Coriolanus viser hvordan folkestyre kan bikke over i pøbelvelde, hvordan populister som er bedre til å spinne renker enn å styre kan ri til topps på en bølge av folkelig raseri, skriver Inger Merete Hobbelstad, forfatter av boken “Å leve med Shakespeare”.

Som om en mann kunne skape seg selv

Sist uke kom Inger Merete Hobbelstads bok “Å leve med Shakespeare” (Tiden Norsk Forlag). Broen.xyx publiserer i dag kapitlet om det mindre spilte stykket Coriolanus.
“Coriolanus viser hvordan folkestyre kan bikke over i pøbelvelde, hvordan populister som er bedre til å spinne renker enn å styre kan ri til topps på en bølge av folkelig raseri, og hvordan de som fjerner seg for langt fra problemer i sin tid skaper et vakuum som destruktive krefter vil fylle. Coriolanus et en komplisert skikkelse, han forakter folket han vil styre, men med sine rigide prinsipper blir han et lett bytte for de som vet hvordan de skal manipulere folkets følelser.”
Inger Merete Hobbelstad

I

Da jeg kom skyflende inn på kjøpesenteret den januarettermiddagen, med skjerfet slepende i bakken og vesken fuktig av sludd, og fant stedet der jeg skulle møte opp, ble jeg overrasket over å se at det allerede var noen der. Et middelaldrende ektepar satt på gulvet og så opp på meg med innforståtte øyne.

Den gamle murbygningen i Soho i London huser både et butikkompleks og det lille teatret som heter Donmar Warehouse. Den som ikke har billetter til kveldens forestilling, kan troppe håpefullt opp en stund før den begynner, for kanskje å få kjøpt en uavhentet billett. Det er ikke noe annet sted å vente enn det glatte, grelt belyste gulvet utenfor døren som går inn fra kjøpesenteret.

I desember 2013 var det premiere på Coriolanus. Oppsetningen hadde øyeblikkets mann, Tom Hiddleston, i hovedrollen; den vakre skuespilleren med brønnblått blikk som ble sagt å føre seg med elegansen til en ung Peter O’Toole. Plakatene presenterte ham i lokkende bar overkropp, kritikerne hadde vært over seg, og alle forestillinger var brått utsolgt.

Jeg hadde dratt til London likevel. Da jeg praiet drosjen fra Knightsbridge tre timer før forestillingsstart, var jeg sikker på å være den første i køen. Men jeg var altså nummer tre. Og like etter at jeg hadde satt fra meg posene, bedt ekteparet passe plassen min og gått for å kjøpe kaffe fra kjedesjappa i kjelleretasjen, kom nummer fire. Jeg så henne fra kaffekøen. En spinkel, asiatisk jente med rosa genser og høye, sorte stilettstøvletter. Da jeg litt unnskyldende slo meg ned på plassen foran henne, spurte jeg om hun trodde vi kom inn. Hun håpet det, sa hun, tidligere samme uke hadde hun vært der en time før og ikke fått plass, så hun ville være sikker denne gangen. Hun mener alvor, tenkte jeg.

Nummer fire hadde et navn. Hun het Alice og holdt på med doktorgraden sin i jus ved London School of Economics. Hun hadde nylig vært seks måneder i Haag og jobbet som praktikant for forsvarerteamet til Radovan Karadžić, som sto overfor elleve siktelser for krigsforbrytelser. Alice hadde lest mye Shakespeare. Kjærlighetspoesi som Romeo og Julie fikk henne imidlertid bare til å fnyse. «Dette her», sa hun og nikket mot døren som kanskje skulle føre oss inn i teatret. «Dette er hva det egentlig handler om.»

Historien om ham blir også en diskusjon om lederskap, og om hvilke egenskaper som fører en leder ut i hengemyra når situasjonen tilspisser seg. Det dreier det seg også om noe utagerende og maskulint som har problemer med å finne seg til rette når det ikke lenger finnes naturlige utløp for slike instinkter.

II

Coriolanus handler om krig og makt. Det er et voldsomt, støyende skuespill, det foregår i militærleirer og på gater og torg, eller i overklassehjem der politikere og hærførere forsøker å finne ut av hva de skal gjøre for å holde sitt eget samfunn sammen eller lykkes med å ødelegge et annet. Det er et politisk drama som blir et psykologisk drama. Det er fullt av motsetninger og spenninger: mellom befolkningen i en bystat og en ytre fiende, mellom den samme bystatens overklasse og underklasse, og mellom rivalene i det førende sjiktet av samfunnet. Der kjemper opportunistene, de som bruker alle midler for å komme seg til toppen, med de kompromissløse og uforsonlige, de som utfordrer alt og alle snarere enn å jenke seg.

Det er særlig Coriolanus som ikke firer. Han skal også bli nødt til å slåss med seg selv. Historien om ham blir også en diskusjon om lederskap, og om hvilke egenskaper som fører en leder ut i hengemyra når situasjonen tilspisser seg. Det dreier det seg også om noe utagerende og maskulint som har problemer med å finne seg til rette når det ikke lenger finnes naturlige utløp for slike instinkter.

Selve fortellingen i Coriolanus er fjern i både tid og sted. Historien Shakespeare brukte, fant sted i det antikke Roma: ikke Augustus’ eller Neros skinnende søyleby, ikke en dynamisk ekspansjonsmakt eller et dekadent verdensrike. Dette er tidligere, på en tid da romerne var et lite folk på den italienske halvøya, uten klare grenser mellom seg og de andre folkegruppene som holdt til på samme flik av land. I år 509 f.Kr. hadde romerne gjort opprør og fordrevet sin syvende og siste konge, Tarkvin den hovmodige, og etablert et famlende førsteutkast til det som skulle bli den romerske republikken.

For å beskytte seg mot nye tyranner, skapte romerne et system basert på maktfordeling og maktrullering: Statens øverste menn var to konsuler, som ble valgt av sin egen stand for ett år om gangen, med senatet som en rådgivende forsamling av tidligere embetsmenn. Alle embetsmennene tilhørte tidens adel, patrisierne. De gamle, førende slektene holdt hardt på sine privilegier, og årene etter Tarkvins fall var preget av de såkalte stenderkampene, der de vanlige borgerne, plebeierne, sloss for å få være med og styre. På pragmatisk, romersk vis ble det hele sakte lempet til, og etter hvert vant plebeierne retten til å velge folketribuner. Tribunene var ukrenkelige folkevalgte som kunne legge ned veto mot det konsulene og senatet bestemte. Men spenningene i samfunnet varte ved.

Shakespeare oppdaget sannsynligvis fortellingen om Coriolanus i engelske oversettelser av Plutarks og Livius’ romerske historier. Coriolanus het egentlig Caius Martius, og ifølge Shakespeares kilder vant han seg stort ry som soldat allerede da han som tenåring deltok i opprøret mot kong Tarkvin. Deretter steg han gradvis i de militære gradene. Plutark skriver om hvordan den unge Martius trente seg sterk og overvant alle i idrettskonkurranser og øvingskamper. Videre skriver han:

Andre beundret ham fordi han var så standhaftig, fordi han aldri ble revet med av forlystelser eller penger, og fordi han syntes å holde ut alle slags smerter og byrder så lett. Denne stautheten hans, dette lynnet, likte de og snakket varmt om. Likevel ble de aldri kjent med ham slik borgere blir kjent med hverandre i en by. Han støtte dem fra seg med oppførselen sin. Han var så respektløs og hard, og bevisst på sin egen overlegenhet, og dette likte de ikke.

Denne blandingen av begeistring og irritasjon går igjen også i Shakespeares skuespill, som begynner idet hærføreren Coriolanus vender hjem fra krigen mot volskerne og forsøker å lede sitt eget folk i fredstid.

I Soho er scenen liten og firkantet. Før lyset slukkes, ser jeg den rosa genseren til Alice på motsatt kant av rommet og skjønner at hun også fikk billett. Bedre plass enn meg fikk hun visst også. Iblant er det ikke den som løper for å komme først i køen, som oppnår mest.

Så blir det mørkt.

Oppkavede borgere i moderne, slitne klær løper over scenegulvet. De diskuterer heftig. De tegner krittstreker mellom seg selv og andre, som snart skal bli visket ut av trampende føtter og tegnet opp på ny, et helt annet sted. Det er en konstant kamp for å definere hva som er fellesskapet, hvor den enkeltes lojalitet ligger: om den er til nasjonen, til lederne, til den sosiale klassen eller til en selv. Det er en samling høyst forskjellige og høylytte individer som prøver å finne en måte å leve sammen på, og å organisere seg i grupper og institusjoner.

Idet Coriolanus begynner, er det matmangel og opprør og uro i Roma. Folket vil åpne kornlagrene og bestemme prisen på kornet selv. Caius Martius, som ennå ikke har fått navnet Coriolanus, vil nekte dem det: De har ikke kjempet for maten, ikke gjort seg fortjent til noen gunst, og det er patrisierne, samfunnets ledere, som skal rå med fordelingen.

Det er dette som er bakgrunnen for at en av plebeierne spør en annen: «Du vet at Caius Martius er folkets fremste fiende?» Caius Martius er ikke selv til stede, men det er ham alle snakker om; den en gang så populære krigeren med en raskt dalende stjerne. Den første borgeren hevder at Martius har utført heltegjerningene sine bare for å vinne ære og for å glede moren sin, og for å blåse opp stoltheten han allerede har for mye av. Andre forsvarer ham og mener at det Martius ikke kan hjelpe for i sin natur, ikke må holdes mot ham. Det er bare slik han er.

Han som skal bli Coriolanus, fremstår som en bråkjekk popstjerneprovokatør som får folkemengden til å koke, som en Petter Northug med politisk makt, og det lenge før han har vist seg. Han inspirerer luftige teorier og vekker sterke følelser. Alle mener noe om hva han er og hvordan han burde vært. Noen maner til toleranse, andre synes han burde vært tøylet, men ingen klarer å slutte å snakke om ham. Han vekker den særegne fascinasjonen som er forbeholdt dem som virker ubundet av det alle andre er tjoret fast av: behovet for andres aksept. Alle ønsker å fungere sammen med andre mennesker, alle ønsker å bli likt. Den som tilsynelatende ikke bryr seg, blir en rebus, en knute, et uuttømmelig samtaletema. Og får en egen karisma. Det er lett å føle seg underlegen en som trekker på skuldrene av noe du selv vil ha.

Dette er den beroligende stemmen til status quo, den som har interesse av å fremstille det borgerne lever av, som noe de blir skjenket, ikke noe de har krav på eller har opparbeidet seg. Hensikten er at den som vurderer å gjøre opprør, skal føle seg utakknemlig.
De fattige og maktesløse ser en verden der overklassen blir rik og fet på andres arbeid, mens de selv ikke sitter igjen med noe. Det er en begynnende universalisme i opprøret: Det må bli bedre.

III

I det truede og militaristiske Roma, der ære, lojalitet og tapperhet i strid er de ypperste dydene, kan Caius Martius’ innsats på slagmarken sammenlignes med et rykk på oppløpet i VM-femmila, eller en berusende stadionkonsert: medrivende bragder så ubestridelige at de som står bak dem, kan oppføre seg akkurat som de vil. Nesten, en stund. Det de gjør bedre enn andre, er så ettertraktet at de slipper å ta innover seg at de bråker og provoserer. Nesten. En stund.

Inn i den opprørte forsamlingen kommer senatoren Menenius Agrippa, en jovial representant for de patrisiske samfunnsstøttene. Han er åpenbart sendt ut nettopp for å være jovial og for å roe gemyttene. Det gjør han ved å fortelle en fabel som sammenligner samfunnet med menneskekroppen.

Det var en gang, sier Menenius, at alle kroppens lemmer gjorde opprør mot magen, og anklaget den for bare å ligge der som et dovent, umettelig sluk mens de andre kroppsdelene arbeidet. Men det, svarte magen, er fordi jeg er lager og butikk for alle dere andre: Jeg sender næring ut med blodårene til alle som trenger det, selv om det ene organet ikke ser hva det andre får. Vi senatorer, sier Menenius, er som magen, og dere er lemmene som gjør mytteri; hvis dere så alt vi faktisk gjorde, ville dere se at alt dere har av goder, flyter fra oss til dere.

Dette er den beroligende stemmen til status quo, den som har interesse av å fremstille det borgerne lever av, som noe de blir skjenket, ikke noe de har krav på eller har opparbeidet seg. Hensikten er at den som vurderer å gjøre opprør, skal føle seg utakknemlig.

De fattige og maktesløse ser en verden der overklassen blir rik og fet på andres arbeid, mens de selv ikke sitter igjen med noe. Det er en begynnende universalisme i opprøret: Det må bli bedre.

Overklassen, på sin side, fremholder at samfunnet avhenger av at alle har ulike roller og plasser, der det er rimelig at de som har størst ansvar, høster størst bonus. Det er ikke mulig å la alle være alt. Alternativet til det bestående er ikke harmoni, det er kaos. Det kunne vært verre.

Menenius er ute etter å opprettholde sin egen klasses privilegier. Men han har også et objektivt poeng når han snakker om at et fungerende samfunn forutsetter tillit, også til prosessene en selv ikke er personlig vitne til. Menenius skal gjennom hele Coriolanus være en lirkende hånd og en dempet stemme. Han står i et kjærlig forhold og en skjærende kontrast til mannen som nå stormer ut på scenen.

