Orlando

Det er umulig å ta oppgjør med homohat uten å ta oppgjør med religionene.

Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz

“He who robs us of our dreams robs us of our life.”, Virginia Woolf, Orlando.

Kanskje finnes det ikke en mer presis beskrivelse av det moderne mennesket enn Virginia Woolfs store roman om Orlando fra 1928. Om personen som veksler mellom å være han og hun. Som glir umerkelig inn og ut av roller — og viser at kjærligheten og kjønnet du har er underordnet det jeg-et du er. Romanen er kalt “det vakreste kjærlighetsbrev noensinne skrevet” — skrevet av en kvinne, som i en periode i sitt liv elsket en annen kvinne med navnet Vita — liv.

Orlando, som betyr “landet av gull”, ble landet av blod i går. Og jeg tenkte på det rommet Virginia Woolf skapte: For seg selv, for kjærligheten, for kvinner. Og jeg tenkte på alt det som var under angrep de fryktelige timene — midt i livspulsen i Orlando, Florida, mens natten var i ferd med å bli dag.

Friheten ble slaktet ned. Friheten til å elske den man vil, men først og fremst til selv å velge hvem man vil være. Til å ha et rom som er ens eget — i et fritt liberalt demokrati. Friheten, som oppleves som så truende for mange mennesker at de mener den fortjener dødsstraff.

Det var den samme friheten som ble slaktet ned i Bataclan i Paris. Den friheten som har fått bomber til å gå av i diskotek verden over. Som får kvinner brent og menn drept. Og som, langt inn i våre egne samfunn, fremdeles må kjempe for sin plass. Hver dag.

Det går ikke lenger an å si at det ikke har med religion å gjøre. Det hadde det på Virginia Woolfs tid. Det har det i dag. I religionens navn har vi godtatt diskriminering av annerledeselskende som vi ikke tolererer diskriminering av noen annen gruppe. Vi godtar at landene våre har diplomatiske forbindelser med stater som steiner mennesker som elsker feil kjønn. Vi deler ut statsstøtte til organisasjoner som deler slike holdninger innen våre egne grenser. Vi vet at det lever mennesker i fare for at kjærligheten blir avslørt — og opprøres ikke.

Vi kan ikke lenger godta. Orlando har vist oss at det finnes mennesker som kan få hatende ord til å yngle. Derfor skrev jeg i går på Facebook at Nordens muslimer må vise hvilke samfunn de er laget av — hvor de kommer fra. At de må stå opp og vise mot.

Var kommentaren min å nøre oppunder muslimhat, slik noen mente i kommentartråden? Det Virginia Woolf gjorde, var å skrive seg ut i en frihet på vegne av så mange andre rundt henne. Hun betalte en høy pris. I land etter land har kampen blitt vunnet samtidig som kirken hun stod opp mot i sin tid har tapt terreng. Det trengs nye Orlandoer nå, mennesker som velger å kjempe fra innsiden. Den kampen håper jeg Nordens muslimer vil ta. For hvem andre er bedre rustet til å ta den?