtes, og kan de i det hele tatt møtes?

Da Københavner-eliten ble tatt på sengen av Dansk Folkepartis fremgang i valget i fjor, var selverkjennelsen at man slett ikke hadde fanget opp signaler fra resten av landet. Irritasjonen over å bli oversett fra hovedstaden førte til overskriften: “Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugter”.

Altfor få er de journalistene som tar bussen ut av Oslo sentrum og ser byen endre seg mens man kjører mot øst. Hvor sneversynt pressen er, ble tydelig da avisen VG nylig presenterte 31 kvinnelige ferske spaltister — samtlige hadde adresse i Oslo. Det er ikke særlig bedre i København og Stockholm.

Og når journalister en gang i mellom er ute — hva møter de? Et kobbel av informasjonsarbeidere som skal passe på at historiene som fortelles fra myndighetene ikke kommer skeivt ut.

Politikere fendres opp av konsulenter, budskap fra næringslivet tilpasses og justeres. Jeg har tidligere skrevet at dagens journalister må være aktivister på vegne av det frie ord. Spørsmålet er om det går altfor sent opp for oss at journalistikken i tiår har blitt dyttet i stadig mer ufri retning. I mellomtiden er omverden i ferd med å miste hemninger og — enda mer skremmende — troen på demokratiet.

For når det slår sprekker i grunnmuren til den fjerde statsmakt, er det signal om at noe langt mer alvorlig er i gjære. Det vi opplever i etterdønningene etter valget i USA, er en mistillit til hele det fundamentet vårt demokrati hviler på. Under mistilliten bobler en annen utvikling få til nå har snakket om: En verden der generasjonskløftene kommer til å øke i styrke — og der en hel generasjon unge er i ferd med å gi opp — på vei inn i voksenlivet.

I januar presenteres en forskningsrapport som bør skylle som isvann gjennom årene på demokratisk anlagte borgere. Forskere ved Harvard University og University of Melbourne har kartlagt demokratisyn blant unge i Europa og USA . Funnet, som blir publisert i januar, er nedslående. I en artikkel i amerikanske Quartz denne uken antydes det at en hel generasjon er i ferd med å miste troen på demokratiet som styreform. Unge har blitt mer kyniske og har mindre tro på at de kan gjøre noe for å påvirke. Og det er i millenniumsgenerasjonen at demokratitroen er svakest: De er mindre motstandere av militærkupp enn de eldre. Bare en tredjedel ser på menneskeretter som noe ”absolutt essensielt”. Mer enn en fjerdedel av unge amerikanere mener at frie valg ikke er viktig. På 1990-tallet rapporterte både unge og eldre at de var interessert i politikk — slik er det ikke lenger.

Konsekvensene av denne nedslående trenden ser vi nå — med Brexit og valget av Donald Trump — to valg der svært mange unge valgte ikke å stemme.

Så hva om Donald Trump har rett? At journalister ikke har vært på ballen. Vi har ikke fanget opp — eller har i for liten grad vært opptatt — av å skjønne hvor stor tillitsbristen er mellom de styrende og de styrte. Og hvor alvorlig det er at de yngste mister motet.

For om det er noe som kan komme til å endre det politiske landskapet, så er det dette: en generasjon unge mennesker uten tro på fremtiden.

Broenxyz

Written by

Broenxyz

Broenxyz sin offisielle Medium-konto.

Welcome to a place where words matter. On Medium, smart voices and original ideas take center stage - with no ads in sight. Watch
Follow all the topics you care about, and we’ll deliver the best stories for you to your homepage and inbox. Explore
Get unlimited access to the best stories on Medium — and support writers while you’re at it. Just $5/month. Upgrade