I Soho er det en atletisk, nesten katteaktig skikkelse i tynn militærgrønn genser og bronsefarget brystplate i metall som springer frem og dytter en av borgerne utålmodig unna. Det var fra før knyttet en viss tvil til om nettopp Hiddleston og de store, blå øynene hans ville være et godt valg for å spille en mann som kjennetegnes av at han ikke sjarmerer noen. Men Hiddleston, full av kroppslig selvsikkerhet og smidig energi, virker nettopp som om han føler seg høyt hevet over de andre. Han formelig spytter frem Caius Martius’ første ord til menneskemengden.

CAIUS MARTIUS
What’s the matter, you dissentious rogues,
That, rubbing the poor itch of your opinion,
Makes yourselves scabs?
2. CITIZEN
We have ever your good word.
CAIUS MARTIUS
Hva er problemet, kranglevorne pakk,
som gnir på deres egen kløende mening
og blir til sår?
ANNEN BORGER
Du har bestandig gode ord til oss.

Martius braser inn i krangelen med ulende og blinkende forakt, og den sardoniske kommentaren fra borgeren røper at noe annet ville overrasket ham. Men Martius begrunner gjerne hvorfor bare det å gi opprørerne et godt ord, ville være uutholdelig smiger: Folket liker verken krig eller fred, sier han, de skifter sinn hele tiden, hater den de nylig beundret, og beundrer den de nylig hatet. De angriper den eneste makten, det «edle senatet», som hindrer dem i å gå løs på hverandre. Menenius’ forsøk på å føre en rolig samtale med motparten, rakner så snart Martius kommer til åstedet og avviser alt og alle. Han later til å leve opp til alle ordene som har løpt forut for ham.

Dette kunne utartet til vold. Men den spente situasjonen blir avløst av nyhetene om en annen krise, som kommer utenfra. Romernes nabofolk, volskerne, har mobilisert på ny under sin hærfører, Tullus Aufidius, og truer med krig. Konfrontasjonen må utsettes, og Martius må i krigen.

Det er særlig tanken på å møte Aufidius på slagmarken som trekker i Caius Martius. Aufidius er Martius’ nemesis fremfor noen, men han snakker om motstanderen sin med en respekt som ikke finnes i ham når han står overfor sitt eget folk. Martius misunner Aufidius at han er så heltemodig, samtidig som han vet at det for mange er en synd å misunne en dødsfiende. Hvis jeg skulle være noen annen enn den jeg er, sier han, ville jeg vært ham.

Martius elsker mannen han prøver å drepe, og hater dem han beskytter. Han er en vandrende provokasjon, men kanskje gjør han rett i å mistro den skiftende folkemeningen. I alle fall er denne mistroen, og disse skiftene, noe de to som står igjen på scenen, har tenkt å utnytte. De heter Brutus og Sicinius, og de er tribuner, folkerepresentanter med vetomakt. De mener begge at Martius må dempes. En natur som hans, mener Sicinius, tåler ikke suksess: Den ender med å forakte alle og alt, inkludert sin egen skygge. Det skal være et varsel om det som er i vente.

IV

Martius drar til fronten for å slåss mot Aufidius og volskerne. Hjemme i Roma sitter moren hans, Volumnia, og konen hans, Virgilia, som også er mor til parets lille sønn. De venter på nyheter. Den siste er redd for at han skal bli drept eller skadet, den første fnyser av frykten.

VOLUMNIA
If my son were my husband, I should freelier rejoice in that absence wherein he won honour than in the embracements of his bed, where he would show most love. When yet he was but tender-bodied and the only son of my womb, when youth with comeliness plucked all gaze his way […]. I, considering how honour would become such a person – that it was no better than picture-like to hang by th’ wall, if renown made it not stir – was pleased to let him seek danger where he was like to find fame. To a cruel war I sent him, from whence he returned, his brows bound with oak. I tell thee, daughter, I sprang not more in joy at first hearing he was a man-child than now seeing he had proved himself a man.
VIRGILIA:
But had he died in the business, madam, how then?
VOLUMNIA:
Then his good report should have been my son […]. Had I a dozen sons, each in my love alike, and none less dear than thine and my good Martius, I had rather had eleven die nobly for their country than one voluptuously surfeit out of action.
VOLUMNIA
Hvis min sønn hadde vært min mann, ville jeg ha frydet meg mer når han var ute og vant ry og ære, enn når han favnet meg hett og kjærlig i sengen. Allerede da han, min eneste sønn, var en spedlemmet unggutt og hans ungdom og skjønnhet trakk alles øyne mot ham […] tenkte jeg på hvordan æren ville kle en slik skikkelse – at den like gjerne kunne henge som et bilde på veggen om ikke ryet ga den liv – og derfor lot jeg ham oppsøke farer der han kunne vinne seg et navn. Jeg sendte ham ut i en blodig krig, og han kom hjem med en krans av ekeløv om pannen. Det sier jeg deg, min datter, jeg frydet meg ikke mer den dagen da jeg fødte en sønn, enn da jeg fikk se at gutten hadde vist seg som en mann.
VIRGILIA
Men om han var blitt drept den gangen, hva da?
VOLUMNIA
Da skulle hans ærefulle navn ha vært min sønn […]. Jeg innrømmer åpent at om jeg hadde hatt tolv sønner som alle var meg like kjære, og ingen som jeg elsket mindre enn din og min Martius, så jeg heller elleve av dem dø en ærefull død for fedrelandet enn at én skulle leve i overflod som en vellysting.

Caius Martius’ far er død, og han har ingen søsken. Plutark skriver i sitt portrett at Martius syntes å føle behov for å ære moren i farens sted, og at det var som om han ikke syntes han kunne gjøre nok for å glede henne. Forfatteren nevner det også som bemerkelsesverdig at Martius var blitt boende hos moren også etter at han hadde giftet seg og fått barn.

Synspunktene Volumnia forfekter, er de romerske verdiene implementert i en ganske ekstrem grad. Samtidig setter nok Volumnia meningene sine på spissen, som en indirekte kritikk av Virgilias mykhet.

Slik etableres Caius Martius og det som skal bli de fem stemmene som roper høyest til ham. Volumnia er militaristisk og kompromissløs og har vært kilden til de samme trekkene i sønnen. Menenius er også en konservativ stemme, men mer av en pragmatiker og en forhandlernatur, som vil mildne både Martius og andre. Folketribunene Sicinius og Brutus er moderne politikertyper som kommer nedenfra og jafser seg oppover, som ser på makt som et nullsumspill, og står parat til å bruke folket de representerer, som våpen mot de hindringer som står i veien for dem. Og Tullus Aufidius, som hittil bare har vært omtalt, står for Martius som en tvillingsjel på den andre siden av en uoverstigelig grense.

Den romerske hæren som går mot erkefienden volskerne ved deres egen by, Corioles, får se Caius Martius i sitt ess. Han freser ennå forbannelser mot dem som ikke lever opp til forventningene hans, og som nøler i strid. Men han vinner Corioles nærmest på egen hånd, mens Aufidius og volskerne flykter. Da han kommer tilbake, er han så dekket av blod at de som ser ham, synes det ser ut som han er blitt flådd.

Tom Hiddleston står alene igjen på scenen idet medsoldatene går, tar av seg på overkroppen og lirker den rødfargede trøya ut av et sår i skulderen. Han er dynket i rødt i den grad at øynene er lyse flekker i ansiktet hans. En vannstråle kommer ned fra taket, og han stiller seg under den for å vaske vekk blodet. Etter at vannet har rent over ham en stund, rister han det av seg så det står en rød sprøyt ut fra kroppen, mens en grimase går over ansiktet hans.

Caius Martius verken vil eller kan snakke om slagmarken, det eneste som taler om hva som har skjedd der, er vannet som blir stadig mer rødfarget. Han virker som en mann som er blitt smidd til et sverd, men ikke uten at hammerslagene har gjort vondt.

Etter striden vil han ikke ta imot æresgaver. Han vil ikke fortelle om hvordan han seiret, og nekter generalen å skryte av ham. Det eneste han aksepterer, er æresnavnet «Coriolanus», etter byen som har falt. Og han ber om at en volsker, som en gang i fredstid tok gjestfritt imot ham, og som han så blant romernes krigsfanger, skal bli løslatt. Men da han blir spurt om hva mannen heter, husker han ikke navnet.

V

Andre akt innleder en ny fase. Coriolanus og hæren hans vender hjem til Roma. På en av de store plassene i byen står Menenius og familien hans og venter på ham. Idet hun hører trompetene som bebuder sønnens ankomst, utbryter Volumnia:

VOLUMNIA
Before him
He carries noise, and behind him he leaves tears.
Death, that dark Spirit, in’s nervy arm doth lie,
Which, being advanced, declines, and then men die.
VOLUMNIA
Foran ham lyder
seiersrop og bak ham høres gråt.
Hans arm får kraft av dødens mørke glød,
han løfter den til slag – og fienders død.

Coriolanus’ general vil beskrive bragdene hans for senatet i Roma, men hovedpersonen selv vil ikke høre på. Han vil heller pleie sårene sine enn å høre hvordan han fikk dem, som han sier. Men generalen forteller om sin fremste mann at han var «en blodig ting», at han traff Corioles «som en planet». Coriolanus fremstår som noe ikke helt levende, en slags maskin, en ustoppelig og umenneskelig kraft. Volumnia erklærer at alle ønskene hennes nå er oppfylt, så nær som ett – som hun snart skal gi uttrykk for.

Volumnia er en skikkelse som vekker sterke reaksjoner. En mor som har sendt en ung sønn ut i livsfare fremfor å passe på ham, og som er stolt av det, får ikke mye sympati av et moderne publikum. Hun har med vitende og vilje plukket egenskaper som sårbarhet og følsomhet av sønnen sin, og berømmer ham for å ha blitt en drapsmaskin. Da hun får vite at han har blitt såret i krigen, takker hun gudene, både for at sønnen er blitt skadet, og for at han er blitt skadet på et sted han kan vise frem, og slik vise folket at han har lidd for deres skyld.

I 2002 spilte palestinske Mariam Farhat fra Gaza inn en video sammen med sønnen Muhammed, der hun befaler ham ikke å komme tilbake fra krigen uten å ha blitt martyr. Ikke lenge etterpå tok Muhammed seg inn på en videregående skole i en israelsk bosetning, med håndgranater og skytevåpen. Han drepte fem tenåringer og skadet tjuetre før han ble skutt selv. Moren visste godt hva han hadde planlagt. Samme morgen hadde hun sneket seg inn på soverommet til sønnen og sittet og sett på ham før han våknet, vel vitende om at det var siste gang hun så ham i live.

Ti år senere sa Farhat til den norske journalisten Åshild Eidem at hun var glad for at sønnene utførte slike ærerike oppdrag.

«Hva kan være bedre for meg som muslimsk kvinne enn å ha martyrsønner», sa hun.

På det tidspunktet var tre av de seks sønnene hennes drept, alle i kamp mot israelerne. Hun håpet de gjenlevende tre vil dø på samme måte.

«Det er veien til å redde dem, garantere dem Guds velsignelse», sa hun til Eidem.

Farhat og sønnene tilhører Hamas, som oppfordrer mødre på Gaza til å kjøpe lekeuniformer til de små sønnene sine, og å fortelle dem historier om hvor storslagent det er å bli martyr. Men også blant dem som ikke er like militante, markeres mange dødsfall i Gaza på en måte som virker svært fremmed for dem som ser nyhetssendinger derfra, i en sofa langt unna konflikten. Der kan et foreldrepar få beskjed om at en ung sønn er død i trefning med israelerne. Snart har en menneskemengde stimlet sammen, foreldrene blir gratulert med å ha hatt et så tappert barn, og sammen med de andre bryter moren og faren ut i det som virker som ville gledesrop.

Den palestinske psykologen Yoa’d Ghanadry er blant dem som mener at omverdenen misforstår når de ser på dette ritualet, gledesutbruddene som kalles ululasjoner, som et tegn på at foreldrene ikke har vært glad i barna sine. Hun har pekt på at kameraet fanger dem i sjokkfasen, og ikke er der en måned senere, i stunden da sammenbruddet kanskje kommer. Ululasjonene er den kulturelt akseptable måten å vise følelser på, og en tilgjengelig ventil for stormen inne i foreldrene.

En annen psykologisk teori om gledesutbruddene når unge menn dør, er denne: I områder der konflikt og borgerkrig er hverdagen, kan en mor som får sønner, regne det som sannsynlig at noen av dem kommer til å dø i ung alder. Det skjer i de fleste familiene rundt henne. Både for kollektivet og for den enkelte moren kan det være en slags overlevelsesstrategi å innarbeide tanken om at dette er en god død, at det gjør sønnene til beundringsverdige skikkelser, og at det er bedre å dø i kamp enn som et passivt offer.

Kanskje har Volumnia, ved å oppmuntre Coriolanus til å kaste seg ut i fare, tenkt at det å herde ham er den beste måten å beskytte ham på. Jo sterkere og hardere han blir, desto vanskeligere vil han være å drepe i et samfunn der du må kunne ta de andre for å hindre at de kommer og tar deg.

