Nick Uts ikoniske fotografi fra Vietnamkrigen ble for sterk kost for Facebook.

Voldsmannens veto

To bilder fra den siste uken viser at den offentlige samtalen er i ferd med å gå i stå, ofret på “de anstendiges” alter.

Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger i Broen.xyz

Bildet av fransk politi som antaster en muslimsk kvinne fordi hun er for påkledd er ukens symbolbilde. Men det er også et annet bilde, det historiske fotografiet fra Vietnam; naken jente løper fra brennende napalm. I det første bildet er det for lite nakenhet (ifølge fransk lov) — det andre for mye (ifølge Facebooks lov).

Førstnevnte bilde har fått forargede rettroende av alle valører til å gå av skaftet: Å benytte voldsmonopolet til å tvinge en kvinne til å kle av seg får mange av oss til å se rødt: “Det er like totalitært at fransk politi tvinger kvinner til å ta av seg klær som at IS tvinger kvinner til å ta på seg klær”, sa samfunnsdebattanten og aktivisten Nancy Herz til NRK.

Bildet fra Nice har gjort videre rasjonell diskusjon om det absurde kravet om at kvinner må kle seg anstendig svært vanskelig.

Der man skulle tro den liberales impuls ville være å kjempe for alle kvinners rett til å slippe unna kleskodeks, er det hele snudd på hodet: Det blir sett som stadig mer illiberalt å være skeptisk til dogmer som sier at kvinner må dekke seg til.

”Gå alene til stranden i et muslimsk land og ta på deg bikini. Se reaksjonene fra menn og kvinner. Du er en hore uten ære og forstand, du viser hud og fortjener å bli voldtatt, du fortjener seksuell trakassering.”, skrev den norsk-iranske samfunnsdebattanten Mina Bai denne uken. Hun er en av de få motstemmene i debatten. Hele tiden holder Bai blikket på hva påkledningen i bunn og grunn handler om: anstendighet, ærbarhet, krenkelse.

Det andre symbolske bildet fra denne uken er et av de mest ikoniske fotografiene fra Vietnamkrigen, tatt 8. juni i 1972: Ni år gamle Kim Phuc rømmer etter et napalm-angrep. Bildet er et av verdens mest berømte pressebilder, tatt av fotograf Nick Ut, som siden vant Pulitzerprisen. Men fordi jenta er naken er det for sterk kost for Facebook, erfarte forfatteren Tom Egeland da han postet bildet på sin vegg.

Da Nettavisen skrev om sensuren kastet flere norske samfunnsdebattanter seg inn i aktivisme. I løpet av uken har forfattere, ytringsfrihetseksperter og en rekke mediepersoner postet — igjen og igjen — bildet fra Vietnam. Gjentatte ganger er bildet så fjernet av Facebooks sensurinstans, som viser til at nakenhet ikke tolereres av mediegiganten. Jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf postet bildet sammen med flere kunstbilder som viste nakenhet, (inkludert av Donald Duck). På ett aktbilde kunne du se en kvinnes brystvorte. Samtlige bilder ble de fjernet.

“Våre regler tillater ikke nakenhet. Det er viktig å huske på at Facebook er et globalt samfunn og vi må ha ett sett med regler som gjelder enhver kulturell standard”, sa Facebooks kommunikasjonssjef i Norden Peter Münster til VG. Han la til: “Vi er klar over på at nakenhetsregelen ligger et annet sted enn normer som gjelder i Norden.”

Det var da jeg leste Jens-Martin Eriksens artikkel til Broen.xyz, “Et ynkeligt skuespil”, at det gikk opp for meg hvor mye de to historiene ligner hverandre. Kjernen er den samme: Begge bildene et symptom på en offentlig samtale overtatt av nymoralisme. I det franske eksemplet er det den franske staten som oppfører seg lettkrenkte. Bildene viser på hvert sitt vis hvordan samtalens tynne tråd er i ferd med å revne i anstendighetens navn, der selvrettferdige moralister av alle avskygninger er ute på det samme prektige oppdrag.

Jens-Martin Eriksen skriver: ”I stedet for at konfrontere Voldsmandens veto, der har terroriseret pressen lige siden Muhammedkrisen, og i stedet for at gøre noget effektivt for at beskytte truede muslimer, der kritiserer islams mest menneskeretsfjendtlige dogmer, så virker det som om, at man i stedet satser på at udvide kampzonen for de symbolske slag. Men en præcis konfrontation af denne ubærlige trusselskultur bør i stedet adressere en skærpet straf for religiøs- og politisk motiveret vold og skærpede udlændingelove, så udvidelse af strafferammen reelt kan og skal betyde udvisning.”

Eriksen setter ytterst på spissen hva det handler om: menneskefiendtlighet, og angst for “voldsmannens veto”.

Men hva skal mennesker med fiender når man har venner som den svært folkekjære norske samfunnsmedisineren Per Fugelli? Denne uken var han i samtale med skribenten Kadra Yusuf på Litteraturhuset i Oslo. Fugelli har nylig gitt ut boken «Vaksinen. Mot frykt, terror og rasisme».

Da samtalen kom inn på debatten om religionskritikk og ytringsfrihet, sa Fugelli, ifølge Dagbladet: “Religion er dypt, dypt hellig og veldig følsomt. Derfor mener jeg vi skal vise hensyn. Det går an å tenke seg om”.

“At folk blir rasende over en tegner, det er ikke greit? Eller er det noe galt med tegnerne?” spurte Yusuf.

“Det er noe galt med tegneren”, svarte Fugelli.

I Fugellis bilde er det altså voldsmannen som har rett.

PS Skal du lese en artikkel om ytringsfrihet i Sverige denne uken, les Karin Olssson i Expressern: “Bokmässans misstag öppnar för martyrskap” .

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.