Vaske andres føtter eller egne hender?

Vaske andres føtter eller egne hender?

En påskefortelling om vaskefatet.

Det var i Jerusalem. Byen var fylt til trengsel av turister og religiøse pilegrimer fra hele den kjente verden. Som dagene i Betlehem 33 år tidligere, under den store folketellingen, var alle vertshus, pensjonater og private rom fylt til randen. Du skulle ha vært tidlig ute for å få plass til selskapet ditt i de dagene.

Et sted var det likevel plass. Et lite loftslokale sto ennå ledig. Ikke var det koselig og intimt nok til de små selskaper og ikke var det stort nok til de større. Men utleieren var lykkelig. Selveste Jesus hadde sendt bud om at han ville være der i kveld.

De var ikke mer enn 13 menn, så det skulle gå akkurat.

Verten var fornøyd, og han lovet å gjøre det i stand så godt som mulig. Men du verden som denne Judas kunne prute! Det ble ikke rare fortjenesten akkurat, men hvem vet? Kanskje PR-effekten om at Jesus hadde hatt selskap der kunne øke markedsverdien på lokalet hans?

Nå var det bare en ting som sto igjen. Jesus hadde gitt beskjed om at han ikke ville ha noen fotvasking. Enda det var inkludert i prisen! Fotvasking hadde man underbetalte stakkarer til å ta seg av.

Så det spilte i grunnen ikke så mye fra eller til.

Men så hadde Jesus likevel bedt om et vaskefat som skulle stå klart med godt, varmt vann. Han ville bruke det selv, sa han.

Verten lurte fælt på hva han skulle bruke det til. Jesus skulle nok ikke bruke det til å vaske føtter! Til det var han altfor høyt på strå, selv om han menget seg med de rareste folk rundt omkring. Likevel — en viss avstand måtte da til og med han holde!

Kanskje han skulle ha et fat til noe dåpsgreier?

Slektningen, Johannes døperen hadde jo holdt på med den slags.

Det kunne tenkes at Jesus skulle ha fatet til noe symbolske greier som var viktig for ham. Og jeg, tenkte verten, har bare noen simple blikkfat. Det blir for stusselig.

Så kom han på en strålende idé. Nevøen hadde nettopp fått seg en fin jobb i palasset der de romerske generaler og stattholderen holdt til. Han skulle pusse sølvtøy og den slags. En skikkelig betrodd jobb var det. Kanskje var det mulig å spørre ham? Om han kunne låne et fint fat for en kveld? Det går an å spørre. Jo da. Det gikk. Merkelig nok. Nevøen, han Daniel, var kommet riktig på godfot med romerne.

Han hadde vist seg som en det gikk an å stole på. Sjefen for romernes stab med ansvar for kopper og fat og hele husholdningen, mente at siden det var Daniel som spurte, så skulle det vel gå. Han måtte love på tro og ære og med selve livet som pant at ingen skulle få vite om det. Hvis noen får vite at du låner fine fat, da kommer hele verden løpende for å få hjelp med selskapene sine, sa han. Og — I morgen — før hanen galer skal jeg ha fatet tilbake. Daniel lovet det på tro og ære og med livet som pant.

Slik gikk det til at da Jesus tok fram fatet, ikke for å døpe noen, men for å vaske skitne disippelføtter så var det i det fineste sølvfatet han noensinne hadde sett.

Verten var forarget: Han kunne jo ha greid seg med blikkfatet likevel! Alt strevet med å skaffe et så fint sølvfat — forgjeves. Og dette hadde han til og med gjort uten tillegg i prisen!

Men verten fikk annet å tenke på da han hørte hva Jesus og Peter snakket om: Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»

Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» svarte Jesus.

Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene — men ikke alle.»

Da han var ferdig sa han til alle de andre:

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter.

Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Det var merkelige ord. Men verten var ikke dummere enn at han forsto at dette betydde noe viktig. Det var altså en slags symbolhandling likevel. Ikke en dåp riktignok, men noe som liknet. Vann som renser skitne føtter. Som svaler og lindrer og gjør menneskene godt. Og en helt ny måte å tenke på. Den sterke, den som er i stand til å ta vare på seg selv og klare seg uten andres hjelp, skal ta vare på andre og hjelpe andre.

Ikke alle tenker slik, tenke verten. Se hvordan grådigheten blomstrer på en slik religiøs høytid vi nå er inne i. Alle karrer til seg for å tjene mest mulig og få flest mulig fordeler. Mange lider under det. Få vil hjelpe. Tenk om flere kunne tenke og gjøre som Jesus!

Da ville alle få det bedre.

Og da var det ikke så dumt likevel at fatet var fint og kostbart.

Det Jesus gjorde i kveld — ja kanskje noen ville huske det.

Fortelle det videre slik at lenge etter at han var død og begravet,

så snakket folk om denne kvelden og dette fatet. Og det var han som hadde skaffet det! Verten ble litt stolt.

Dagen etter — i god tid før hanen gol var fatet på plass i skapet sitt i det romerske palass. Daniel gjorde som han hadde lovet, men fikk andre ting å tenke på.

Jesus som hadde holdt selskap hos onkelen hans i går var arrestert! Ryktene svirret. De mest fantastiske og usannsynlige om hverandre: Jesus var en opprører, en gudsbespotter, en trussel mot ro og orden og alt som rett og riktig var. En samfunnsfiende som ikke bare måtte sperres inne, men uskadeliggjøres. Korsfestes slik at ingen andre skulle bli fristet til å gjøre det samme. Verden gikk av hengslene den dagen og alt var bare kaos. Der sitter Pilatus på dommerstolen sin og en forslått og blodig Jesus står foran ham med bøyd hode og blir dømt til døden! Daniel er forferdet.

Da roper sjefen hans: Daniel, fort deg! Pilatus skal ha et vaskefat. Nå, med én gang. Daniel løper og vet nøyaktig hvor han skal finne et. Han har jo nettopp satt et fint et på plass. Han fyller i vann og tar med seg et håndkle og holder det opp for Pilatus som vasker hendene sine. Jeg har ingen skyld i denne mannes død, sa han. Jeg frasier meg ethvert ansvar. Mine hender er rene.

Jesus ser opp i det han blir ført bort. Et smil mitt i smerten dukker et kort øyeblikk fram i ansiktet. Han ser fatet og kjenner det igjen.

Vaskefatet som ble symbolet på korrupsjon, maktmisbruk, unnfallenhet og grådighet, var det samme fatet som ble symbol for det stikk motsatte: på nestekjærlighet og vilje til å gi opp sin egen makt for dem som trenger en hånd til vask og stell — på så mange måter.

Det er forskjell på å vaske sine egne hender og andres føtter.

Hvor ble det av fatet? Eksisterer det ennå? Ligger det begravet under noen ruiner, eller er sølvet smeltet om og blitt til skjeer og gafler et eller annet sted i en skuff? Kanskje hjemme hos deg? Merkeligere ting skjer.

Uansett så har fatet fulgt oss videre.

I det ene øyeblikk gleder vi oss over historier om mennesker som gir seg selv og som går i Jesu fotspor for å tjene. Gjennom hele kirkens tid fra den kvelden, har føtter blitt vasket. Også i dag.

Ofte glemmer vi det.

Ofte ser vi bare fatets andre bruk. De som vasker seg selv uten tanke på andre. De som bruker det flotte fatet som troen og kirken er, til å berike seg selv eller få makt over andre. Kirkens historie er full av slike eksempler. Den bruken av fatet sees tydelig.

Og med sørgelige konsekvenser.

De konkurrere de to historiene: Jesus som vasker andres føtter og Pilatus som toer sine egne hender. Det er ingen tvil om hvordan vi skal bruke fatet. Men slik har det ikke alltid vært, er eller skal bli. Fatets bruk er ingen selvfølge. Det er mer behagelig å vaske sine egne hender enn andres føtter.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.