VI

Volumnia trenger ikke å si hva det er hun ønsker for Coriolanus. Han vet at hun vil han skal bli konsul, og en førende mann også i fredstid. Selv er han ikke så sikker.

CORIOLANUS
Know, good mother,
I had rather be a servant in my way,
Than sway with them in theirs.
CORIOLANUS
Vit mor, at jeg
vil heller tjene på min egen måte,
enn rå med dem på deres.

Coriolanus vil heller tjene samfunnet enn å lede det, hvis han kan tjene på sin egen måte. Som leder kan han bli nødt til å svinge med å rytmer skapt av andre, og det vil han ikke. Men som alltid føyer han moren, etter først å ha protestert. Da Volumnia foreslår at han skal vise frem skadene sine for å vinne støtte, synes han det er en motbydelig taktikk. Han protesterer også mot tradisjonen som krever at han går ut på Forum for å be folkemassene om støtte til å bli konsul – et hult ritual, siden det ikke finnes andre seriøse kandidater. Forakten er dobbel: for å måtte krype for folket i utgangspunktet og fordi det er et teater.

Coriolanus’ kritikk og forakt for forstillelse kan leses som en kritikk av alle valgkamper der politikere som egentlig ikke vil lyve, fordreier sannheten overfor en velgerskare som ikke vil bli løyet til.

Slik Coriolanus ser det, må han nå trygle om det han allerede har gjort seg fortjent til, nemlig en førende posisjon. Det er en side ved den nye tiden som den reaksjonære patrisieren ikke kan forsone seg med: Når stadig flere forlanger å få gi sitt besyv med i spørsmålet om hvem de skal bli styrt av, holder det ikke å handle, man må også formidle hva man har gjort, selge seg selv. Coriolanus er en handlingens mann, han har et vanskelig forhold til språk. I møte med moren og med senatorene, de som er opptatt av at han skal gjøres presentabel for folket, protesterer han mot at formidlingen, fortellingen, er mer vesentlig enn det som faktisk har hendt. Han vil ikke at det skal være viktigere å vise frem arrene enn å ha fått dem.

På Donmar Warehouse har Tom Hiddleston fått armen i fatle og en tynn seierskrans av eik rundt hodet, men opptrer som om ingen av delene interesserer ham. Han strener vekk fra forsamlingen av senatorer og tribuner så fort han kan.

Coriolanus’ kritikk og forakt for forstillelse kan leses som en kritikk av alle valgkamper der politikere som egentlig ikke vil lyve, fordreier sannheten overfor en velgerskare som ikke vil bli løyet til. For at ingen skal skyves vekk, oppstår et språklig nivå av ord så generelle at de tømmes for innhold. Alle vet det, og ingen klarer å gjøre noe med det. De som mestrer presentasjonskunsten bedre enn noen, er de populistiske folketribunene Brutus og Sicinius. De er bare språk. Posisjonen deres beror på egenskapene de har som talsmenn og representanter. Senatoren Menenius kaller dem foraktelig for spedbarn som trenger hjelp av folket for å være noe som helst, utrette noe overhodet. De kan umulig kjenne seg selv, sier han, for den som baserer livet sitt på hva andre mener, ender opp uten egne synspunkter og uten egen kjerne.

Men Menenius undervurderer de to. Tribunene har ikke tenkt å være prisgitt folket, men å få folket til å opprettholde deres posisjon. De antar, helt korrekt, at Coriolanus kommer til å begrense både deres og folkets makt hvis han blir konsul. De planlegger å motarbeide ham med det våpenet krigeren som knuste Corioles, ikke har lært å håndtere: folkemeningen. Dette er en psykologisk situasjon Shakespeare ofte vender tilbake til: Den som vil ødelegge en annen, trenger ikke å bryte ham ned direkte, men å skape en situasjon som utløser den andres verste, mest paranoide egenskaper, slik at de imploderer på egen hånd.

Det går mot slutten av andre akt og mot det som skal bli dramaets klimaks og vendepunkt: Der anstrengelsene til Coriolanus og de som vil at han skal styre Roma, møter anstrengelsene til dem som vil å hindre det i å skje. I selve forsøket på å befeste posisjonen ligger kimen til Coriolanus’ personlige tragedie.

VII

Våren 2013 var jeg selv på vei for å lære noe om maktens mekanismer. Jeg vandret oppover Lexington Avenue på Upper East Side i New York, omgitt av tårnende vegger med glødende vinduer og en lys aprilhimmel høyt over meg. Jeg skulle til det jødiske kultursenteret 92y for å sitte i en sal i gyllenbrunt tre og se kveldens prominente gjest bli intervjuet på scenen, under de innrissede navnene til David, Moses og Jesaja.

Denne kvelden var det David Brooks, den konservative spaltisten i New York Times, som var på besøk. Han ble spurt om den fastlåste situasjonen i Washington, om det var i ferd med å bli noen oppmykning i de størknede frontene mellom republikanere og demokrater. Brooks mente å se tegn til at noe var i ferd med å løsne. Han minnet om at Barack Obama, en innadvendt mann, hadde måttet lære seg å gjøre de små tingene som får andre til å føle seg verdsatt: å spise lunch med en senator fra motsatt side, å ta borgermesteren med i bilen på vei fra flyplassen når han besøker en annen by. Slike gester betyr noe, mente Brooks. De gjør det lettere å snakke sammen om det som er vanskelig. Jeg satt nede i salen, innhyllet i mørke, og syntes det han sa, hørtes fornuftig ut.

Uken etter var det David Axelrod, Obamas seniorrådgiver og en av strategene bak valgkampen hans i 2008, som satt i samme stol. Intervjueren var samme journalist som sist. Han konfronterte Axelrod med Brooks’ observasjon. Stemte det at Obama var blitt mer utadvendt, at det gled litt lettere mellom motstanderne på Capitol Hill? Axelrod trakk på skuldrene. Senatorer, påpekte han, er mennesker som mener de har den beste jobben i verden, og som vil gjøre alt de kan for å beholde den. Den absolutte førsteprioritet for dem er å bli gjenvalgt. Han pekte på at republikanerne hadde bestemt seg for å blokkere alt presidenten foreslo, for at velgerne ikke skulle få inntrykk av at det var han som hadde funnet løsningen på problemene i rikspolitikken. «Når du har en strategi som går ut på blokkering og motstand, handler det ikke om hvorvidt man har spist sammen ofte nok. Det handler om at de har gjort sin vurdering», sa Axelrod. Og nede i tilskuermørket følte jeg meg litt naiv som noen dager tidligere hadde syntes at Brooks hadde sånt et godt poeng.

Axelrod beskrev selvopprettholdelsesdriften som det fremste instinktet i politikken. Alle andre mål enn å beholde og øke egen makt dyttes lenger ned på listen. Kampanjen Axelrod konstruerte, skapte en bølge av begeistring ved å forkynne at det ville være mulig å finne bedre løsninger for samfunnet hvis politikere lærte seg å lytte. Nå beskrev han et klima der spørsmålet om hva som gjør samfunnet bedre, er bortimot irrelevant, der det som sies, først og fremst er instrumentelt; der et utsagn vurderes ut fra effekten det har og ikke ut fra innholdet.

I et slikt politisk klima kan politikere gi uttrykk for noe ganske annet enn hva de egentlig mener, og forfekte andre normer og verdier enn hva de lever etter når de går ned fra talerstolen. Noe av det som skiller Coriolanus fra alle andre i skuespillet, er at det aldri er noe avvik mellom det han sier og det han gjør. Han blir rasende og skuffet når han aner slike avvik hos andre.

Hvis tribunene utgjør den opportunistiske ytterligheten av skalaen, befinner den kompromissløse Coriolanus seg i motsatt ende. Han aksepterer ikke å måtte gjøre den minste tilpasning. Slik sørger han for at tordenskyen alltid vil følge ham hver gang han trer inn i et alminnelig menneskelig samkvem.

På scenen i Soho er Hiddleston, som i de første aktene utfoldet seg med slik kroppslig sikkerhet i rollen som krigeren med sitt andre hjem på slagmarken, blitt anspent i bevegelsene. Han freser og protesterer mot dem som vil få Coriolanus til å opptre mykere og åpnere i møte med folket; til å si det han må si for å få posisjonen han vil ha.

Coriolanus er en stamfar for dem som bestandig havner i konflikter, de som støter fra seg andre fordi de gjør alt til prinsipielle spørsmål. Meneniusene i verden lemper det til i det stille, de er opptatt av å gjøre konflikter mindre og ikke større, og sørge for at alle kan trekke seg tilbake uten å tape ansikt. Coriolanusene går i motsatt retning. Det som kunne vært lite, blir stort.

Iblant kan det å ha en ryggrad av herdet titan gjøre deg til en helt. Soldaten som nekter å henrette sivile, borgerrettighetsforkjemperen som utholder slag og ydmykelser for sakens skyld, og varsleren som ødelegger karrieren sin for å avsløre korrupsjon, blir alle hedret i etterkant. Men i det daglige kan slike personligheter være som torpedoer som smeller inn i relasjoner og samarbeid med ødeleggende kraft. I en ung republikk kringsatt av fiender, som prøver å fungere som best den kan, er en person som verken vil eller kan jenke seg, en politisk granat.

Den som kolliderer med verden, som ønsker å utfolde seg på en måte samfunnet ikke tillater, må forsøke å besvare spørsmålet om hvorvidt det er de andre som tar feil – på en mest mulig rimelig og proporsjonal måte. For torpedoene, granatene, vil svaret være gitt; alt som hindrer dem i å handle på sine impulser, oppleves som undertrykkelse eller knebling og fører ofte til rasende knastring på nærmeste tastatur. Noen forstår integritet som en rett ikke bare til å gjøre og si det man vil, men til å gjøre det uten å bli kritisert eller latterliggjort. Men en forutsetning for sivilisasjonen er at de som utgjør den, er enige om at det er visse impulser de ikke skal handle på. Hvor mange og hvilke impulser som er uakseptable, er en diskusjon som fort kan utvikle seg til en slagmark. Dette er et av dilemmaene som trer frem gjennom Coriolanus’ kamp med omgivelsene.

I sin fortelling om Coriolanus sammenligner Plutark ham med en åker som ikke blir godt nok dyrket, og som derfor bærer både god og dårlig grøde. Han skriver:

For å si det som sant er: Den største nytte som vi opparbeider oss ved musenes hjelp, er at de gjennom undervisning og vitenskap mildner vår naturlige råskap, og leder oss til å følge middelveien og sky det overdrevne.

Coriolanus er ikke blitt kultivert. Han har sterke evner og instinkter, men har ikke lært å tøyle og styre dem. Dette er det nærmeste Plutark kommer en forklaring på hvorfor det går galt.

VIII

Så kommer scenen som skal legge hele fundamentet for utfallet av maktkampen. Coriolanus trår ut på Forum for å selge seg selv til folket han skal styre, de samme som var samlet med våpen i hendene i første scene, og skummet av sinne fordi han behandlet dem med slik forakt.

Det går imidlertid ikke så galt. Borgerne på Forum og Coriolanus nærmer seg hverandre med sterk gjensidig skepsis. Men samtalene som følger, er åpne om denne skepsisen.

CORIOLANUS:
You know the cause, sir, of my standing here.
3. CITIZEN:
We do, sir. Tell us what hath brought you to’t.
CORIOLANUS:
Mine own desert.
2. CITIZEN:
Your own desert.
CORIOLANUS:
Ay, but not mine own desire.
3. CITIZEN:
How not your own desire?
CORIOLANUS:
No, sir, ’twas never my desire yet to trouble the poor with begging.
3. CITIZEN:
You must think, if we give you anything, we hope to gain by you.
CORIOLANUS:
Well then, I pray, your price of the consulship?
1. CITIZEN:
The price is to ask it kindly.
CORIOLANUS
Ja, dere vet nok hvorfor jeg står her.
TREDJE BORGER
Det gjør vi. Men hva gir deg rett til det?
CORIOLANUS
Mine egne fortjenester.
ANNEN BORGER
Dine egne fortjenester?
CORIOLANUS
Ja, men ikke min egen vilje.
TREDJE BORGER
Hvorfor ikke din egen vilje?
CORIOLANUS
Nei, min venn, jeg har aldri villet plage fattigfolk med å tigge.
TREDJE BORGER
Du må tro at hvis vi gir deg noe, så håper vi å få noe igjen.
CORIOLANUS
Javel, så si meg hva konsulatet koster.
FØRSTE BORGER
Prisen er at du ber pent om det.

Gradvis forsøker begge parter å løse opp den andres fordommer. Borgerne har liten reell makt, men de vil ikke tas for gitt, særlig ikke av mannen som har beskrevet dem som hunder som står klare til å fortære hverandre. Det er som David Brooks’ idealsamfunn, der høflighet og respekt og evne til å lytte, åpner opp det politiske ordskiftet.

En fjerde borger innvender overfor Coriolanus at det ikke er så enkelt som at han har utrettet store bedrifter: Coriolanus, mener han, har både opptrådt fortjenstfullt og ikke. For samtidig som han har beseiret Romas fiender, har han ønsket å straffe innbyggerne selv. Coriolanus forsvarer seg med at det er et adelsmerke ikke å ødsle med kjærlighet og beundring. Partene står langt fra hverandre, men dette er begynnelsen på en samtale.

