Når broer kollapser
Det er først når vinden tar tak at både broer og folk viser sin styrke. Det er Nordens tur nå.
AV HILDE SANDVIK, SJEFREDAKTØR OG GRUNNLEGGER AV BROEN.XYZ
Broen vaier og galopperer i luften som et løpsk teppe. Så revner den. Den 7. november 1940, samme dag som en ung norsk frisør i Trondheim dømmes til ett års fengsel for å ha rasert et bilde av Der Führer med saks, kollapser Tacoma Narrows Bridge i staten Washington i USA. Hendelsen filmes: Professoren som løper over bølgende betong for å berge en rasende hund som ikke vil reddes. Spennet som styrter i avgrunnen, brotårnene som står nakne igjen som spørsmålstegn.
Hvordan kunne det skje?
Ettertiden gav flere svar: Broen som fikk tilnavnet ”galopperende Gertie”, var for fleksibel. underlaget var for lett. Ingeniørene hadde undervurdert effekten av vinden, og spennet oppførte seg som en flyvinge. Naturen vant over kulturen.
Broer kan kollapse. Det vet vi. Som følge av feildimensjonering, som med Tacoma Narrows Bridge; fordi fundamentet broen hviler på er for dårlig, som da Skjeggestadsbroen på Østlandet i Norge kollapset i fjor — den sto på kvikkleire. Eller broen raser på grunn av dårlig vedlikehold.
Samfunn kan kollapse, og grunnene til det er de samme: feildimensjonering, dårlig vedlikehold eller for stor belastning.
I 1940, mens broen svaiet over avgrunnen i Washington, hadde natten og tåken senket seg over Europa. Broene var bombemål, både direkte og i overført betydning. I årene opp mot verdenskrigens begynnelse var det ikke mangel på advarsler mot at katastrofen var på vei: stor uro, høy arbeidsløshet, dyp depresjon.
Det som gjorde Holocaust mulig var likevel ikke tysk presisjon og byråkrati, ifølge den amerikanske historikeren Timothy Snyder. Han gav nylig ut boken ”Sort jord” på dansk. Snyder mener Hitlers utgangspunkt var anarkiet og nihilismen, ikke strukturen: Den menneskelige brutaliteten i sin ytterste form sprang ut av de ødelagte statene i Øst-Europa, blodstatene.
”Han (Hitler) ønsket å ødelegge andre stater og byråkratier for å kunne skape et nihilistisk anarki der rasene skulle kjempe mot hverandre”, sa Snyder nylig til den danske avisen Berlingske. Drømmen var et Hunger games der bare den sterkeste skulle overleve.
Dersom anarkiet var utgangspunkt for Hitlers herjing, hvor viktig er ikke det som et historisk bakteppe for å lese de bevegelsene vi ser rundt oss i Europa i dag?
Slitasjen begynner å tære på de gamle brohodene i Europa. Arbeidsløshet stiger igjen, vi er inne i en folkevandringstid vi bare har sett begynnelsen på. Barn drukner i Middelhavet, finansverden hviler på leirføtter. I Frankrike brennes biler i gatene. Høyreekstreme har igjen begynt å marsjere i øst mot vest. Fra våre nære naboer i Baltikum meldes det om at russisk militære åpenlyst måler broer i hovedstedene.
Begynnelsen på ny kollaps — eller vet vi nok i tide denne gangen for å forhindre katastrofen i å skje?
Og dersom vi ikke greier det, hvor skal vi da vende oss med anklagen? Til politikerne? Til oss selv?
Da andre verdenskrig spiste seg inn mot Norden, reagerte nordboerne på ulikt vis, og krigshistorien har siden ligget som et Gran Canyon i den offentlige debatten: Svenskenes aldri forsonte nøytralitet og manglende oppgjør med en kontinuerlig fascistisk tradisjon tilbake til tyvetallet. Norges svik overfor jødene. Krigsoppgjøret i alle land. De fleste diskusjoner om de innbyrdes forskjellene mellom de nordiske land havner før eller siden i diskusjon om hvor landene befant seg mentalt og konkret i krigsårene.
Til tross for dette deler vi samfunnsmodell. Siden annen verdenskrig har Norden brakt frem noen av de mest velfungerende statene verden har sett. På alle målinger om tillit, tilfredshet, høy utdannelse, om det er likestillingsbarometer eller lik fordeling, så er de fem nordiske land alltid blant ti på topp. Tilsvarende ligger vi på bunn når korrupsjon og kriminalitet måles.
Da det svenske tidsskriftet Axess arrangerte seminar om hva som skjer når staten kollapser i april, måtte redaktøren PJ Anders Linder innlede med å ta noe av brodden av spørsmålet: Ja — Sverige har problemer, men man er langt unna en kollaps.
Heller er det snakk om å avdekke sprekker i fundamentet. Når svenske bydeler defineres som no-go-soner er det alvor. Når tilliten til danske politikere er på et historisk lavmål forvitrer demokratiet. Når Norge ikke lenger har råd til å kjøpe seg ut av problemer, er det tid for å bråvåkne fra oljerusen.
Egalitære samfunn forutsetter at kunnskap fordeles jevnt, det forutsetter også et ønske om at alle skal kunne løftes. En av grunnpilarene i den nordiske likheten har vært tilgang på nyheter, på breddemedier som når ut. De nordiske land har sterke public service-medier, og har vært avislesende på tvers av klasse og tilhørighet. I år, mens Sverige feirer 250 år for en av verdens første trykkefrihetslover, er den muligheten for alvor under press. I Vest-Sverige trues et av de største svenske mediekonsernene, Stampen, av konkurs. Fattige svenske kommuner har havnet i medieskyggen. I Norge har de største regionavisene mistet tyve prosent av inntektene i årets første kvartal.
Sannheten er likevel at et samlet Norden fremdeles vil være en av verdens største økonomier. Vi huser et demokrati vokst ut av folkelige antiautoritære bevegelser og med en historisk forankring som gjør det mulig å snakke om en særegen nordisk modell.
Vår felles erfaring, vår lange historie for folkelig engasjement kombinert med høy tillit mellom mennesker, er et aktivum. For å sitere nordisk krims mor, den svenske forfatteren Maj Sjöwall: “Tillsammans är vi stärka”.
Samlet kan Norden sørge for at brofundamentet er sterkt nok på veien ut i fremtiden. Vi kan sammen sørge for at vi ikke blir så lette og fleksible at vi lar oss drive i løpsk galopp, slik Gertie gjorde novemberdagen i 1940. Alt som skulle til var litt sterk vind. Vi kan vise at vi tåler mer.