Den Coriolanus som litt kantete går i direkte tale med undersåttene, vinner frem. Én etter én får borgerne sans for ham. De gir ham støtten det folkelige ritualet er ment å gi ham, i håp, sier de, om at han vil være en venn av folket. Lettet forlater Coriolanus Forum og går til senatsbygningen for å bli innsatt i sitt nye embete.

Men Sicinius og Brutus blir igjen i folkemengden og begynner spillet sitt. Så snart fienden deres er ute av syne, påpeker de overfor borgerne hvor travelt Coriolanus hadde det med å komme seg vekk så snart han hadde fått det han trengte av dem.

BRUTUS:
We pray the gods he may deserve your loves.
2. CITIZEN:
Amen, sir. To my poor unworthy notice,
He mocked us when he begged our voices.
3. CITIZEN:
Certainly, he flouted us downright.
1. CITIZEN:
No, ’tis his kind of speech; he did not mock us.
2. CITIZEN:
Not one amongst us, save yourself, but says
He used us scornfully. He should have shown us
His marks of merit, wounds received for’s country.
SICINIUS:
Why, so he did, I am sure.
ALL THE CITIZENS:
No, no; no man saw’em.
BRUTUS
Vi håper kjærligheten er fortjent.
ANNEN BORGER
Amen. Som selv min ringe evne fattet:
Han hånte oss da han ba om vår støtte.
TREDJE BORGER
Javisst, han gjorde rett ut narr av oss.
FØRSTE BORGER
Han hånte ikke, det er slik han snakker.
ANNEN BORGER:
Men alle her, så nær som deg, er samstemt:
Han var foraktfull. Og han burde vist
oss sårene han fikk for fedrelandet.
SICINIUS
Det gjorde han vel.
ALLE
Nei, nei, ingen så dem!

Den lange scenen ute blant borgerne viser hvor forskjellig motstanderne snakker offentlig. Coriolanus, som er oppriktig, er en slags murrende idealist. Tribunene er det motsatte. Coriolanus forsøker å bygge tillit, tribunene går inn for å rive den ned ved å få borgerne til å tenke annerledes om Coriolanus’ motiver. Uenigheten borgerne imellom viser ikke bare hvordan folkemeningen er i ferd med å flytte seg, men også hvordan den er mangfoldig og bølgende. Borgerne er ingen mobb, de er individer med forskjellige oppfatninger som prøver å korrigere hverandre.

Tribunene gir ikke sitt eget standpunkt til kjenne. De later som om de forsvarer Coriolanus for å oppildne kritikerne hans. Da Sicinius får folket til å spørre seg om hvorfor de ikke fikk se sårene hans, viser det at Volumnia hadde et poeng da hun håpet at sønnen ville bli skadet i krigen: Hun forsto at det mistenksomme folket ikke ville akseptere propaganda om hvem som var heltemodig i krigen, de vil ha håndfaste bevis.

Med sine små stikk av mistenksomhet får tribunene folket gradvis til å skifte mening om embetet de har gitt ham. De påpeker hvor skadelig Coriolanus’ forakt kan bli når han ikke lenger trenger å tigge folket om støtte, men har makt til å knuse dem. De som forsvarer konsulkandidaten, blir færre, og stemmene deres drukner i koret som blir mer og mer forarget. Coriolanus har ikke gått inn i det nye embetet ennå, og nå stiger ropene fra hopen om at det ennå er tid til å nekte ham det.

Men tribunene er opptatt av at de selv ikke skal fremstå som arkitektene bak omslaget i opinionen. Sicinius formaner derfor folkemengden, som vil trekke tilbake støtten sin til Coriolanus, om ikke å røpe at dette er noe tribunene har anbefalt. Han foreslår at de skal si at de nå vender ham ryggen fordi de har innsett hva han egentlig vil.

Tribunene manipulerer folket til å snu og til å late som om det var det opprinnelige valget som var manipulasjonen, slik at det andre valget vil bli vanskeligere å omgjøre. Dette skal skje flere ganger i løpet av Coriolanus: En folkegruppe skifter sinn etter å ha fått nye opplysninger eller nye perspektiver og overbeviser umiddelbart seg selv om at de har ment det samme hele tiden.

I senatsbygningen har Coriolanus kommet til sine egne. På scenen i Soho sitter samfunnsstøttene på rekke og rad, gratulerer ham og applauderer alt han sier. Men så styrter tribunene inn, skyver Coriolanus vekk fra talerstolen og forteller ham at folket ikke lenger tenker som før, at de frykter at han vil ta friheten fra dem.

Konfrontasjonen som følger, er et av de dramatiske toppunktene i Coriolanus. Først har tribunene sørget for å nøre oppunder folkets mistenksomhet mot Coriolanus. Idet folkemengden stormer mot senatsbygningen for å øse sitt sinne over mannen de nettopp støttet, bekrefter de også hans fordommer mot dem. Folket gjør det Coriolanus egentlig hele tiden trodde de ville gjøre, og som han avskyr dem for: De forlanger det motsatte av det de gjorde kort tid tidligere. Og politikken viser seg å være akkurat som han fryktet: Der vinner man ikke frem på grunn av meritter, men med retorikk og manipulasjon.

Menenius og vennene, som skjønner hvordan Coriolanus kan komme til å reagere, forsøker fåfengt å holde ham rolig. Men Coriolanus svelger sluken og lar alt rase.

CORIOLANUS:
For the mutable, rank-scented meinie, let them
Regard me, as I do not flatter, and
Therein behold themselves. I say again,
In soothing them we nourish ’gainst our Senate
The cockle of rebellion, insolence, sedition,
Which we ourselves have ploughed for, sowed and scattered,
By mingling them with us, the honoured number,
Who lack not virtue, no, nor power, but that
Which they have given to beggars.
MENENIUS:
Well, no more.
1. SENATOR:
No more words, we beseech you.
CORIOLANUS
How? No more?
As for my country I have shed my blood,
Not fearing outward force, so shall my lungs
Coin words till their decay against those measles
Which we disdain should tetter us, yet sought
The very way to catch them.
CORIOLANUS
… den ustadige, stinkende hopen
som vet jeg ikke smigrer, de kan speile
seg selv i meg! Jeg sier det igjen:
Å degge for dem nærer opprørsspiren
imot Senatet; oppvigleri og frekkhet
som vi selv pløyet for og sådde ut ved
å la dem blande seg med oss utvalgte,
som ikke mangler annen dyd og makt
enn den vi ga til tiggerne.
MENENIUS
Det holder.
FØRSTE SENATOR
Si ikke mer, vi ber deg.
CORIOLANUS
Ikke mer?
Liksom jeg fryktløst har utøst mitt blod
for fedrelandet, slik skal mine lunger
til siste slutt spy ord mot denne skabb
som vi er redd for å bli smittet av,
men søker mot.

Coriolanus ser for seg en fremtid som vil være en evig dragkamp, der de kloke ikke kan fatte noe vedtak uten at de uvitende sier ja eller nei. Han avviser blankt at folket skal få det som de vil, bare fordi de er i flertall.

Sicinius har fått alt han trenger, og erklærer den tidligere krigshelten for å være en forræder. Hans kollega Brutus har hørt på Coriolanus og utbryter: «Du snakker som om du var en straffende Gud, ikke et menneske som er like skrøpelig som dem.» Kanskje er det slik Coriolanus’ egen fiende som mest presist beskriver hva problemet hans består i.

Folk vil ikke ha store ledere, de vil ha politikere som er gode til å snakke, som tegner opp bilder og urealistiske drømmer for dem. Slik blir de så lette å manipulere. Et stykke som Coriolanus viser hvordan politikere leker med andre menneskers sinn.

Coriolanus’ fall er en illustrasjon av det utilstrekkelige i David Brooks’ tro på menneskelige bånd. Ingen forhandlinger med folket hjelper Coriolanus når han står overfor dem som har sin egen posisjon å beskytte. Tribunene har plassert ham i en posisjon der hans verste side garantert vil komme frem.

Noen uker etter teaterkvelden i Soho tikker det inn en e-post. Den er fra Alice, som jeg utvekslet adresser med før vi dukket inn i teatermørket. Det viser seg at hun har gått tilbake og sett Coriolanus på nytt etter at vi skilte lag. To ganger til, faktisk.

«For meg viser det hvor naive folk er», skriver hun.

«Folk vil ikke ha store ledere, de vil ha politikere som er gode til å snakke, som tegner opp bilder og urealistiske drømmer for dem. Slik blir de så lette å manipulere. Et stykke som Coriolanus viser hvordan politikere leker med andre menneskers sinn. De søker makt, og det beskrives med spenning og intelligens, på en måte som har lært meg mye, særlig i skildringen av tribunen, Sicinius. Og Shakespeare dømmer ikke. Ofte er det lett å skjønne hva som er moralen eller budskapet til den som skriver historier om krig og makt. Slik er det ikke med ham.»

IX

Første gang jeg leste Coriolanus, var i 2011, på et hotellrom i Friedrichstrasse i Berlin. Fra vinduet var det vid urban utsikt, med et flimmer av heisekraner i det fjerne, som en påminnelse om at jeg befant meg i en by i en slags konstant gjenoppbyggingsfase.

Det var filmfestival og februarslaps. Noen dager senere skulle Ralph Fiennes presentere sin filmatisering av Coriolanus sammen med medspillerne Gerard Butler og Vanessa Redgrave. Jeg skulle skrive om filmen og lå på magen på en snøhvit hotellseng og leste meg opp for å være forberedt.

Iblant måtte jeg legge fra meg boken og følge med på en av de mange løpende nyhetssendingene på nettet. Kameraene var åndeløst rettet mot Tahrir-plassen i Kairo, der en enorm menneskemengde, et løfterikt fellesskap som favnet både kristne og muslimer, var i ferd med å felle president Hosni Mubarak. Det var bevegende, og ga en følelse av at det var mulig for en del av verden som hadde virket så fastlåst, å gjøre et rykk i retning av noe friere og likere. Komikeren Jon Stewart sa under sin sending kvelden etter at nå, nå kom islam til å bli forbundet med de håpefulle unge menneskene på Tahrir-plassen, og ikke terroristene i al-Qaida.

Situasjonen i boken som lå oppslått på sengen, var egentlig ikke så forskjellig fra det jeg så på skjermen på macbooken. Begge steder fulgte jeg fortellingen om et samfunn som var havnet i støpeskjeen, der forskjellige krefter og agendaer trykket på fra flere kanter. Begge steder satt militære ledere med en makt de mente var rettmessig deres, og forstod ikke alvoret i kravet fra folket om mer innflytelse og flere rettigheter – ikke før havet av mennesker vendte seg mot dem. Begge steder tok en døv herskerklasse sine privilegier for gitt. Begge steder brøt opprøret ut uten at det fantes en langsiktig plan eller stabile institusjoner et nytt samfunn kunne bygges på. Rebellene ser for seg en ny orden, men det som oppstår, er vakuum, og i vakuumet kaos.

Begge steder hadde sine avventende populister som bare ventet på å utnytte misnøyen og mobilisere en bølge som var stor nok til å drukne de mer moderate og måteholdne stemmene blant dem.

Så var situasjonene også svært forskjellige. I Roma blir den folkelige murringen i begynnelsen av dramaet avbrutt av en krig mot nabofolket, i Egypt var revolusjonen et indre anliggende. Folketribunene i Coriolanus har få idealer eller prinsipper. De er hyperpragmatikere som er svært ulike Det muslimske brorskap, som etter flere tiår med undertrykkelse, og trass i at de kjempet for andre politiske mål enn de liberale demonstrantene, lyktes med å vinne det første valget etter Mubaraks fall.

Men de som overtar initiativet, er en i alle tilfeller en ny gruppe sterke menn som står klare til å kanalisere energien inn i sin egen agenda. Det som oppstår, er ikke mangfold og meningsbrytning, men et nytt tyranni, denne gang med en mobilisert folkeopinion som drivstoff.

Coriolanus fråder mot bermen. Men det han ville forstått, hvis han hadde hatt følerne ute, var at nettopp egenskapene som gjorde ham til en seierrik leder i krigen, gjør ham til en svak leder i sivil tid. Han var uovertruffen da han kunne lese situasjonen på en slagmark, bjeffe ordre til soldatene sine og kaste seg selv inn i oppgavene som trengte mest mot og styrke. Når han må lytte til og forhandle med noen han bestemt mener er mindre opplyste og verdige enn ham selv, er han klønete, ubekvem og utålmodig.

Og nå, med den lunefulle folkemengden mot seg, føler Romas forsvarer igjen at Roma er truet, denne gang av sine egne. I dette tar han ikke helt feil. Pøbelveldet han rasende advarer mot, oppstår foran øynene på ham, og mengden blir stadig større og mer rasende. Den bekymrede Menenius, som ser at makten er i ferd med å skifte, ber Sicinius, folkets talsmann, om å roe dem ned. Men Sicinius har ingen slike planer. I stedet roper han til folket at de står i fare for å miste sine friheter, og at det er Caius Martius, han som nesten har lyktes med å bli konsul, som truer dem.

Menenius innser at tribunene er en del av kaosmaktene. De vil skape mer sinne og mer blodtørst, ikke mindre. Mengden de har hisset opp, kaster seg over Coriolanus, som trekker sverdet. Men før det kommer til åpen kamp, insisterer Menenius på at vennen må trekke seg tilbake, noe han motstrebende gjør. Med folkets buldrende bifall i bakgrunnen forkynner tribunene at Coriolanus er en infisert kroppsdel som staten må amputere. De vil ha ham kastet utenfor den tarpeiske klippen og i døden. Menenius står igjen og argumenterer alt han kan for at Coriolanus må få en anledning til å forsvare seg mot anklagene om at han er en forræder. Det får han såvidt gehør for. Mobben lar seg stagge for en stakket stund, og Coriolanus skal få en sjanse til å forsvare seg.

Gjennom skildringene av lettantenneligheten mellom folk og leder er Coriolanus et litterært eksperiment med tanken om folkestyre, som på den ene side kan være rettferdig, og på den andre siden farlig.

X

Gjennom skildringene av lettantenneligheten mellom folk og leder er Coriolanus et litterært eksperiment med tanken om folkestyre, som på den ene side kan være rettferdig, og på den andre siden farlig. Perspektivet tilhører en tid da dette bare var en teori, da den eneveldige monarkens makt var ubestridelig, og det ikke fantes noen alternativ styreform. Men kong James I., som hadde overtatt kronen etter dronning Elizabeth I da Shakespeare skrev Coriolanus, var en relativt åpen og opplysningsivrig konge. Forfatterne han beskyttet, kunne gi seg hen til litterære og politiske utforskninger.

Skuespillet ble trolig skrevet i 1607 og 1608. På den tiden var det i Storbritannia stadige tilløp til opprør som kunne minne om opprøret i begynnelsen av Coriolanus. Det var år preget av dårlige avlinger og hungersnød. Prisen på hvete gikk opp, og spekulanter hamstret korn som de solgte til smertefullt høye priser – til tross for at både Elizabeth I og senere James I sendte ut edikter for å hindre landeierne i å utnytte matmangelen. Det sultende folket ble provosert både av spekulantenes hensynsløshet og av adelens insistering på å bruke hvete til å lage stivelse, slik at de kunne stive kragene på klærne sine. Den kollektive følelsen av nød og urettferdighet som til slutt får folk til å gripe til våpen og forlange at overklassen gir dem det de trenger for å overleve, var noe Shakespeare ville ha kunnet observere på nært hold.

I hundreårene som fulgte, ble skuespillet lest ivrig av tenkere som var fascinert av ideen om demokrati, men vare for faren for at myndighetene kunne ende som gisler for en følelsesstyrt hop. Det ble også en favoritt for politikere som fullstendig avfeide tanken om folkestyre og menneskerettigheter.

I 1747 tok atten år gamle Edmund Burke ordet i diskusjonsklubben han selv hadde startet ved Trinity College i Dublin. Møtets tema var spørsmålet om hvorvidt Shakespeares Coriolanus kunne forsvares, og den bleke studenten med det rødlige håret og den lange, smale nesen mente at det kunne han. Burke argumenterte for at det både var utakknemlig og kortsiktig av folket å angripe mannen som hadde spilt en så essensiell rolle i forsvaret av Roma, og at de lot sin egen krangel med patrisierne komme i veien for det som var i samfunnets interesse.

Tre år senere dro den engasjerte studenten til London, der han skulle bli parlamentsmedlem og politisk tenker og forfatter av bøker som i ettertiden skulle gi ham tilnavnet «konservatismens far». Den merkelappen ville muligens vært for spesifikk for Burke, som representerte Whig-partiet i parlamentet og var en nennsom pragmatiker, som kjempet mot alle former for maktmisbruk, enten det kom fra en brølende menneskemengde, en despotisk konge, eller et grådig handelsselskap. Shakespeare forble en av hans favorittforfattere.

I 1789 var Burke blitt seksti år og fulgte nøye med da revolusjonen brøt ut i Frankrike. Frihetstrangen til franskmennene hadde han sympati for, men han bekymret seg over den begynnende villskapen. Allerede året etter skrev han Tanker om revolusjonen i Frankrike. Der forutså han hvordan det revolusjonære prosjektet, som var vokst frem av verdige idealer, ville rase ut i terror og blodbad. Gutten som var kritisk til folkets angrep på Coriolanus, var blitt en grånende samfunnsstøtte som ble forskrekket og frastøtt av giljotinens opphakking av adel og opposisjonelle i kjølvannet av omveltningen i Frankrike.

«Hvor lykksalig om alle hadde bevart vissheten om sine ubrytelige bånd og om sin rette plass i forhold til hverandre!» skriver Burke om stendene og gruppene i samfunnet, som et ekko av Menenius’ fabel om samfunnet som kropp, der alle organer virker sammen. Han advarte også mot konsekvensene hvis borgerne til enhver tid skulle forlange at representantene deres adlød deres minste ønske, i stedet for å gjøre det som var til samfunnets beste. «Din representant skylder deg ikke bare arbeidet sitt», skrev Burke. «Men også dømmekraften sin, og han svikter deg i stedet for å tjene deg, hvis han ofrer den for din velvilje.»

Dette er nærmest et ekko av Coriolanus’ advarsel mot et samfunn der de kunnskapsløse vil styre de kyndige, og der menneskemengdens følelser er viktigere enn makthavernes fornuft.

Coriolanus er ikke bare blitt bifalt av moderate politiske filosofer som var skeptiske til populisme, men også av ekstreme, av undertrykkere og folkemordere. Det har inspirert både den konservative stemmen som ville advare mot brå og aggressive omslag, og nazister som oppmuntret til det samme, og selv brukte massesuggesjon for å nå målene sine.

Joseph Goebbels, som senere skulle bli propagandaminister i det nazistiske Tyskland, var en gang en skrøpelig litteraturstudent med klumpfot som haltet lett rundt ved universitetet i Heidelberg. Professoren han beundret mest, var Friedrich Gundolf, en jødisk Shakespeare-ekspert som hadde gitt ut den innflytelsesrike boken Shakespeare og den tyske ånd. Det var Gundolf Goebbels helst ville ha som veileder da han skulle skrive doktorgradsavhandlingen sin om tysk 1800-tallsdramatikk. Goebbels fikk doktorgraden i 1922, under en annen veileder, også han jødisk.

Gundolf døde i 1931, to år før partiet Goebbels var en del av, forbød alle bøkene hans. Goebbels selv skulle forbli teaterelsker hele livet og tok sin venn Adolf Hitler med seg på forestillinger. Kanskje hadde hans innflytelse noe å gjøre med den skinninnbundne utgaven av Shakespeares samlede verker som Hitler hadde i biblioteket sitt. Da Goebbels i 1937 hadde sett en oppsetning av Coriolanus, kom han ut og utbrøt at Shakespeare var «… mer relevant og moderne enn alle moderne forfattere. For et enormt geni! Han reager over Schiller». Og da alle «fiendens dramatikere» ble bannlyst fra tyske teatre i 1939, fikk Shakespeare bli værende på repertoaret.

“Over disse sveklingene tårner skikkelsen av den sanne helt og Führer, Coriolanus, som ønsker å lede det villedede folket til gjenoppreising, akkurat slik Adolf Hitler gjør i disse dager for vårt elskede fedreland.”

I en av utgavene av Coriolanus som kom ut under nazitiden, tegner redaktøren et foraktelig bilde av folket som reiser seg mot hærføreren. Deretter forsikrer han:

Over disse sveklingene tårner skikkelsen av den sanne helt og Führer, Coriolanus, som ønsker å lede det villedede folket til gjenoppreising, akkurat slik Adolf Hitler gjør i disse dager for vårt elskede fedreland.

Både Burke og Goebbels kunne vise til Shakespeare og se på ham som en medsammensvoren. Det er imidlertid vanskelig å si hva dramatikeren selv tenkte om utsikten til folkestyre. Egentlig virker det som om han er mindre opptatt av å trekke konklusjoner, og mer av å sette forskjellige krefter opp mot hverandre og se hva som skjer. De som tolker Coriolanus som en historie om en heroisk manns kamp mot en berme som ikke forstår hvor mye de trenger ham, tar ikke høyde for hvor grove Coriolanus’ haranger virker på alle andre enn ham selv.

Og de som leser Coriolanus som historien om en menneskefiendtlig protofascist som får sin rettmessige straff av menneskene han avfeier som skadedyr, overser at det følelsesstyrte pøbelveldet Coriolanus advarer mot, er en reell trussel.

Om forfatteren av Coriolanus er vanskelig å plassere, synes han uansett svært oppmerksom på faren ved å bli oversvømt av det vulgære og kaotiske, og ved at det er slike krefter som styrer viktige avgjørelser. Han synes også å kunne leve seg lett inn i utmattelsen og ubekvemheten til en politiker som strever med å forstå et publikum som ikke deler samfunnsstøttens referanser, erfaring eller utdannelse – og som kanskje uunngåelig kommer til punktet der han røper denne utålmodigheten, denne fremmedheten, og får unngjelde for det.

XI.

Det ble kveld i Berlin. På macbook-skjermen hadde demonstrantene eksplodert i glede etter at det var blitt kunngjort at Hosni Mubarak ville gå av som Egypts president. I boken min virket det som om Coriolanus var på vei mot et lignende fall.

Han har søkt tilflukt hjemme hos mor for å finne ut hva han skal gjøre nå. Volumnia virker ikke fornøyd med opptredenen hans. Coriolanus, som bemerker at moren alltid har vært enig med ham i slike spørsmål, at hun også har ment at folket er til for å tie i forsamlinger og stirre på dem som er av høy byrd med storøyd forundring, lurer på hvorfor hun ikke bifaller.

CORIOLANUS
I talk of you.
Why did you wish me milder? Would you have me
False to my nature? Rather say I play
The man I am.
VOLUMNIA
O sir, sir, sir,
I would have had you put your power well on
Before you had worn it out.
CORIOLANUS
Let’s go.
VOLUMNIA
You might have been enough the man you are
With striving less to be so. Lesser had been
The tryings of your dispositions, if
You had not showed the how ye were disposed
Ere they lacked the power to cross you.
CORIOLANUS
Let them hang.
CORIOLANUS
Nå snakker jeg om deg.
Si hvorfor vil du jeg skal være mild?
Vil du at jeg skal svikte min natur?
Jeg spiller helst meg selv.
VOLUMNIA
Min sønn, min sønn.
Jeg ville se deg ikledd makten før du
fikk slitt den ut.
CORIOLANUS
Å, la det fare.
VOLUMNIA
Du trenger ikke streve for å være
den mann du er. Din vilje ville ikke
blitt krysset på den måten hvis du ikke
lot dem få se hva du hadde i sinne
før de sto uten makt.
CORIOLANUS
De skulle henges!

Moren som sender Coriolanus ut i kriger av så forskjellige slag, er også opptatt av at han skal passe på seg selv, og ikke stille seg så lagelig til for direkte og verbale hugg.

Coriolanus pukker på sin kompromissløse identitet. Moren antyder derimot at autentisitet ikke nødvendigvis er veien til å kunne være seg selv – særlig ikke når det kan brukes mot ham. Det er noe av et paradoks i dette: Ærlighet og integritet kan på et plan være et spill. Coriolanus har ikke bare vært seg selv, han har stilt seg selv demonstrativt opp som kontrast til de andre. Volumnia gjør sønnens selv til et strategisk spørsmål. Også det Coriolanus ser på som sin faste kjerne, kan ha blitt smidd til ved å gnisse mot andre. Også det som oppleves som konstant, kan være relativt. Autentisitet kan være en reaksjon. De egenskapene som lever i friksjon mot andres, vil ofte være dem man er seg mest bevisst. Coriolanus er instinktivt klar over dette selv. Såpass røper han da han sier at han heller vil spille den han er, enn å spille en annen.

Volumnia og Menenius vil først og fremst redde den strie mannen fra å bli stemplet som forræder av den uforutsigbare mengden. For å få til det må de få den ærekjære og ubøyelige til å gå ut i offentligheten og ta tilbake det han har sagt.

Volumnia prøver å påvirke ham. Du er for absolutt, sier hun til sønnen. Og så forklarer hun at det kan være ærerikt å fordreie sannheten, på samme måte som det kan være ærerikt å lure befolkningen i en fiendtlig by med milde ord, for deretter å innta den. Coriolanus, sier hun, kan ikke ofre sin families og klasses posisjon for retten til å rynke øyebrynene når han vil. Det å gi avkall på sin integritet er et edelt offer når det tjener en høyere hensikt. Volumnia instruerer Coriolanus om å gå til folket og si at han, fordi han er soldat og har tilbrakt livet i brakker, ikke er vant til å snakke mykt, på den måten man bør når man ber om hengivenhet – men at han heretter vil la seg forme av rammene de setter for ham. Og da Coriolanus ennå er motvillig, henter hun frem det skarpeste våpenet hun har, for å redde situasjonen:

VOLUMNIA
My praises made thee first a soldier, so,
To have my praise for this, perform a part
Thou hast not done before.
VOLUMNIA
Min ros har gjort deg til soldat – hvis du
vil ha min ros i dette, spill da rollen
du ikke før har spilt.

Volumnia bruker morskjærligheten som pressmiddel. Og det virker, igjen.

Berlin-kvelden ble til hvit vinterdag, og jeg vandret hutrende langs restene av Berlinmuren mot Potsdamer Platz for å høre Ralph Fiennes fortelle om filmatiseringen sin av Coriolanus. Fiennes var blitt oppslukt av Coriolanus’ verden da han spilte ham på scenen første gang. Siden da hadde han gått med planer om å bruke stykket i sin debut som spillefilmregissør. Tittelpersonen skulle han beskrive slik:

Det er en tragedie om en liten gutt som bare har fått gjøre én ting, og det med en slik rigid holdning. Det er så mange erfaringer han aldri har kunnet gjøre seg. Så blir han denne stivnede tingen. Det eneste han kan være, er et sverd.

Coriolanus er brutal og barnlig på samme tid. Han er oppfostret til å identifisere seg fullstendig med statens behov og verdier og ikke til å mestre de raske skiftene og den tilpassede kommunikasjonen som er en del av alle relasjoner og all politikk. Og han stritter fremdeles imot, selv om han går med på å gjøre det moren ber om.

CORIOLANUS:
Well, I must do’t.
Away my disposition and possess me
Some harlot’s spirit! My throat of war be turned
Which choired with my drum, into a pipe
Small as an eunuch or the virgin voice
That babies lull asleep! The smiles of knaves
Tent in my cheeks, and schoolboys’ tears take up
The glasses of my sight! A beggar’s tongue
Make motion through my lips and my armed knees
Who bowed but in my stirrup bend like his
That hath received an alms! – I will not do’t,
Lest I surcease to honour mine own truth
And by my body’s action teach my mind
A most inherent baseness.
CORIOLANUS
Ja, det må til.
Vik, faste sinnelag, en skjøges ånd
skal ta din plass! Min krigerrøst, så samstemt
med trommene, skal nå bli til et hvin,
lik stemmen til evnukken eller piken
som bysser barn i søvn! La skurkens smil
få pryde kinnet, skoleguttens tårer
få dimme øyet og en tiggers tunge
gi form til mine ord! Jeg bøyet aldri
mitt kne uten til hest, og skal nå knele
lik en som får en almisse! Nei, aldri,
slik kan jeg ikke overgi min sannhet,
og la min kropps bevegelser skolere
min sjel i nedrigheter.

Det å skulle forstille seg opplever Coriolanus som deformerende og degraderende. Det tar fra ham alder, seksualitet, kjønn og stilling i samfunnet. Det er hele identiteten han føler han er i ferd med å gi opp. Det er en antydning om at det han kanskje frykter, er at det ikke er rom for ham i den verdenen han skal leve i, at han er en anomali. Det er ikke rart han kjemper imot med alt han har. Og han gir et svar som er foruroligende, i alle fall for Menenius:

CORIOLANUS
Let them accuse me by invention, I
Will answer in mine honour.
MENENIUS
Ay, but mildly.
CORIOLANUS
Well, ’mildly’ be it then, ’mildly’.
CORIOLANUS
La dem få finne på anklager, jeg
skal svare for min ære.
MENENIUS
Ja, men mildt.
CORIOLANUS
Så blir det mildt, da – mildt.
Så går de ut for å møte folket.

XII

Menenius’ formaning skal vise seg å være bortkastet. Den Coriolanus som nok en gang trer frem for folket, klarer ikke å være mild særlig lenge. Han makter ikke å la være å anklage dem for å ha trukket tilbake støtten, så kort tid etter at de ga ham den.

Folkemengden svarer med å brøle sitt bifall idet tribunene erklærer at han er en forræder og må vises vekk fra Roma.

BRUTUS
There’s no more to be said, but he is banished
As enemy to the people and his country.
It shall be so.
ALL CITIZENS
It shall be so, it shall be so!
CORIOLANUS
You common cry of curs whose breath I hate
As reek o’ th’ rotten fens, whose loves I prize
As the dead carcasses of unburied men,
That do corrupt the air, I banish you.
[…]
Despising
For you the city, thus I turn my back.
There is a world elsewhere.
BRUTUS
Her er alt sagt, nå er han blitt forvist
som fiende av folk og fedreland.
Og sånn er det.
PLEBEIERNE
Sånn er det, sånn er det!
CORIOLANUS
Et kor av kjøtere hvis pust jeg hater
som stank fra sumpene; hvis gunst jeg priser
lik et kadaver som blir liggende og
forpeste luften – jeg forviser dere!
[…]
I forakt for dere vender jeg Rom ryggen.

Det finnes en verden annetsteds.

Coriolanus svarer med å snu situasjonen på hodet: Det er ikke romerne som bannlyser ham, det er han som bannlyser dem. Han vil melde seg ut og finne en annen verden, et annet sted, som vil ta imot ham som han er. Han har levd etter en kode, et sett av prinsipper og idealer, som er blitt fremstilt for ham som kvintessensen av Roma. Da han ser seg rundt og ikke finner dem i menneskene det var meningen at han skulle leve blant, er det de som ikke hører hjemme. Roma er ikke bare et geografisk sted, det er også et indre landskap, et sjelelig anliggende. For hvis verdiene som skulle forene dem, ikke lenger er å finne der, hva har da vært grunnen til å utgyte alt det blodet på slagmarken, det som en gang fikk ham til å se ut som en flådd mann?

Coriolanus er bannlyst som en folkefiende, sier Brutus. I sin bok Das Moderne Drama fra 1852 trekker den tyske dramaforskeren Hermann Hettner spesielt frem Coriolanus og de romerske tragediene som Shakespeares mest modne og kanskje fremste verk. Hettner peker på at det som skjer i dramaet, egentlig springer ut av Coriolanus’ dypeste egenskaper: Det han gjør, må kunne virke riktig, i alle fall for ham, for at publikum skal kunne følge ham ut i det ekstreme.

En som plukket opp Hettners bok på reise, og leste den med glupsk interesse, var 24 år gamle Henrik Ibsen. Ibsen skulle selv sette opp Shakespeare ved Den Nationale Scene i Bergen og beklaget seg over at han var henvist til å bruke oversettelsene til danske Sille Beyer, som hadde tatt seg store friheter med stoffet. «Det er en forloren Shakespeare, der bydes», skriver Ibsen. Tretten år etter møtet med Hettners bok skaper han sin egen vanskelige, uforsonlige helt, som ofrer båndene til samfunn og familie på sine egne idealers alter, Brand. Og i 1882 kommer dramaet om en oppriktig, prinsippfast mann som vil styre et lokalsamfunn i en bestemt retning, men kolliderer med de smålige og egennyttige ambisjonene til menn som er mer manøvreringsdyktige enn ham selv – og som etter et stort allmøte manipulerer folket til å støte ham ut. Stykket har til og med en tittel som finnes i beskyldningen som rettes mot Coriolanus allerede i den første scenen av Shakespeares skuespill: En folkefiende.

Coriolanus forbereder seg på å forlate Roma. Han tar farvel med familien og vennene og spår at han vil bli satt større pris på når han er borte, siden han har vært en garantist for romernes sikkerhet. Nå forlater han dem, alene, «like a lonely dragon», sier han. Det er som om han beveger seg mot forskjellige varianter av det overmenneskelige eller utenformenneskelige. Tingen av blod, planeten som traff Corioles, er blitt et fabeldyr.

XIV

Dragen er i ferd med å oppsøke en annen drage. Coriolanus forkler seg og drar til Antium, volskernes by, og oppsøker motstanderen sin, Tullus Aufidius. Den volskiske hærføreren sitter og spiser sammen med mennene sine. Coriolanus trer inn foran Aufidius, tar av seg kappen og tilbyr seg å hjelpe volskerne med å innta og brenne Roma. Aufidius skifter fra skepsis til strålende glede.

AUFIDIUS:
Let me twine
Mine arms about that body, where against
My grained ash an hundred times hath broke.
[…]
Know thou first,
I loved the maid I married; never man
Sighed truer breath. But that I see thee here,
Thou noble thing, more dances my rapt heart
Than when I first my wedded mistress saw
Bestride my threshold.
[…]
Thou hast beat me out
Twelve several times and I have nightly since
Dreamt of encounters ’twixt thyself and me –
We have been together in my sleep,
Unbuckling helms, fisting each other’s throat –
And waked half dead with nothing.
AUFIDIUS
La
meg legge armen om den kropp som jeg
minst hundre ganger knuste lansen mot
[…]
Vit at jeg elsket
den kvinnen som jeg ektet; ingen mann
har sukket mer oppriktig. Men, du edle,
å se deg her får hjertet til å danse
mer henrykt enn den første gang min hustru
kom inn under mitt tak.
[…]
Tolv ganger har du slått meg. Hver natt siden
har jeg drømt om et oppgjør mellom oss –
med hjelmen revet av lå vi på bakken
og prøvde gripe om hverandres strupe –
og våknet halvdød, tomhendt.

Tidligere i skuespillet, før Coriolanus blir forvist fra Roma, snakker han med en offiser som har møtt Aufidius i Antium, og spør spontant: «Snakket han om meg?» Det er noe intimt og nesten erotisk over hvor besatt de to hærførerne er av hverandre.

I Berlin satt Ralph Fiennes og forklarte hvorfor han hadde gitt rollen som Aufidius til Gerard Butler, som fra før var best kjent som forfører i romantiske komedier. Men Fiennes mente at nettopp det som gjorde Butler til en yndet motspiller for kjærlighetssøkende kvinner, kunne gjøre ham egnet til å stå overfor ham selv som Coriolanus:

Coriolanus trenger en maskulin mann å omfavne. Det erotiske ligger der i Shakespeares tekst. Kampene bør antyde en slags elskov. Coriolanus og Aufidius er krigere som kjenner igjen seg selv i den andre. Jeg begynte å tenke på samuraier da jeg fordypet meg i teksten. I likhet med samuraiene er Coriolanus og Aufidius forberedt på å dø til enhver tid.

Coriolanus er blitt avvist av fellesskapet i Roma og har avvist det tilbake. Han trodde tilhørigheten til det romerske folket, og tilhørigheten til et sett av verdier, var ett og det samme. Der tok han feil. Nå søker han seg til den mannen som han føler seg mest trygg på deler hans syn på hva en mann og et samfunn kan være, kanskje den han alltid har følt seg nærmest, og til en nasjon der han ikke skal behøve å meisle seg selv om til en annen.

Og i de ledige stundene der Aufidius’ tjenere snakker sammen om selskapet, undrer de seg over at den tidligere erkefienden har blitt tildelt hedersplassen rundt bordet, og at Aufidius skotter bort på ham som om han var en kjæreste. Selv kommer de med det som kunne vært mantraet for hærførernes egen historie:

2. SERVINGMAN
[…] as wars in some sort may be said to be a ravisher, so it cannot be denied but peace is a great maker of cuckolds.
1. SERVINGMAN
And it makes men hate one another.
3. SERVINGMAN
Reason: because they then less need one another.
ANNEN TJENER
[…] selv om krig på en måte kan kalles voldtekt, kan ingen nekte for at fred gjør fler til hanreier.
FØRSTE TJENER
Ja, og så får den folk til å hate hverandre.
TREDJE TJENER
Selvsagt, for da trenger man hverandre mindre.

Coriolanus har egentlig ikke gått fra krig til fred, men fra en krig til en annen, den sosiale og politiske, den han ikke vant. Nå er han i ferd med å vekke den store krigen til live på nytt.

Men den nye alliansen er skjør. Det går ikke lang tid før løytnanten til Aufidius advarer ham om at soldatene har begynt å ta den nye hærføreren med i bordbønnen. Han påpeker at Aufidius, som er vant til å være nummer én, kan komme til å bli nummer to hvis han ikke passer seg. Det er Aufidius klar over. Ta det med ro, sier han, Coriolanus vet ikke hva jeg kan mobilisere mot ham hvis jeg blir nødt. Så begynner han å tenke nærmere over den nye forbundsfellen og konflikten hans med sitt eget folk.

AUFIDIUS
First he was
A noble servant to them but he could not
Carry his honours even. Whether ’twas pride,
Which out of daily fortune ever taints
The happy man; whether defect of judgement,
To fail in the disposing of those chances
Which he was lord of; or whether nature,
Not to be other than one thing, not moving
From th’ casque to th’ cushion but commanding peace
Even with the same austerity and garb
As he controlled the war; but one of these –
As he hath spices of them all – not all,
For I dare so far free him – made him feared,
So hated and so banished. But he has a merit
To choke it in the utterance. So our virtues
Lie in th’interpretation of the time.
AUFIDIUS
Først tjente ham dem edelt, men all æren
gikk ham til hodet. Om det skyldtes hovmod
som smitter den som daglig høster hell;
om dømmekraften sviktet så han ikke
forstod å utnytte de muligheter
som han var herre over; om han av
natur var ett i alt og ikke maktet
å bytte sverdet ut mot statsmannskunst,
men kommanderte freden like strengt
og nådeløst som krigen; han har spor
av alle disse feil, men bare én –
det tør jeg tilstå ham – har gjort ham fryktet,
så hatet og forvist; men han har fortrinn
som kveler alt slikt snakk. Hva vi var verd,
det ligger i den tolkning tiden gir det.

Omstendighetene skifter, og med dem skifter etterspørselen etter forskjellige typer folk. Krigeren synes kravene fra fredssamfunnet er byråkratiske og trivielle; medborgerne synes aggresjonen hans er slitsom. «Oh world, thy slippery turns», mumler Coriolanus til seg selv før han begir seg inn i Antium for å slå seg sammen med Aufidius og gå mot folket han tidligere har slåss for. Å verden, dine glatte omdreininger.

I Roma har nyheten spredd seg om at Coriolanus har slått seg sammen med volskerne og reist en hær mot dem. Vissheten om at de har sendt vekk sin fremste forsvarer, synker inn. Tribunene lever i fornektelse så lenge de kan, før de må ta innover seg at det taktisk vellykkede politiske spillet deres har vært strategisk katastrofalt, og at konflikter på et lavere nivå kan svekke og til og med tilintetgjøre samfunnet fordi det blir så sårbart for kreftene som kommer utenfra. Brått er tribunene på et sted der det å mestre det lokalpolitiske intrigespillet ikke hjelper dem. Folket snur seg mot dem, og de fleste sier at de selv slett ikke pukket på at Coriolanus skulle bannlyses. Alle synes å være av den oppfatning at det var alle andre som insisterte på at han måtte vekk.

W.H. Auden, som var fascinert av Shakespeares skildring av flokkmentalitet, leste Coriolanus og kom til å tenke på sine egne reiser i Tyskland like etter andre verdenskrig. Der møtte han mange som bedyret at de hadde vært mot Hitler hele tiden, at de hadde vært tvunget til å støtte ham. Auden følte ikke at de forsøkte å lure ham. Han trodde heller at alt som hadde skjedd, hadde fratatt dem han hadde snakket med, en alminnelig hukommelse, og etterlatt dem bare med øyeblikket. «For en folkemengde er nuet absolutt», skriver han.

Folket i Coriolanus, som når de snakker hver for seg, beholder sin integritet og ettertenksomhet, gjetes inn i en flokk som snakker med én stemme. Da de kommer ut igjen på den andre siden, og ser konsekvensene av det som har skjedd, tar de avstand fra den de var, og kjenner seg ikke igjen.

XV

Coriolanus, Aufidius og den volskiske hæren setter opp leir utenfor Roma. Det er dit romerne sender stadig mer desperate sendebud for å prøve å hindre angrepet. Men sendebudene kommer tilbake og melder at de ikke har fått treffe Coriolanus. Han svarer ikke engang på sitt gamle navn.

Menenius, som har vært en slags surrogatfar for den farløse gutten, drar til leiren og for å be ham tenke på båndene til familie og venner. Han slipper inn, men mannen han møter, minner lite om mannen han kjente i Roma. Coriolanus svarer at han ikke lenger kjenner hustru, mor og barn. Generalen, som ikke er god med språket, er blitt utstøtt på grunn av sin manglende evne til å kontrollere det. Han har verken klart å bruke språket strategisk eller å stå imot andres språklige manipulasjoner. Nå tvinger han omverdenen inn i sin språkløshet. Tingen, planeten, maskinen har gjort seg selv til en drage, som verken anerkjenner at han har familiebånd eller at han har et navn. Han gjør som terrorister, tyranner, popstjerner og eremitter har gjort før ham: Han hugger over båndene til andre og bygger seg en ny virkelighet, et enmannsdespoti, som han kan innrede og definere som han vil, der han kan utfolde seg uhindret og uimotsagt.

Menenius må gå med uforrettet sak. Men så kommer en ny delegasjon. Det er Volumnia, som har med seg Virgilia og Coriolanus’ sønn. Hun insisterer på å få snakke med ham.

Så langt har Coriolanus avvist alle som har nærmet seg. Men allerede ved synet av moren, Virgilia og sønnen må Coriolanus jobbe hardere enn før for å holde løftet til seg selv.

XVI

CORIOLANUS
My wife comes foremost, then the honoured mould
Wherein this trunk was framed, and in her hand
The grandchild to her blood. But out, affection!
All bond and privilege of nature break!
Let it be virtuous to be obstinate.
CORIOLANUS
Min hustru først og så den edle form
min skikkelse ble støpt i, og ved hånden
har hun sitt barnebarn. Men, ømhet, vik!
Brist nå, alle naturens bånd og lover!
La det bli dyd å være ubarmhjertig.
Men ubarmhjertigheten rekker bare til Virgilia neier for ham.
CORIOLANUS
I melt, and am not
Of stronger earth than others.
[…]
I’ll never
Be such a gosling to obey instinct, but stand
As if a man were author of himself
And knew no other kin.
CORIOLANUS
Jeg smelter,
er gjort av samme svake stoff som andre.
[…]
Jeg blir aldri
en hvalp som styres av instinkt, men står
som mennesket som er sitt eget opphav
og ikke kjenner slekt.

Det er nettopp det tribunen Brutus mente Coriolanus ikke klarte å se, som nå går opp for ham: at han ikke er laget av sterkere materiale enn andre. Han vil ikke adlyde instinkter, men stå fast, som om han kunne skape seg selv, og ikke kjenne slektskap til andre. De to viktigste ordene her er små: «as if». Coriolanus har gjort et desperat forsøk på å nå den absolutte integriteten, den rene uavhengigheten. Han har opptrådt som om det var mulig å være sitt eget livs forfatter, uten innblanding fra andre. Men det går ikke. Snart innrømmer han overfor seg selv: Som en sløv skuespiller har jeg glemt rollen min, og jeg er ute.

Nå kan ikke Coriolanus annet enn innrømme at den siste inkarnasjonen av ham, dragen, umennesket, har vært en rolle. Men han gjør et siste forsøk da moren begynner å snakke.

CORIOLANUS
Do not bid me
Dismiss my soldiers or capitulate
Again with Rome’s mechanics. Tell me not
Wherein I seem unnatural. Desire not
T’allay my rages and revenges with
Your colder reasons.
CORIOLANUS
Be meg ikke
å underhandle med Roms håndverkstreller
og sende hæren hjem. Fortell meg ikke
at jeg er unaturlig. Ikke prøv
å demme opp min hevntørst og mitt hat
med kalde argumenter.

Ikke si til meg at jeg er unaturlig, sier ham, og synes å be om den motsatte bekreftelsen, eller at moren skal komme med motsatt påstand. Coriolanus’ konflikt med folket og med tribunene virker i stadig større grad som en kamp for å få være den han mener han er, forfekte prinsippene han mener er sanne, uten konstante krav om å være annerledes. Han kjemper for sin egen identitet.

Volumnia kommer for å be ham gjøre nettopp han frykter: oppløse hæren og avstå fra å angripe dem. Hun forklarer ham at han har satt familien i en umulig situasjon: De kan ikke ønske seier for Roma, og de kan ikke ønske seier for ham, deres nærmeste, for de to utelukker hverandre. Du kan ikke marsjere over hjemlandet ditt uten samtidig å trampe på din mors livmor, sier Volumnia, den som brakte deg til verden. Om han ødelegger Roma, ødelegger han også dem, moren, ektefellen og sønnen, og dermed også seg selv. Hun forlanger å få vite hvorfor han ikke svarer.

VOLUMNIA
Why dost not speak?
[…]
There’s no man in the world
More bound to’s mother, yet here he lets me prate
Like one i’ th’ stocks. Thou hast never in thy life
Showed thy dear mother any courtesy,
When she, poor hen, fond of no second brood,
Has clucked thee to the wars and safely home,
Loaden with honour.
VOLUMNIA
Tier du?
[…]
Ingen er
mer bundet til sin mor, men jeg må snakke
som en som står i gapestokken. Du har aldri
ydt noen gjengjeld mot din kjære mor,
når hun, en stakkars hønemor som tok
seg av sin ene kylling, klukket deg
til krigen og trygt hjem, behengt med ære.

For en mer distansert person ville denne forklaringen hatt en hul klang. Coriolanus har overlevd krigen for egen maskin, men nesten alt han har gjort, har han gjort fordi moren har villet det, elsket ham for det og truet med å la være å elske ham om han skulle trosse henne. Hun har smidd navlestrengen mellom dem til en kjetting. Det utnytter hun nå, for etter å ha minnet ham om hvor sterkt han er bundet til familien og hvor utakknemlig han er overfor henne, skjærer hun brått over det samme jernbåndet.

VOLUMNIA:
Come, let us go.
This fellow had a Volscian to his mother,
His wife is in Corioles and his child
Like him by chance.
VOLUMNIA
Kom.
En volskerkvinne var hans mor, hans hustru
er i Corioli, og hans sønn ligner
ham rent tilfeldig.
Coriolanus svarer ikke på dette med det første, men Shakespeare svarer, kanskje med sin mest talende sceneanvisning: Tar hennes hånd. Stille.
Så:
CORIOLANUS
O, mother, mother!
What have you done?
[…]
You have won a happy victory to Rome
But for your son, believe it, O, believe it,
Most dangerously you have with him prevailed,
If not most mortal to him. But let it come.
CORIOLANUS
Å, mor, mor!
Hva har du gjort?
[…]
Nå har du vunnet Rom en lyklig seier.
Men for din sønn – ja, tro meg, det er sikkert –
er din triumf en farlig trussel, om
den ikke blir hans dødsdom. La det komme.

Coriolanus forstår at han ikke vil klare å angripe Roma. Det er moren som har fått ham fra det. I samme øyeblikk skjønner han at han selv kommer til å dø. For han har forrådt Roma og kan ikke vende tilbake dit, og det eneste som binder ham til volskerne, er løftet om å hjelpe dem å vinne krigen. Fra før er han fienden deres, og når de ikke trenger ham mer, er han ikke annet enn det.

Moren har spilt teater for ham. Ved å fremstille ham som en avvisende sønn og som en fremmed, får hun frem en reaksjon i Coriolanus som for første gang gjør det umulig for ham ikke å vende blikket innover. Volumnia har tvunget ham til å innse at han ikke er isolert, at han har bånd, ubrytelige bånd, til andre mennesker, og at det er disse som definerer ham. Og i samme øyeblikk forstår han at den personen han har det sterkeste båndet til, moren, den han ikke klarer å fornekte, er den som ofrer ham. For idet Volumnia får ham fra å angripe Roma, dømmer hun ham til døden. Hun sender ham fra seg, igjen, og ut i krigen, men denne gang er det en som begge vet han ikke kan komme tilbake fra. I det øyeblikket Coriolanus erkjenner at han er et menneske som alle andre, filtret sammen med andre av samme art, skjønner han samtidig at livet hans er over. Men han aksepterer og resignerer. La det komme.

XVII

Det er en liten, historisk klubb som elsker Coriolanus, som holder fast ved det harde skuespillet til knokene hvitner og leser det med livslang fascinasjon. To av dem var den konservative poeten T. S. Eliot og den radikale dramatikeren Bertolt Brecht.

I 1914, samme år som første verdenskrig brøt ut, flyttet amerikanske T. S. Eliot til Storbritannia og ga seg hen til livet der. Det var fra denne basen han tok inn både de to verdenskrigene og de nervøse og febrilsk kreative tiårene mellom dem som bidro til følelsen av oppløsning i diktene hans, de underlige og allusjonsrike verkene som skulle innbringe ham Nobelprisen i litteratur. Han planla et langt dikt kalt «Coriolan», men rakk bare å skrive og publisere diktets to første deler, «Triumphal March» i 1931 og «Difficulties of a Statesman» i 1932.

Dramatikeren Bertolt Brecht elsket Coriolanus. For ham var det en kraftfull historie om et folk som våkner og gradvis blir bevisst hvordan de kan gjøre sine ønsker for samfunnet gjeldende, som ikke lenger lar seg lure til å tro at det styrende sjiktet er garantister for trygghet og orden.

I det første diktet stimler en oppglødd og naiv menneskemengde sammen rundt en hjemvendt krigshelt. I det andre er det heltens indre, usammenhengende stemme som forteller mens han forsøker å omstille seg til et liv av trivialiteter og byråkrati, av komiteer og råd som må nedsettes, og av et stadig, årvåkent, kritisk blikk i nakken. «Cry cry what shall I cry?» spør han. Senere har han kanskje funnet det, og roper ut til den eneste personen han kan komme på å rope til, men som aldri svarer: «Mother mother.»

Dramatikeren Bertolt Brecht elsket Coriolanus. For ham var det en kraftfull historie om et folk som våkner og gradvis blir bevisst hvordan de kan gjøre sine ønsker for samfunnet gjeldende, som ikke lenger lar seg lure til å tro at det styrende sjiktet er garantister for trygghet og orden. Han skrev i mange år på sin egen versjon av dramaet, men ble ikke ferdig før han døde. I Brechts versjon av den store konfrontasjonen i militærleiren advarer Volumnia sønnen mot å gå mot en by som har forandret seg, og som ikke lenger lar seg lure til å tro at de er hjelpeløse uten ham:

Du er ikke lenger uunnværlig
bare en død trussel for alle. Ikke forvent
å se underdanig røyk. Hvis du ser røyk,
vil det komme fra smiene som smir
våpen for å bekjempe deg.

To av krigsårenes mest feirede forfattere i Europa skriver to ufullendte verk om Coriolanus, fra forskjellige ender av den politiske skalaen. Der Brechts medfølelse først og fremst ligger hos menneskemengden, som sakte våkner og innser hvilken makt de har, betrakter Eliot verden med øynene til den isolerte individualisten, som står utenfor de andre både på grunn av krigen han har kjempet i og freden han har ansvaret for, som ingen forstår og ingen svarer. Innenfor Shakespeare-forskningen skulle Eliot bli beryktet for å hevde at Coriolanus var Shakespeares beste skuespill, og at det var bedre enn Hamlet, som han i et famøst sitat skulle kalle for «et kunstnerisk feilslag».

Det kan virke som om de som avfeier Coriolanus, gjør det fordi han ligner så lite på Hamlet, eller andre av Shakespeares suverent selvbevisste og søkende hovedpersoner. Hamlet ligger intellektuelt langt foran motstanderne sine. Det gjør aldri Coriolanus. Kanskje er det nettopp dette som gjør at noen av leserne knytter seg til ham. Bak Coriolanus’ raseri er det kort vei til fortvilelsen. Over at han ikke kan handle i henhold til sine instinkter og verdier uten at noen blir sinte eller bebreidende. Over at han ikke kan være seg selv uten å få beskjed om at han burde være annerledes: Ikke si meg at jeg er unaturlig. Og over at han aldri oppdager at han blir manipulert, før det er for sent. Av tribunene, av moren.

Når noen trekker seg inn i mørket og alenegangen, er noen nødt til å gå etter dem og hente dem ut. Egentlig har Volumnia reddet sønnen, fra å gå løs på sine egne, fra å bli en forræder, fra å forbli en drage. Men ved å redde ham har hun ofret ham. Og han aner nok at han kommer til å bli ofret av en annen som står ham nær.

XVIII

Etter at Coriolanus ombestemmer seg, samler en opprørt Aufidius sine menn rundt seg. Nå vil han danne en konspirasjon mot ham han nylig omfavnet. Aufidius opplever at Coriolanus nettopp har vært falsk, vært innsmigrende, vært nettopp den han nektet å være i Roma. Selv har han pantsatt sin ære på grunn av alliansen som ble tilbudt ham. Til gjengjeld har han følt seg behandlet som en etterdilter og en leiesoldat, ikke som en likeverdig partner.

Også her kan man ane noe forsmådd under det militære og politiske. Det er som om Aufidius vil hevne seg fordi den andre ikke har vært oppmerksom nok, men har tatt ham for gitt og behandlet ham som en underordnet. Det minner om et ekteskap der den forurettede parten vil hevne seg, og slik jekke seg opp fra en underlegen posisjon. Og forholdet mellom Coriolanus og Aufidius har fra første stund minnet om en kjærlighetshistorie.

Det er noe skjebnesvangert over hæren, fremdeles med begge hærførerne, som bryter opp fra Roma og trekker seg tilbake til nærmeste volskiske by. Byen er nettopp Corioles, som ga Coriolanus det nye navnet. Det er først da de er kommet inn i Corioles at Aufidius konfronterer Coriolanus, og offentlig beskylder ham for å ha forrådt sitt nye folk, dem han sverget å hjelpe.

AUFIDIUS
… tell the traitor in the highest degree
He hath abused your powers.
CORIOLANUS
’Traitor’? How now?
AUFIDIUS
Ay, ’traitor’, Martius.
CORIOLANUS
’Martius’?
AUFIDIUS
Ay, Martius. Caius Martius. Dost thou think
I’ll grace thee with that robbery, thy stolen name
’Coriolanus’, in Corioles?
You lords and heads o’ th’ state, perfidiously
He has betrayed your business and given up
For certain drops of salt, your city Rome –
[…]
CORIOLANUS
Hear’st thou, Mars?
AUFIDIUS
Name not the god, thou boy of tears.
CORIOLANUS
Ha?
AUFIDIUS
Fortell den høyforræderen at han
har misbrukt deres makt.
CORIOLANUS
Forræder?
AUFIDIUS
Ja, forræder, Martius!
CORIOLANUS
Martius?
AUFIDIUS
Ja, Martius, Caius Martius! Tror du jeg
vil hilse deg med navnet som du stjal,
Coriolanus her i Corioli?
Hør, statens overhoder, troløst har
han sveket oppdraget han fikk av dere;
solgt deres Rom – jeg sier deres Rom –
til mor og hustru for noen salte dråper
[…]
CORIOLANUS
Hører du ham, Mars?
AUFIDIUS
Nevn ikke guden, tårepilt!
CORIOLANUS
Ha?

Aufidius vet hvor han skal klemme: Han nekter krigeren å påkalle krigsguden, han kaller mannen for en gutt. Han angriper identiteten Coriolanus har ofret mye for å opprettholde. Coriolanus svarer på den eneste måten han kan.

CORIOLANUS:
Cut me to pieces, Volsces men and lads;
Stain all your edges on me. ’Boy’, false hound!
If you have writ your annals true, ’tis there
That, like an eagle in a dovecote, I
Fluttered your Volscians in Corioles.
Alone I did it. ’Boy’!
[…]
ALL PEOPLE:
Tear him to pieces! Do it presently! He killed my son! My daughter! He killed my cousin Marcus! He killed my father!
CORIOLANUS
Kutt meg i biter, volskere. Prøv deres
sverd på meg. «Guttunge»! Din falske hund!
Hvis deres krønike er sann, står det
at jeg, som ørn i dueslag, slo ned
og spredte volskerne i Corioli.
Alene. «Guttunge»!
[…]
HELE FOLKET
Riv ham i biter! – Gjør det straks! – Han drepte sønnen min! – Datteren min! – Han drepte Marcus, fetteren min! – Han drepte faren min!

Alene tok jeg Corioles! Coriolanus forsvarer seg mot beskyldningene ved å skryte fatalt av sin største bedrift, at han inntok Corioles på egen hånd. Men det var bare en bedrift i Roma. Nå er han i Corioles, og de som hører på, er mennesker som mistet sine nærmeste i det samme angrepet. I folkemengdens rasende reaksjon er det ingen sak for Aufidius og de som er med i sammensvergelsen hans, å snike seg inn mot Coriolanus med våpnene klare.

Aufidius, som drømte om å møte Coriolanus i nær og oppjaget tvekamp, tar ingen sjanser da det er alvor. Ingen er villige til å kjempe mot Coriolanus med våpnene han faktisk mestrer.

På scenen på Donmar Warehouse går forestillingen mot slutten. Tom Hiddleston har havnet på ryggen etter at de volskiske soldatene har spent ben på ham og lagt ham i bakken. Uten at han merker det, fester de en kjetting rundt anklene på ham og heiser ham opp. Han blir hengende etter bena som et dyr på vei til slakteren, han kaver og vrir seg, men det er umulig for ham å forsvare seg idet Aufidius hugger sverdet i brystet på ham og kneler under kroppen hans mens blodet til den døende mannen renner ned over hodet til drapsmannen. Som alle andre har Aufidius blandede følelser, og idet Coriolanus er død, erklærer han at hans eget raseri er forsvunnet, og at han nå fylles av sorg. Coriolanus blir nok en gang en «ting av blod», like maktesløs som den steile, arrogante og nærmest fascistiske krigsmannen på et vis har vært hele tiden.

XIX

«Det er klart, det hjelper jo at Tom Hiddleston har et sånt nydelig ansikt», sier Alice.

Det er nesten et år etter møtet i London. Alice er på en konferanse i Oslo, og vi møtes i Bibliotekbaren på Hotel Bristol. Hun har fremdeles de høye støvlettene, men genseren er rød. Jeg drikker rødvin og hører henne fortelle om de brutale krigsherrene hun har vært så tett på i virkeligheten.

Men så har vi jo kommet tilbake igjen, til Coriolanus. Og til Tom Hiddleston, som får Alice til å bli lett henført.

«Det som er med ham, er at det er så vanskelig ikke å ville holde med ham. Han gjorde at Coriolanus fikk noe mykt over seg. Da jeg så ham, tenkte jeg at jeg så på en stor kriger som blir ødelagt av sine egne ambisjoner og kjærligheten til moren sin. Han er ikke en hensynsløs kjempe, han er en omsorgsfull sønn. Og det er det som dreper ham.»

Her sitter vi, tenker jeg: to kvinner som jobber nettopp med å kommunisere og argumentere, den evnen som gir deg jobber og talerstoler i den nye verden. Og vi forsøker å gjøre det som så mange kvinner har forsøkt før oss: å låse opp en alfahann, å bruke ord, mengder av ord, for å finne nøkkelen inn til én som insisterer på å være lukket. Skylde på moren hans for det som er galt. Noe i meg lurer på om dette er den litterære versjonen av å skrive brev til drapsmenn i fengsel, mens man forklarer en bekymret vennekrets at det er ingen som forstår ham.

Kvinnelige skuespillere har spilt Hamlet og Richard II. Men det virker utenkelig at en kvinne skal spille Coriolanus. Til det er skuespillet for fullt av en kavende maskulinitet som gir gjallende gjenklang. Det høres et ekko av ham i det sjiktet av menn som vokste opp med idealer om å bli krigere og forsørgere, men oppdaget at kvinner, klasseforstandere og arbeidsgivere ville ha noe annet; som vegrer seg mot å ta steget over i det tradisjonelt feminine og den uanstrengte vevingen av bånd og byggingen av fortrolighet; som føler de fortjener en type liv og en type lykke som de ikke får tak i; som fråder mot dem som tar jobber og kvinner fra dem; som ikke er trent i å sette ord på frustrasjonen, men står og ser verden fosse videre mens de retter en stiv pekefinger mot det de sterke kroppene deres har utrettet. Alene tok jeg Corioles!

Coriolanus ville være på slagmarken. Egentlig ville han ikke bli konsul. Han ble det fordi det var forventet av en kvinne. Deretter gikk det nedover.

Men selv den som er oppmerksom på farene Coriolanus aldri fanger opp, som nærmest må holde hånden for øynene og kikke mellom fingrene mens han farer mot ødeleggelsen, kan også ønske å ha litt av ham i seg.

Selv blir jeg sjelden sint. Jeg velger mine slag med så stor omhu jeg kan, og retter gjerne bebreidelser mot meg selv før jeg tør å rette dem mot andre. Jeg prøver å være rasjonell og rolig og rimelig, og ikke få uvenner unødig. Jeg har med andre ord en overlevelsesmekanisme Coriolanus mangler.

Men så er det øyeblikk der verden og jeg synes å være på rak kollisjonskurs, hvor jeg føler andre tar meg for gitt, eller stiller utilbørlige krav med et skuldertrekk, eller legger lass av ansvar på meg som jeg ikke synes jeg fortjener. Da er det som om det er en indre arm som hever sverdet. Men som regel skjer ikke mer enn det. For jeg får det aldri helt til, det jeg har lyst til å gjøre i sådanne stunder, nemlig å se utover dem jeg synes har behandlet meg urettferdig, og rope:

«Jeg bannlyser dere.»

XX

Coriolanus er et av Shakespeares minst leste og minst spilte skuespill. Regissører har nølt med å sette opp et drama som er så brutalt og politisk, med en så vrang mann i sentrum. Harold Bloom kaller Caius Martius et forvokst barn, en «nyfødt Mars», synes at barnsligheten begrenser ham, beklager at han har så lite indre liv, og mener at han «knapt eksisterer» sammenlignet med tragedieskikkelsene Shakespeare hadde skrevet frem i tiden før, som Macbeth og lady Macbeth, og kong Lear, og Antonius og Kleopatra.

For andre er det nettopp Coriolanus’ begrensninger som gjør ham levende og interessant. Marjorie Garber dveler ved de motstridende følelsene man kan få av å se Coriolanus gå under, og når man ser andre av Shakespeares ekstreme personligheter trekke sitt uunngåelige siste sukk. Hun skriver:

På slutten av disse stykkene sitter publikum igjen med politikerne. De sitter igjen med Octavius og Aufidius, Horatio og Malcolm, i en verden som er krympet og fattigere enn før, en verden som har mistet en stor kraft … Dette er hva de utretter for oss, disse tragiske skikkelsene med titanisk styrke og titaniske svakheter, som er stolte og sta og forfengelige og ambisiøse på den ene siden, og på den andre siden lider av voldsom usikkerhet, tvil, mangel på selvinnsikt og frykten for bare å være mennesker, for å være det nakne dyret, den gråtende gutten.

På scenen i New York snakket David Axelrod om politikerne som hele tiden passer på seg selv, slik tribunene gjør. Coriolanus er motsatt av dette. Han klarer ikke å passe på seg selv. På slagmarken forsvarer han seg som en løve. Skuespillet om ham handler likevel mest om de andre arenaene i livet hans, der han er vergeløs. Men det er også derfor han, på sin måte, når frem. Heller ikke blant leserne vinner Coriolanus de store folkemengdene. Men fordi han ikke vinner dem, vinner han andre. Og de som først knytter seg til ham, slipper ham ikke.

Inger Merete Hobbelstad er norsk journalist og skribent. Hun arbeidet i mange år frilans som kulturjournalist og teater- og filmanmelder i Dagbladet, der hun i dag jobber som kommentator.

Hun har mastergrad i litteraturvitenskap med en oppgave om Homers Iliaden, og har fått Hestenes-prisen «for å skrive innsiktsfulle anmeldelser og kommentarer preget av godt begrunnede vurderinger og med stor integritet».[7] Samme år var hun bidragsyter til boka Norske klassikere — Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag.