NY VEKST FOR NORGE

Erfarne ledere fra det norske gründermiljøet har samlet seg bak et Gründeropprop med 12 konkrete tiltak for hvordan Norge kan sette digitaliseringen som øverste prioritet og foreta en kraftig og langsiktig satsing på innovative norske oppstartselskaper.

Oppsummering

Det norske samfunnet står overfor dramatiske omveltninger. Den disrupsjonen som hver dag når frem til nye hjørner av samfunnet vårt, skyldes en hurtig teknologiutvikling, eksplosjon av data og kvantesprang innenfor kunstig intelligens. Nå styres dette av globale aktører, det rammer hardt på tvers av sektorer og omveltningene vil få store konsekvenser for samfunnet vårt.
Mange norske selskaper mangler i dag evne til innovasjon innenfor de etablerte strukturene, og de mangler langt på vei kompetanse til å svare på den teknologiske transformasjonen. Spesielt sårbare er nettopp de store og etablerte. Samtidig forventer børsmarkedet at disse virksomhetene leverer en årlig økonomisk vekst på opptil 20 prosent de neste 15 årene. I tillegg regner politikere med at det er disse gamle lokomotivene som skal levere nye arbeidsplasser.
Vi mener det ikke er realistisk med dagens utvikling. Historisk har slik vekst kun unntaksvis funnet sted hos de aller mest suksessfulle gaselle-selskaper. Og i dag er konkurransen fra nye oppstartselskaper og globale aktører for sterk, og den blir sterkere; aktører som ikke bare truer fremtidig vekst, men i ytterste konsekvens hele selve suvereniteten til Norge og grunnlaget for vår velferdsmodell — finansiering og kontroll. Ikke bare innenfor enkelte sektorer, men også innenfor samfunnets kjerneområder — helse, utdanning, energi, transport, bank, forsikring — endog offentlig forvaltning.
Norge må derfor sette digitaliseringen som øverste prioritet. Ikke arbeid, ikke helse, ikke klima, ikke skole. Dette er ikke fordi disse områdene ikke er svært viktige og i sum utgjør grunnmuren i det norske fremtidssamfunnet, men ganske enkelt fordi vi som nasjon vil ikke klare å nå målene vi har satt oss innenfor disse politiske kjerneområdene. Hvis de faller utenfor rammen av den digitale framtiden, så vil politikken rett og slett ikke virke. Da er hele den norske velferdsmodellen truet.
Fra et makroøkonomisk perspektiv er løsningen derfor en kraftig og langsiktig satsning på ny vekst og nye arbeidsplasser gjennom norske oppstartselskaper med potensiale til å bli store verdi- og vekstdrivere (såkalte enhjørninger).
Spørsmålet blir da hvordan få til dette i praksis?
Vi, en ny generasjon teknologi-gründerne i Norge, besitter kollektivt oppdatert og dyp innsikt i hva fremtiden bringer, gjennom unik erfaringer og nettverk innenfor det globale innovasjonsmiljøet. Vi har relevant og fersk erfaring med å bygge ny virksomhet med internasjonale ambisjoner, i konkurranse med selskaper fra hele verden. Det er vi som vet hvor krevende ny vekst blir for Norge, hvorfor så få tør satse på ny virksomhet og hvorfor enda færre lykkes. Vi er oppriktig bekymret hvilke utfordringer det kommende teknologi-skiftet vil skape for norsk næringsliv og samfunnsmodell.
Vi har derfor brukt vår erfaring til å foreslå et handlingsprogram for å møte disse utfordringene, skape ny vekst og sørge for den nødvendige digitaliseringen av Norge — et GRUNDEROPPROP. 12 konkrete tiltak, inkludert en sterkt digitalt opprustet stat med et eget digitaldepartement som gjennom innkjøp, regulering, og rammevilkår, avanserte og åpne plattformer, og tilgjengelige datasett legger til rette for og aktivt støtter gründerskap og nyskapning. En del av løsningen er også en mer aktiv allokering av midler fra oljefondet inn mot venturefond og oppstartsbedrifter, samt et 10 milliarder kroner stort ”superfond” med kompetent kapital som gjør det mulig å gå fra gatehjørne til hjørnesteinsbedrift.
En slik satsning blir samtidig en forsikring mot kreativ destruksjon, av etablerte industrier og tradisjonelle selskaper. Og av den norske sparekontoen — oljefondet — som kun har investert i store, etablerte, børsnoterte selskaper.
Norge står overfor store utfordringer, men har enda større muligheter. Det krever sterkt politisk lederskap, kompetanse, handling og tempo. Vi i gründermiljøet er rede til å gjøre vårt. Og vi håper at dagens norske politiskere er klare til å gjøre sin del, slik norske politikere gjorde da vi fant oljen...

Gründeropprop

Vi i det norske gründermiljøet tar til orde for en kraftig og langsiktig satsning på ny vekst og nye arbeidsplasser gjennom norske oppstartselskaper med potensiale til å bli store verdi- og vekstdrivere (såkalte enhjørninger). Vi foreslår derfor 12 mulige tiltak innenfor tre områder — Staten som innovasjonsmotor (1–4), Rammevilkår for ny vekst (5–10), og Direkte virkemidler (11–12):

  1. Etabler et digitaldepartement med sterk forankring hos statsministeren.
  2. Oppgrader samfunnets digitale grunnstruktur og evne til å møte digital disrupsjon gjennom en ambisiøs nasjonal digital plattform.
  3. Katalyser innovasjon ved å gi norske bedrifter og gründere sikker og effektiv tilgang til verdifulle data og funksjonalitet (api’er).
  4. Bruk Statens betydelige innkjøpsbudsjetter til å understøtte innovasjon og nystartede bedrifter.
  5. Gjør programmering til et obligatorisk fag i grunnskolen
  6. Sats kraftig på kompetansebygging innenfor teknologi-sektoren
  7. Gjør det mulig for norske bedrifter å rekruttere nødvendig utenlandsk høykompetent arbeidskraft til Norge
  8. Gjør det enklere å etablere ny virksomhet — fjern friksjon i oppstartsfasen.
  9. Gjør det attraktivt å investere i teknologi-oppstartsbedrifter.
  10. Muliggjør bruk av opsjoner.
  11. Alloker 2% av oljefondet til venture- og startup-investeringer — gjennom verdens ledende venturekapitalfond og gjennom direkte investeringer i modne før-børs selskaper.
  12. Etabler et norsk super-fond på 10 milliarder over 10 år som sikrer vår velferdsstat — et norsk-basert og norsk-fokusert venturefond, uten politisk handicapping, og med en organisasjon, kompetanse, mandat, strategi og kapital som gjør det mulig å operere og investere på høyde med globale aktører.

Undertegnet:
 Anders Mjåseth — MESH
 Andreas Thorsheim — Otovo
 Anita Schjøll Brede — Iris.ai
 Are Traasdahl — Tapad
 Frode Eilertsen — Crux Group
 Johan Brand — Kahoot
 Jørn Lyseggen — Meltwater
 Karl Alveng Munthe-Kaas — Kolonial.no
 Karen Dolva — Noisolation
 Kjartan Slette — Unacast
 Lauga Oskarsdottir — United Influencers
 Patrik Berglund — Xeneta
 Tobias Bæck — Bakken & Bæck
 Tor Jakob Ramsøy — Arundo
 Trond Riiber Knudsen — TRK Group

Kontaktperson:
 Frode Eilertsen
 feilertsen@gmail.com
 +47 97104410

Merk: Denne bloggposten er også tilgjengelig for nedlasting som PDF her.


1. Situasjonen nå

Norge trenger ny vekst

Først det åpenbare, men fortsatt undervurderte: Det store strukturelle skiftet bort fra et olje- og gassbasert energisystem er uunngåelig. For det første så er dette nødvendig for at verden og Norge skal nå klimamålene[1]. Analyser viser at mengden CO2 resever dagens olje- og gassfelt i produksjon eller under utvikling samt i verdens kullgruver (til sammen 942 gigatonn) alene vil overstige maks-mengden CO2 (800 gigatonn) som kan slippes ut og likevel klare å nå 2-graders klimamålet verden ble enige om i Paris-avtalen[2] Og for å ha en 50/50 sjanse til å nå det langt tryggere (for kloden) 1.5 graders-målet, så kan vi kunne slippe ut 353 gigatonn CO2. Med andre ord, selv om vi umiddelbart stengte alle verdens kullgruver, så vil olje- og gass alene være for mye. Det eneste som kan hindre en uunngåelig men nødvendig omstilling og utfasing av olje- og gass, er CO2 fangst og lagring, og det er både praktisk og økonomisk lite sannsynlig at vil være mulig.

For det andre, så begynner olje og gass å bli mindre kostnadseffektivt enn andre, grønnere energiformer. Som tidligere global leder for teknologi i olje og gass-sektoren for McKinsey, så har en av undertegnede, Frode Eilertsen, førstehåndskunnskap om hvordan teknologi-utviklingens eksponensielle kostnads- og adopsjonskurver for alternative energiformer som sol og vind (i kombinasjon med batteri og ”smart grid” løsninger) på svært kort tid har blitt like kostnadseffektivt som olje og gass. Denne utviklingen fortsetter i dag med uforminsket styrke og vil om få år gjøre hydrokarbon-baserte energi-løsninger uøkonomiske på de fleste områder. Denne utviklingen får til og med konservative kredittratingsbyråer som Fitch til å advare mot de økonomiske utsiktene til olje- og gass-selskapene[3].

Summen av det klimautfordringene og de økonomiske trendlinjene betyr at den olje- og gassavhengige norske økonomien står overfor et like nødvendig skifte. Selv med en oljepris stabilisert mellom 60 og 94 dollar fatet, står Norge overfor et massivt fall i den samlede eksporten. For å kompensere for dette eksport-underskuddet, vil den resterende eksportsektoren måtte mer enn doble seg, (ref. 713 milliarder NOK i 2015 fra 1566 milliarder NOK i 2040), for å gjøre opp for tapet[4]. Dette gapet kan bare tettes hvis Norge oppnår et løft i veksttakten fra 2,5 prosent til 3,5 prosent i den resterende eksporten, hvert år fra 2015 til 2040.

De siste årene har det ikke vært noen vekst i private arbeidsplasser. All jobbvekst har kommet i offentlig sektor[5]. Før finanskrisen, i 2007, så var det 711.567 arbeidsplasser i offentlig sektor og 1.772.433 arbeidsplasser i privat sektor. Tilsvarende i første halvdel av 2016 var 814.020 (pluss 102.453) arbeidsplasser i offentlig sektor og 1.773.684 (pluss 1.251) arbeidsplasser i privat sektor.

Vi er vitne til den fjerde industrielle revolusjon[6], der samtidige teknologiske gjennombrudd, og paradigmeskifter på ”Gutenberg-nivå”, blir synlige og skaper store endringer i arbeidslivet. Som Big Data, Kunstig Intelligens (AI[7]), Tingenes internett (IOT), bærbar teknologi, Utvidet Virkelighet (AR) og Virtual Virkelighet (VR). Dette vil gjøre mange eksisterende arbeidsplasser overflødige på grunn av automatisering og prosess, endret logistikk og effektivisering av verdikjedene. Det rammer ikke bare ufaglærte arbeidere, men også leger, advokater, regnskapsførere, lærere og andre høyt kvalifiserte arbeidstakere. Jobbene blir blant annet overtatt av AI-drevne roboter og maskin-læring (se nedenfor).

Veksten vil kommer fra disruptiv teknologi-innovasjon

I McKinseys globale rapport om disruptive teknologier anslås det at verdensøkonomien vil vokse med 30 billioner amerikanske dollar neste kommende tiår, fra ca. 70 billioner amerikanske dollar i 2015, til om lag 100 billioner dollar i 2025.[8].

Nær sagt all denne veksten vil komme fra disruptiv teknologi-innovasjon, godt hjulpet av et svimlende antall samtidige teknologigjennombrudd. Konsekvensene vil være like omfattende som Gutenbergs oppfinnelse av trykkpressen.

For det første så er utnyttelsen av data nå ”den nye oljen”. IOT[9] (= sensorer for ting) + Smarttelefoner/bærbar teknologi (=sensorer for mennesker) = Big Data (eksplosjon i data fra sensorer). Big Data + Cloud (data tilgjengelig i sanntid, overalt) = en data-revolusjon. Mønstre kan oppdages og hendelser vil kunne forutses, systemer med kunstig intelligens kan trenes og utvikles (for eksempel automatiserte biler), innsikt og relevans kan trekkes ut av kompleksitet og kaos.

For det andre så er Kunstig Intelligens (AI) virkelig her. Avansert Analytics (Machine Learning, Deep Learning, Natural Language Processing) anvendt på disse dataene har i løpet av få år resultert i kunstig intelligens som er i stand til analysere, skaffe innsikt, forutsi og handle med større intelligens, hastighet og kompleksitet enn den menneskelige hjernen.

AI revolusjonerer samfunnet. Kombinasjon av AI, Roboter, Droner og Virtuell Virkelighet(VR) betyr at teknologien ikke lenger er en spesialdisiplin. Vi snakker heller om teknologiplattformer som ved hjelp av Big Data og Kunstig Intelligens vil transformere sentrale sektorer i samfunnet, som helse, utdanning og transport. Ikke bare gjennom en skjerm, men gjennom handlinger der AI automatiserer og effektiviserer oppgaver og prosesser (som dermed fjerner en rekke ufaglærte jobber), utfører komplekse oppgaver (for eksempel autonome transportsystemer, smart-by-operasjoner) og erstatter avanserte jobber for kunnskapsmedarbeidere som leger, advokater, regnskapsførere, og lærere, og står for fjernkontroll av drift og dermed muliggjør outsourcing av de jobbene som ikke helt erstattes av maskiner (både lave og høye dyktig) til land som India og Kina med lavere lønnsnivåer (men fortsatt høyt utdannet arbeidskraft).

AI revolusjonerer også den fysiske verdenen, der kombinasjonen av AI, biotech og fysikk (nanoteknologi, 3D-printing) vil forandre den fysiske verden rundt oss, helt grunnleggende. For eksempel byggeteknikker (nanoteknologi), medisin (gen-spesifikk behandling og medisinering), produksjon (desentralisert 3D utskrift) og energisystemer (batterier, solenergi i dynamiske P2P-nettverk).

Den kreative destruksjonen av tradisjonell industri vil altså bli betydelig, og utgjør allerede en eksistensiell trussel. Ikke bare for etablert næringsliv, men også hele finansieringen, så vel som relevansen og kontrollen over viktige sektorer i nasjonalstaten.

Som sett i den siste tids hendelser[10] med Facebook har vist, skjer det en forskyvning av makt og ressurser (kapital, kompetanse, kontroll, infrastruktur, tjenester) bort fra staten og dens innbyggere til internasjonale tech-selskaper.

Det er en overhengende fare for at organiseringen av velferdsstaten og tjenestene som leveres vil oppleves mindre relevante for innbyggerne på sikt. Allerede nå opplever folk en stor forskjell i kvalitet og brukeropplevelse mellom de digitale tjenestene de får fra globale økosystem som Apple, Google eller Facebook, og de tjenestene som leveres av lokale aktører. Dette er fordi data, teknologi, plattformer og ressurser som styres av globale, private aktører i sum kan levere billigere og bedre tjenester innenfor helse, utdanning, transport og finans, helt uavhengig av det som er direkte levert, tilrettelagt og aktivert av velferdsstaten.

Resultatet er tap av kontroll og makt, redusert levestandard, og større forskjeller mellom de som har mye og de mange som har mindre. Vi står overfor en ny type føydalt samfunn hvor de globale tech-selskapene er de nye føydalherrer, og med alle andre redusert til vasaller.[11]

For å ta noen eksempler utover siste tids ytringsfrihetsproblematikk (der Facebook i praksis bestemmer hvor grensen for ytringsfrihet i Norge går, uavhengig av hva Grunnloven, Storting, Regjering eller Høyesterett måtte mene):

  • Helse: Her er det bare å peke på kontrasten mellom en felles norsk digital pasientjournal (eller mangelen på sådan) som uansett inneholder ganske lite helseinformasjon vs. bærbare armbånd/klokker/målere med et økende antall helsesensorer som kontinuerlig overvåker vår helse. De måler aktivitet og kroppens respons, de innhenter informasjon om diett og livsstil, og denne informasjonsstrømmen samles og blir gjenstand for avansert analyse (AI) hos store plattformselskaper (de fleste basert i California) og gjort tilgjengelige gjennom eHealth-applikasjoner. Verdien og potensialet for denne private helseinfrastrukturen, som plukker opp faresignaler forut for alvorlig helsetilfeller, evnen til å stille riktig diagnose ved sykdom, og annen moderne preventiv helseteknologi, står i grell kontrast til en offentlig legejournal som har notater og målinger fra et årlig legebesøk. Legg så til at man allerede i dag kan bestille gentest via postordre for ca. 1.000 kroner, som så vil danne grunnlaget for økende grad av gen-spesifikk, individuell medisinsk behandling, så er grunnlaget lagt for et globalt helsesystem som på de fleste ikke-kirurgiske områder, kan oppleves som bedre, billigere, enklere, og mer relevant enn norsk helsevesen.
  • Utdanning: Man trenger bare gå gjennom pensumkatalogen og se på brukergrensesnittet til de mest populære såkalte MOOCs[12] som Coursera, EdX, Udemy og Khan Academy, for ikke å snakke om alle klassene fra eliteuniversiteter som Harvard, MIT og Stanford som nå er gratis tilgjengelige, for å se at disse plattformene ganske snart vil tilby bedre utdanning enn nesten alt Norges utdanningsinstitusjoner har å tilby fra videregående skole og oppover. Behovet for grunnskolen kommer ikke til å forsvinne, men det er på grunn av den sosialiserende dimensjonen som er helt sentralt i barns oppvekst. Akkurat som Wikipedia har blitt hele verdens kilde til informasjon, så kommer også utdanning til å bli kanalisert gjennom MOOCs, med pensum, læremidler, veiledning, eksamen og utstedelse av sertifisering og grader definert av mennesker uavhengig av norske utdanningsmyndigheter. I dag er språk en liten barriere ift innvirkning i Norge, men akkurat som var tilfellet med Wikipedia, så vil dette bli løst i løpet av få år.
  • Transport: Ubers innvirkning på taxinæringen er et forvarsel om hva som kommer. Transportløsninger kan og vil leveres uavhengig av norske myndigheter. Autonom transport pluss delingsøkonomi vil ikke bare endre hele bilindustrien de kommende ti årene, men vil også resultere i at skillet mellom offentlig transport, kollektivtransport og privattransport vil viskes ut. Globale aktører utvikler transportløsninger på infrastrukturnivå. Uten kompetent og proaktivt offentlig lederskap (politisk og forvaltning) inn mot disse aktørene, risikerer vi en fremtid med ”to verdener” innen transport, litt lik taxinæringen vs. Uber. Er det noe historien har vist, så er det at den kraften som skapes i skjæringspunktet mellom teknologiskifter og forbrukerønsker, har eksplosiv kraft. Den verken kan eller bør stoppes. Men det krever proaktivt og digitalt kompetent politisk lederskap for å sørge for at disse kreftene trekker i samme retning som det offentlige samfunn.

Norge er godt posisjonert

Den gode nyheten er at Norge er godt posisjonert for å møte de store utfordringene og utnytte mulighetene som denne fjerde industrielle revolusjonen gir oss.

Samtidig som trusselen er alvorlig, er det også muligheter for digitalt avanserte samfunn, som Norge, til å ta lederskap og vise vei, ved å skape ny vekst og nye arbeidsplasser. Da må vi investere i disruptiv teknologi-innovasjon.

Som et av Europas digitale foregangsland må Norge sette digitalisering som en topp-prioritet. Den må være førende for all politikk og ramme inn absolutt alt vi gjør. Faller politikken utenfor den rammen i fremtiden, vil den feile.

Norge kan og bør utøve sterk ledelse på høyeste politiske nivå, og lede samarbeidet på tvers av nasjoner for å sikre fremtidig vekst og sysselsetting både i Norge og Europa. Enkelte europeiske nasjoner, som Norge, har bedre forutsetninger enn andre.

For det første så har vi både ressurser og kompetanse. I både BCGs pan-europeisk rapport[13] som viser Norges relative styrke i forhold til mange andre land, og i Innovasjon Norges Drømmeløftet rapport[14], fremheves det mange naturgitte fortrinn og forutsetninger som følge av gode ressurser og sterk kompetanse i Norge. Vi har et godt utgangspunkt for å drive og utnytte disruptiv teknologi-innovasjon. Vi har ressurser, kunnskap og erfaring som vi kan bygge videre på.

For det andre så har vi en unik mulighet til å bli prototype-laboratoriumet for verdens “nyttige problemer”. Norge som land er et perfekt testlaboratorium for utvikling, testing og raffinering av løsninger på verdens mest interessante utfordringer. På de fleste av disse områdene — helse, utdanning, transport, miljø — er den norske stat sterk og kan spille en uvurderlig rolle som aktør og tilrettelegger for å sikre verdiskapning. Både når det gjelder reguleringer, aggregering og tilgang på nødvendige data (for eksempel avanserte helsedata som kan utnyttes innenfor trygge rammer, og i samarbeid med et progressivt datatilsyn, for å drive tjenesteinnovasjon) og distribusjon til og adopsjon for nordmenn.

For eksempel, norske velferdstjenester kan testes på en teknologisk avansert befolkning som har høy tillit til det offentlige og skape stor nytteverdi. Dette vil igjen legge et godt grunnlag for å rulle ut slike tjenester i andre land med liknende behov, men der utviklingen har kommet kortere. Norge har et konkurransefortrinn fordi vi har en liten, sammensveiset og teknologisk kompetent befolkning som har stor tillit til staten og stor vilje og evne til å adoptere nye produkter og tjenester. Det igjen skyldes at vi har et verdigrunnlag og en velferdsmodell som oppfordrer til dette, og fordi vi er et lite, rikt, og relativt homogent land. For eksempel, Norges lederskap innen utvikling av mobiltelefoni på 80- og 90-tallet var sterkt medvirkende til Telenors reise: Man fant ut av ting i Norge, som så gjorde Telenor særdeles godt posisjonert til å vokse internasjonalt.

Norge er også det perfekte test-land for forbrukertjenester og -løsninger som krever kritisk masse av adopsjon (tilpasning), som følge av markedsplassers dynamikk og sosiale nettverkseffekter. Dette krever som regel ”kritisk masse” av brukere på et nasjonalt nivå, noe som er betydelig enklere å få til i et land med 5 millioner innbyggere enn i et land med 300 millioner. Vi har en digitalt avansert befolkning, et velstående samfunn, avanserte brukermønstre, og høy tillit i både samfunn og arbeidsliv. Disse egenskapene gjør det enkelt, raskt og billig å utvikle og teste nye tjenester, og effekten de har på såkalt kritisk masse. Et godt eksempel på dette er FINN.no, som løste ”koden” på digitale rubrikkannonser 5–10 år før de fleste andre land. Dette gjorde det mulig for Schibsted å ta løsningene fra Skandinavia ut i verden og bli en global leder på området.

2. Utfordringen

Økonomisk og intellektuell kapital har hopet seg opp i etablerte, modne virksomheter

I offentlig sektor er kapitalen, direkte og indirekte, nesten utelukkende rettet mot etablerte, modne selskaper.

Direkte gjennom statlig-kontrollerte selskaper. For eksempel, av de 20 største børsnoterte selskapene på Oslo børs (målt i markedsverdi), har staten flertall eller nær-flertall (40 +prosent) i seks av dem, inkludert de fem største: Statoil, Telenor, DNB, Norsk Hydro og Yara. Og regjeringen har 5–13 prosent eierandel i ytterligere 8 selskaper. Alle disse selskapene er svært modne bedrifter. Gjennomsnittlig levetid for et S&P 500-selskap[15] er 15 år, en god indikasjon på hvor lenge et gjennomsnittlig selskap kan klare å holde på markedsledende posisjon før det blir utkonkurrert av nyere, yngre selskaper. I kontrast så er de ovennevnte 20 største selskapene på Oslo Børs alle eldre enn 15 år. Faktisk ble det yngste selskapet av de 20, Marine Harvest, grunnlagt for 24 år siden.

Indirekte gjennom at alle aksjeinvesteringer (for tiden 59,6 prosent av det totale fondet) til Statens pensjonsfond utland er i børsnoterte, modne selskaper. I klar kontrast til andre land med store statskasser og pensjonsfond, så har oljefondet ingen indirekte (via kapitalallokering i risikokapitalfond) eller direkte investeringer i fremvoksende, pre-børs (fasen før eventuell børsnotering) vekstselskaper (a la hva for eksempel industrifondet Kinnevik i Sverige gjør). Singapore har for eksempel bevilget betydelig kapital til venture-kapitalfond de siste tiårene. Saudi-Arabia gjør betydelige direkte investeringer i fremvoksende startups (for eksempel sin investering i Uber på $3,5 milliarder) og har nettopp annonsert en $100 milliarder(!) satsing på tech venture[16]. Og Kina har både direkte (med $300 milliarder(!) av oppstartsinvesteringer) og indirekte (gjennom aktiv regulering og billig kapital fra statlige finansinstitusjoner) løftet oppstartsbedrifter fra såkornfasen til å bli globale giganter (fra Huawei til Alibaba). Norske myndigheter har så langt ikke gjort noe av betydning. De har ikke bevilget mye penger eller sørget for vesentlige rammebetingelser for å støtte nye startups.

Finanskapital i privat sektor er sterkt giret mot investeringer i fast eiendom, fremfor ny vekst som øker BNP, eller innovasjonsdrevet vekst som skaper nye jobber.

Skattefritak på eiendom, både direkte (skattefradraget for rente) og indirekte (skatteverdi av fast eiendom så lavt at det effektivt reduserer formuesskatt), gjør det langt mer lønnsomt å investere kapital i eiendom enn i næringsvirksomhet, og da særlig i risikable oppstartsvirksomheter. Med andre ord, når man kan få langt høyere avkastning med langt lavere risiko, så finnes det i dag få insentiver for at privat kapital skal allokeres fra eiendom til oppstarts-investeringer. Det ser riktignok ser det ut til at skattesystemet er i endring, ref. skattefradrag på oppstartsinvesteringer, og at eiendommers ligningsverdi oppjusteres, og ved at man på steder som i Oslo nå må betale eiendomsskatt — men alt dette er fremdeles på et ganske lavt nivå.

Tilsvarende så er dagens ordning med formuesskatt på eierskapsposter i industrielle privateide selskaper med på å vri kapitalen mot eiendom og børsmarkedet. Dette er fordi disse eierpostene som ofte ikke er lett omsettelige eller på andre måter har ugunstige salgsvilkår knyttet til seg, i motsetning til fast eiendom. Dette gjør det mindre attraktivt å investere i privat virksomhet (som ofte verdsettes høyt, men som ikke lett kan selges) enn å investere i eiendom (som man lett kan selge ved behov), særlig fordi man belastes med formuesskatt på næringseiendom, uansett om det er børsnotert (=lett å selge andeler, dvs aksjer) eller privateid (=pre-børs stadie = vanskelig omsettbare aksjer).

Både privat og offentlig oppmerksomhet, finansiell kapital og intellektuell kapital er sentrert rundt de største børsnoterte selskapene og økosystemet rundt deres leverandører. Det ferske initiativet fra Kongsberggruppen, Toppindustrisenteret er et svært viktig og verdifullt initiativ for å dele kunnskap og teknologi, for å etablere og samle test- og produksjonsfasiliteter, og kanskje til og med transformere det eksisterende teknologiske økosystemet. Men det vil fortsatt forsvare den eksisterende industrien, og er ikke tilstrekkelig som initiativ til å skape ny industri, ny verdi og nye arbeidsplasser.

I sum representerer dagens næringspolitikk en defensiv og forsvarsorientert strategi for å sikre norske verdier og interesser, og det medfører høy risiko og potensielt stor nedside for børsnoterte selskaper og industrilokomotiver. Det er riktig at store selskaper er driverne for økt sysselsetting på kort sikt, men på mellomlang og lang sikt vil de erstattes av andre. Da må Norge være rigget og klart.

En illustrasjon på noe av nedsidepotensialet ved måten den norske kapitalen er allokert til etablerte bedrifter, er den urealistiske vekstforventningen som gjennomsnittlig er priset inn i verdens børsnoterte selskaper, der oljefondet er tungt inne i over 9000 selskaper og totalt over 1.1% av verdens aksjer. Svært mange børsnoterte selskaper er i beste fall høyt priset, i verste fall overpriset, med P/E (Price-to-Earning) multipler på 15–25: Det vil si at selskapsverdien som en multiplikator-faktor av årets inntekter, er 15–25x, som innebærer en forventning om sterk og vedvarende langsiktig vekst. For eksempel, for at et selskaps verdivurdering på 25x P/E skal kunne sannsynliggjøres, må selskapet vokse 20 prosent årlig i 15 år[17]. Det er svært lite sannsynlig bortsett fra en håndfull selskaper. Dette på grunn av den omtalte kreative destruksjonen, forårsaket av disruptive teknologiske nyvinninger og nye selskaper. Sagt på en annen måte, den gjennomsnittlige levetiden for et S & P 500-selskap — (den gjennomsnittlige tiden et stort, vellykket selskap er i stand til å være stort og profitabelt nok til å kvalifisere for inkludering i S & P 500-indeksen) er i dag bare 15 år (ned fra 67 år i 1920) og krymper. Det er et klart tegn på hvor flyktig, dynamisk og komprimert dagens teknologidrevne konkurransesykler har blitt, selv i tidligere ressurstunge, tregt skiftende næringer (tenk skifergass/olje, bank, og transport).

Globale oppstartsbedrifter omfavner nå aggressivt de mulighetene som oppstår, som følge av disruptiv teknologi-innovasjon, og angriper etablerte bedrifter i nesten hver sektor, inkludert tradisjonelle, industrielle sektorer som industri, energi, bank og helsetjenester. Disse startup-selskapene er tungt finansierte og rigget for mer vekst i både brukertall og profitt i de kommende årene. I tillegg har venturekapital tjent mer penger enn noen annen del av finansbransjen de siste ti årene[18].

Selv uten å vurdere den siste eksplosjonen i global risikovillig kapital, vil kilden til økt BNP og jobbvekst være oppstartsselskaper

Store, etablerte virksomheter skaper ikke nye arbeidsplasser. De fokuserer på å forsvare allerede oppnådde posisjoner gjennom kostnadskutt, lean programmer og andre optimaliserings- og effektivitetstiltak. Det ser man tydelig hvis man studerer de 10 største børsnoterte selskapene utenfor oljesektoren i Norge (Telenor, DNB, Yara, Norsk Hydro, Gjensidige, Orkla, Marine Harvests, Schibsted, Lerøy, Kongsberg) har ikke generert nye arbeidsplasser i Norge siden 2000 [19]. Telenor, for eksempel, har gått fra 16200 ansatte i 2000, til 6200 i 2014 i Norge. Til tross for å ha vokst betydelig utenfor Norge, i både tall og arbeidstakere, så har ikke denne suksessen gitt avkastning i form av norske arbeidsplasser. Det samme gjelder for Yara og Schibsted, som begge har redusert antall ansatte i Norge, mens de har vokst betydelig internasjonalt.

Storparten (90%) av Norges 552 000 bedrifter har faktisk mindre enn 10 ansatte[20], og utfordringen og oppgaven for Norge er å finne måter å hjelpe flere småbedrifter til å gå fra gatehjørne til hjørnesteinsbedrift.

Mye av grunnen til at modne selskaper slutter å skape nye arbeidsplasser har å gjøre med at de historisk sett har vist seg å være dårlig i stand til effektivt å forfølge disruptiv teknologi-innovasjon, ref. Clay Christensens banebrytende bok Innovators Dilemma[21]. Selv om vi inkluderer “spin-outs/spin-offs”, er antall suksesshistorier svært få og høyst sjeldne. Faktisk kan de nesten telles på én hånd, og mange av de eksemplene bedrifter bruker som illustrasjon begynner nå å bli flere tiår gamle:

  • Hewlett Packards Inkjet Divisjonen
  • Schibsteds FINN.no og VG Nett
  • Tinder fra Match.com

Særlig mange andre eksempler er det i grunnen ikke.

Mens norske selskaper utvilsomt har store ressurser og teknisk kunnskap, har de begrenset kompetanse og erfaring når det gjelder bedriftens inkubasjon og ny virksomhets-vekst. Som er avgjørende for å lykkes.

Det investeres dog for lite i avgjørende faser for å sikre vekst i oppstartsselskaper

Det er tverrpolitisk enighet om den delen av virkemiddelapparatet som retter seg inn mot såkornsfasen. Det som gir sterke entreprenører med gode ideer tilgang til de første pengene (0.5–2.0 millioner), slik at de kan lage en prototype og gjennomføre markedsanalyser for sin forretningside, via plattformer og virksomheter som Innovasjon Norge, diverse såkornfond, (f.eks. Alliance Venture, StartupLab / Founders Fund, Viking Venture), Enova, og Investinor[22].

Men vi mangler helt virkemidler til å støtte selskapene i den viktige venture-fasen — både såkalt Serie A (produktutvikling) og Serie B (salgs-utvidelse/ekspansjon) finansiering.

For ny virksomhet, er det en ganske prekær mangel på tidlig stadium vekst-kapital.

For å gå fra lovende småbedrift med et par ansatte til en børsnotert hjørnestensbedrift med globale ambisjoner, så kreves det betydelig kapital. Ta noen av de nye amerikanske hjørnestensbedriftene, for eksempel — Google, Facebook, Twitter, LinkedIn, AirBnB, Dropbox, Pinterest, Etsy, Stripe, Slack, og Instacart. På veien fra såkorn til multimilliard-konsern, så fikk de i snitt en såkornsfinansiering på 10.7 millioner NOK, etterfulgt av en første venture finansiering (Serie A) på 76.3 millioner NOK[23], etterfulgt av ytterligere emisjoner og som oftest flere milliarder kroner i total venture finansiering på vei til børsnotering. Tilsvarende eksempel har vi i Norge, der Schibsteds rubrikkeventyr — fra Finn.no til global leder med markedsplasser i over 30 land — har krevd investeringer på flere milliarder kroner.

Med andre ord, skal vi skape vekstvinnere, så må vi ha kapital tilgjengelig til å investere flere hundre millioner inn i hvert enkelt selskap.

Så hvordan er situasjonen i Norge for venture finansiering? Ikke god. I 2015 ble det investert totalt 361 millioner kroner i 53 norske selskaper i venturefasen[24], hvorav kun 96 millioner (i 9 selskaper) representerte helt nye ventureinvesteringer. Både antall kroner og selskaper er dypt problematiske, særlig i forhold til hverandre. For det første er totalsummen altfor liten — hvis målet er å lage globale vinnere, så representerer dette i underkant av 5 årlige ”skikkelige” Serie A investeringer (på 76.3 millioner hver). Med tanke på at de fleste startups mislykkes, så blir 5 i året altfor lite til å få frem en eneste ny børsnotert hjørnestensbedrift — man trenger flere titalls skikkelige venture finansieringer. For det andre er antall investeringer tilsvarende problematiske — ikke selve antallet selskaper, men det faktum at så mange selskaper kappes om så små venturemidler. Dette innebærer at en gjennomsnittlig norsk ”venture” finansiering kun er på 6.8 millioner kroner og da egentlig kun representerer såkornfinansiering. Dette er ikke egnet til å skape ny vekst for Norge.

For å sette det inn i et skandinavisk perspektiv, så er det kun 8 prosent av risikovillig kapital i Norden som går til Norge (vs. 42 prosent Sverige), som plasserer Norge desidert sist[25]. Dette påvirker selvsagt fremveksten av oppstartsselskaper etter såkorn-/inkubator-fasen. Norge har noen få, svært lovende vekst-selskaper — Tapad, Meltwater, Kahoot, Xeneta, Kolonial er gode eksempler — men det er altfor få slike selskaper vs. våre naboland. Sverige har for eksempel hatt 8 startups som har blitt verdsatt[26] til over 1 milliard amerikanske dollar — Norge, i kontrast, har hatt 0.

Nordic Startup Awards i 2016 var en god indikasjon: Av de 14 prisene så fikk Norge 1 (Are Traasdahl og Tapad); i kontrast til Sverige og Finland med 4 hver, Danmark med 3 og selv Island med 2[27]. Og fremtiden ser alt annet enn lys ut, da vellykkede (Tier 1) venturefond gjennom ord og handling (=faktiske investeringer) i økende grad beveger seg bort fra Norge.

Alt som er igjen i Norge da er oppkjøps-fondene (såkalt Private Equity, eller ”PE”) i senere fase. Selv om Norge har svært mange PE fond med svært mye kapital, og klart leder i Norden, så løser ikke denne kapitalen utfordringen med å skape teknologi-basert vekst og arbeidsplasser. Grunnen til dette er at PE-selskaper investerer i svært etablerte, mellomstore, non-tech selskaper (typiske investeringer er nasjonalt fokuserte SMB bedrifter som allerede er profitable — tenk helsestudioer, apotek, butikkjeder, og lignende).

Med andre ord, det finnes ikke kompetente virkemidler for selskapsbygging/-vekst som kombinerer globale analyser, ambisjoner og nettverk, internasjonal erfaring (tech/business), trend-analyse og innsikt, entreprenører, med labs/prototype-kapasitet og en kapitalbase som gjør det mulig å gjøre reelle venture investeringer på 100+ millioner NOK.

Som et resultat blir potensielt store ideer og store selskaper solgt for tidlig til internasjonale aktører og både verdiskaping, arbeidsplasser og kompetanse forsvinner ut av landet til andre steder[28]. Og langt oftere, så blir effekten at selskaper enten “sulter” og forblir små, (og tvinges til å vokse for sakte og slik miste mulighet til å vinne markeder) eller, så blir de solgt ut av landet med talent, teknologi, ideer, rubbel og bit. På den måten ”lekker” Norge nye jobber og potensiell vekst.

3. Løsning

Norge må sette digitalisering som en topp-prioritet — og ta kraftfulle grep for at fremtidens veksmotor som skal sikre vår velferdsstat kommer på plass med tilstrekkelig tempo, kompetent kvalitet, og effekt.

Vi er midt i et paradigmeskifte og har muligheten, gjennom offensiv politikk, til å ta en globalt ledende posisjon i det digitale samfunnet gjennom sterk satsing på disruptiv teknologi-innovasjon og startups — for å sikre fremtidig vekst og nye muligheter og arbeidsplasser der Norge har et særskilt godt utgangspunkt, og for å sikre finansieringen og relevansen av den norske samfunnsmodellen. For å få til dette må vi se på samfunnets digitale struktur, tenke nytt og handle med mot og “urgency”.

Tre hovedområdene peker seg strategisk ut som spesielt viktige og relevant for norske politikere å ta grep innenfor:

Den første er staten som innovasjonsmotor — man må både eksplisitt bruke Statens betydelige innkjøpsbudsjetter til å understøtte innovasjon og nystartede bedrifter, samt ganske radikalt oppgradere samfunnets digitale grunnstruktur og evne til å møte digital disrupsjon både gjennom ambisiøst oppgraderte og maksimalt digitaliserte offentlige tjenester og som en partner og kompetent motpart til et større digitalt økosystem (a la hva Estland har gjort gjennom www.e-estonia.com).

Det andre er rammevilkår for ny vekst — i innovasjons- og digitaliseringspolitikk må man revidere de politiske rammene med mål om å gjøre det så enkelt og attraktivt som mulig å skape og bygge ny virksomhet både ved å fjerne friksjon i oppstartsfasen og ved å insentivere skapende krefter direkte ved å gjøre det enkelt for gründere å sikre sterkt, rettmessig eierskap for seg selv og ansatte, og indirekte ved å gjøre det attraktivt for investorer å investere i teknologi-startups i stedet for eksempel i eiendom eller børsnoterte selskaper.

Og det tredje er direkte virkemidler — Staten må revidere virkemidlene, og i tillegg til å eventuelt kutte tiltak som ikke har god nok effekt, etablere en ny generasjon ambisiøse og tidsriktige virkemidler uten bindinger til fortidens krav og strukturer. Det desidert viktigste og mest akutte virkemiddelet er å adressere mangelen på venture-midler gjennom en kraftig og kompetent satsing på venture-fasen.

Det taktiske handlingsrommet og de konkrete virkemidlene er mange og varierte, og den rette prioriteringen og det konkrete omfanget av hvert tiltak vil det alltid være rom for nyanserte meninger om, avhengig av ståsted — erfaring, kompetanse, egeninteresse.

I etterfølgende har imidlertid vi som står bak denne situasjonsanalysen skissert 12 tiltak innenfor disse tre strategiske satsningsområdene. Denne listen er langt fra uttømmende men representerer hva vi mener er de tiltakene som er strategisk viktigst — har størst effekt og størst verdi for Norge — fra vårt perspektiv som både erfarne gründere og bekymrede samfunnsborgere.

Staten som innovasjonsmotor

For å lykkes med en statlig digitaliseringprosess må staten ha et digital-departement med sterk forankring hos statsministeren og en fundamental rolle inn mot alle departementer (à la finansdepartementet) og lovgivende og regulatoriske organer. Departementets mandat og hovedoppgave bør være å gi myndighetene en nasjonal digital platform som gir private brukere (norske borgere) tilgang til statens “person”-tjenester og profesjonelle brukere (norsk næringsliv) tilgang til statens profesjonelle tjenester, samt data og funksjonalitet (api’er), samt fasilitere alle anbudsprosesser.

Etabler et digitaldepartement med sterk forankring hos statsministeren og en fundamental ”e-Government” rolle inn mot alle departementer (ala finansdepartementet) og lovgivende og regulatoriske organer. Departementet vil fungere som en kompetent partner og motpart fra norsk offentlig forvaltning inn mot et større digitalt økosystem (a la hva Estland har gjort gjennom www.e-estonia.com), både for å sikre effektive regulatoriske/lovgivende rammevilkår, og for å sikre at Statens plattformer og investeringsbudsjetter faktisk støtter oppunder startups og teknologiinnovasjon. Det er i dag vanskelig å få tilgang på og dialog med offentlig forvaltning, og i tillegg mangler staten den strategisk-teknologisk lederkompetansen som er nødvendig for å ligge i forkant av de teknologiske endringene og spørsmål man må ta stilling til i forbindelse med disse. Et digitaldepartement ledet av en person med riktig erfaring og kompetanse, vil bedre sikre at offentlig forvaltning og beslutningstakere innhenter den rette type informasjon fra de rette miljøene og deretter tar de rette beslutningene.

Oppgrader samfunnets digitale grunnstruktur og evne til å møte digital disrupsjon gjennom en ambisiøs nasjonal digital plattform som gir private brukere (norske borgere) tilgang til statens “person”-tjenester og profesjonelle brukere (norsk næringsliv) tilgang til statens profesjonelle tjenester. Kun en sterk oppgradering og ytterligere digitalisering av offentlige tjenester kan gi informasjonstilgang og tjenesteleveranser med et omfang, kvalitet, innovasjonstakt og brukeropplevelse tilsvarende det vi alle som forbrukere opplever hver dag fra de store plattformselskapene. Denne plattformbyggingen og tilhørende digitalisering bør være Departementets mandat og hovedoppgave.

Katalyser innovasjon ved å gi norske bedrifter og gründere sikker og effektiv tilgang til verdifulle data og funksjonalitet (api’er). Dagens globale plattform-økonomi og tilhørende innovasjons-økosystemer er muliggjort ved at bedrifter og gründere har kunnet bygge nye produkter og tjenester på toppen av eksisterende funksjonalitet. Få ting vil være mer effektivt ift å legge forholdene til rette for innovasjon i Norge enn å gjøre det mulig å innovere på toppen av en nasjonal plattform, der nye produkter og tjenester benytter seg av data og funksjonalitet fra staten — som sparer tid og penger, og som sikrer god integrasjon mellom tjenester, og som gir staten innflytelse og mulighet til å sette rammene rundt Norges digitale fremtid.

Bruk Statens betydelige innkjøpsbudsjetter til å understøtte innovasjon og nystartede bedrifter — ved å samle og forenkle anbudsprosesser gjennom en offentlig anbudsplattform, ved å dedikere 10% av alle offentlige innkjøp skal gå til oppstartsbedrifter og ved å øremerke minst 10% av alle store offentlige prosjekter til teknologi-innovasjon. Offentlige anskaffelser står for store deler av den norske økonomien, og burde stimulere norsk næringsliv generelt, og nyskapning og innovasjon spesielt. Slik fungerer det ikke i dag, der prosessen utelukker innovasjon og startups. Anbudsprosessen utelukker innovasjon gjennom en tilnærming der løsningene er pre-definert og spesifisert i selve anbudet — mao, man må definere løsning før man utlyser og tildeler oppgaven. Det er stikk i strid med hvordan de globale digital-aktørene tilnærmer seg løsningsutvikling. Anbudsprosessen utelukker startups fordi selve prosessen er så ekstremt tid- og arbeidskrevende og med så mange krav at kun store veletablerte miljøer har kapasitet til å engasjere seg i prosessen. Dette i tillegg til at kravet om positive regnskapstall siste 3 år nesten automatisk utelukker. Basert på slike krav ville Facebook vært ekskludert selv etter børsnotering i 2012, og Tesla ville vært uaktuell i dag.

Rammevilkår

Statens hovedvirkemiddel er det politiske rammeverket og dette må vris mot innovative selskaper, vekstbedrifter og startups. For å lykkes må ressurser og kompetanse kanaliseres inn mot selskapsdannelse og vekst. Dette gjøres ved at gründere, investorer i tidligfase og innovativt næringsliv får forholdene lagt til rette på en måte som gir størst sjanser for suksess og insentiverer de beste talentene i Norge til å tørre og orke å satse på og dedikere seg til den berg- og dalbanen som innovasjon, nyskapning og vekst fører med seg.

Gjør programmering til et obligatorisk fag i grunnskolen — ved å gjøre det like viktig for barn i grunnskolen å lære et programmeringsspråk som engelsk. For så viktig vil det være for fremtidige generasjoner å kunne å kode.

Sats kraftig på kompetansebygging innenfor teknologi-sektoren — ved å foreta en betydelig opprustning — kvalitet, forskningsmidler, og antall studieplasser — innenfor områder som kunstig intelligence/data science og software engineering.

Gjør det mulig for norske bedrifter å rekruttere nødvendig utenlandsk høykompetent arbeidskraft til Norge — ved å gjøre det attraktivt for utenlandske talenter å bo og jobbe i Norge en periode. Digitalisering og innovasjon er et globalt fenomen og kampen for å skape et internasjonalt konkurransedyktig vekstmiljø avhenger av samfunnets evne til å tiltrekke seg topp internasjonalt talent, både for å direkte bidra til norske bedrifters suksess, og for å sikre overføring av viktig kompetanse fra utlandet til norske arbeidstakere. Norge har et fantastisk utgangspunkt når man ser på livskvalitet og vi bør matche dette med insentivordninger for høykompetent arbeidskraft og internasjonale gründere som ønsker å etablerer seg i Norge. Land fra Danmark til Holland til Spania har skapt slike insentivordninger gjennom å redusere skattebyrden på slike arbeidstakere i en tidsbegrenset periode (3–5 år), med god effekt. For eksempel, i Danmark så betaler høykompetent arbeidskraft 25% skatt de første fem årene (og skulle de bli værende i Danmark etter det, så betaler de skatt på lik linje med danske borgere). Spanias ordning (24.75% i fem år) er for eksempel en svært medvirkende årsak til at Schibsteds internasjonale hovedkvarter er i Barcelona.

Gjør det enklere å etablere ny virksomhet — fjern friksjon i oppstartsfasen — gjør det mulig å opprette et selskap online i løpet av minutter, og gjør rapporterings- og regnskaps-byrden minimal de første årene. Hvis Estland kan det, så bør også Norge kunne få til dette.

Gjør det attraktivt å investere i teknologi-startups i stedet for i eiendom, bank eller børs — ved å gi skattefradrag for slike investeringer. Investorer som investerer i startups med stort potensiale men også stor risiko, må insentiveres med rammevilkår som overgår fordelene man i dag får ved investeringer i eiendom, som jo gir høy avkastning med forholdsvis liten risiko. Det finnes flere forslag på bordet fra for eksempel Abelia og NVCA, og det finnes mange land hvis ordninger kan danne grunnlaget for norske vilkår. Vi mener det er viktigere å gjøre noe raskt enn å bruke lang tid på å få et marginalt bedre system på plass. Læringen fra første par års implementering vil uansett gi bedre grunnlag for å justere ordningen etter hvert.

Muliggjør bruk av opsjoner — insentiver skapende krefter direkte ved å gjøre det enkelt og rettferdig for gründere å sikre sterkt eierskap for seg selv og ansatte, gjennom å endre skattemessige behandling av opsjoner — verdsettelsesmetode, beskatningstidspunkt, og beskatningstype. Gründere og nøkkelansatte som tar risiko må insentiveres for gjøre entreprenørskap mer attraktivt versus karriere i etablerte bedrifter. Nøkkelansatte er særdeles viktige fordi det er seriegründere og nøkkelpersoner til sammen som skaper kunnskaps-, nettverks- og kapitalbasen som et effektivt innovasjons-økosystem bygger på. Rekruttering av nøkkeltalenter er derfor svært avgjørende for at et selskap skal lykkes. Mange startups er presset på økonomi, og kan ikke konkurrere på lønnsnivå sammenlignet med etablerte selskaper. Et virkemiddel for ansettelser er å lage opsjonsprogrammer for ansatte, hvor et lavere lønnsnivå erstattes med muligheten for å kjøpe seg inn i selskapet. Den andre hovedgrunnen til at opsjonsprogrammer er viktige for startups, er at eierskap (gjennom opsjoner, gjennom å ta del i oppside- og nedsiderisikoen) er med på sette arbeidskultur og skape reelt eierskap hos sentrale ansatte. Det er derfor viktig å gi gründere og styrer mulighet til å få fordelt eierskap og fremtidige ressurser hos en størst mulig gruppe skapende personer. Opsjonsbeskattning hvor opsjonen skattes med kapitalbeskatning og skatten utløses ved salgstidspunkt vil gi oppstartsbedrifter et svært effektivt virkemiddel for å sikre den motivasjon og kraft som trengs for å styrke landets innovasjonsevne.

Direkte virkemidler

Alloker 2% av oljefondet til venture- og startup-investeringer — gjennom verdens ledende venturekapitalfond og gjennom direkte investeringer i modne før-børs selskaper a la det Kinnevik-gruppen i Sverige gjør.

Etabler et norsk super-fond (”unicorn hedge”) på 10 milliarder over 10 år som sikrer vår velferdsstat — et norsk-basert og norsk-fokusert venturefond, uten sedvanlig politisk handicapping, og med en organisasjon, kompetanse, mandat, strategi og kapital som gjør det mulig å operere og investere på høyde med globale aktører. Ikke et nytt oljefond i møte med fremtidens utgifter, men et sikringsfond i møte med dagens utfordringer. For de er her. Dette vil være en slags forsikring av det vi kan miste — men også det vi kan vinne — når det teknologiske jordskjelvet nå ryster selve grunnlaget vi har lagt for verdiskaping og arbeidsplasser.

I forhold til fondets funksjon som forsikring: Fra et makroøkonomisk perspektiv vil det være fornuftig å satse parallelt og langsiktig på oppstartselskaper med tilstrekkelig potensiale til å bli store verdi- og vekstdrivere (såkalte enhjørninger), som en sikring/forsikring mot kreativ destruksjon som undergraver etablerte industrier og tradisjonelle selskaper. Store norske etablerte selskaper på tvers av industrier står overfor disrupsjon og transformasjon som skyldes selvforsterkende teknologiutvikling styrt av globale aktører; dette i tillegg til det faktum at mange store norske selskaper er overvurdert på børs, med svært høye vekstforventninger, noe som er urealistisk gitt disrupsjon fra globale aktører, manglende evne til innovasjon innenfor etablert struktur og kompetanse til svare på teknologisk transformasjon.

Samtidig, og viktigst, så vil et slikt super-fond skape vekst og nye muligheter der Norge har et særskilt godt utgangpunkt. Skal vi få til dette, så trenger vi et ”superfond” fokusert på venture-fasen som inneholder en full verktøykasse med essensielle venture-byggeklosser for ny vekst i Norge — verdensledende analyse, ende-til-ende selskapsbygging, samling av de største talentene, og betydelige vekstmidler:

  • Analyse i verdensklasse — systematisk og omfattende overvåkning av viktige forbruker-, markeds-, teknologi- og innovasjonstrender, slik at man både kan innta et helikopterperspektiv og (forut)se store bevegelser på tvers av industrier og samfunn, samt dypdykke i hvordan verdikjeder, sektorer og teknologi endres og smelter sammen for å forstå hvor verden er på vei. Slik at vi kan satse riktig og være med å definere den fremtiden vi ønsker å se. Dette arbeidet må gjøres i nærkontakt med gründere og andre ledende tenkere, ved å oppdage utilfredsstilte behov, ved å identifisere og definere de store problemene det er viktig og verdifullt å løse. Inkludert i dette er etableringen av omfattende nettverk av kontakter innen det globale innovasjonsmiljøet. Og det benytter seg av avanserte AI-baserte analyseverktøy, slik YCombinator pionerer bruken av OpenAI til sin trendanalyse.
  • Ende-til-ende selskapsbygging — tette gapet mellom gatehjørne og hjørnesteinsbedrift (fra såkorn til PE). Da må vi redusere barrierene mellom trendanalyse, idegenerering og forretningsplanutvikling (”inkubasjon”), akselerering med laboratorie-eksperimenter (”såkorn”), produkt- og markedstesting og kommersiell utrulling til markedet (lokal/Norge), samt investere for å skalere (globalt).
  • Samle de største talentene og fokusere på de største, viktigste problemene; Samle trendanalytikere, gründere, og produkt-prototype team. De må jobbe tett sammen i venture-prosjekter, både for å foredle ideer, og kjapt omgjøre de som har potensiale, til produkt prototyper, uten å kaste bort tid på å søke finansering, for så å gå rett på mål, å rekruttere produksjonskapasitet
  • Betydelige vekstmidler: bruke all innsikt fra trendanalyse, proto-labs og partnerskap til å stimulere de beste nye selskapene til rask vekst i global skala. Målet må være å skape neste generasjon norske selskaper, som erobrer verden, basert på innovasjon og løsningsutvikling i Norge. Sånn som for eksempel Statoil, Telenor, og Schibsted har gjort tidligere.

Et slikt superfond må implementeres riktig for at den skal kunne fungere som kompetent kapital. Så i stedet for dårlig strukturer, politisk motiverte mandater, og kompromitterende styring, så må et slikt superfond være basert på 10 grunnprinsipper som har guidet oppsettet til de ledende venture-fondene:

Investeringsstrategi

  • Hypotesedrevet
  • Tidlig-stadium fokus
  • Global jakt på ideer / problemer og entreprenører for å løse disse problemene (i lokale high-tech-markedet med tilgang til unike data
  • Inkubering av vekstkonsepter som løser de sentrale oppgaver og utfordringer for folk i deres daglige liv — og da særlig innenfor de store sektorene som helse, utdanning, transport, og offentlige tjenester

Oppsett og kapitalisering,

  • Primært fysisk tilstedeværelse i Oslo — ikke la distriktspolitikken ødelegge et oppsett som må være kompromissløst for å faktisk lykkes.
  • En bedriftsmessig (=ikke-statlig) insentivmodell for nye vekstkonsepter med gründer (=”sweat equity”) oppside
  • Langsiktig (10+ år, gjennom en nasjonal venture-plan à la en nasjonal transportplan) kapitalisering med 10 milliarder kroner som sikrer tilgjengelige, dedikerte midler for tålmodig investering over flere år og evnen til å sørge for rask global skalering av oppstartsbedrifter som har bevist sin produktverdi og forretningsmodell. Disse midlene må øremerkes og forpliktes, selv om selve overføringen til et fond vil skje trinnvis (1 mrd år 1, 2 mrd år 3, 3 mrd år 4, 4 mrd år 7)
  • Organisering og oppsett som et normalt venture-fond, som bl.a. sikrer effektive beslutningsprosesser og uavhengighet i forhold til politiske særinteresser.

Unike differenseringsfaktorer

  • Unik tilgang til verdens beste test-lab i form av et kompakt, avansert marked med tech- og digitalt avanserte brukere (hvorav 1/6 er i Oslo), rike brukerdata og avansert forskning, og betydelig statlig aktivering og tilgang.
  • Partnerskap med industrilokomotiver som kan bidra med mentorer, spesialist-kompetanse og unik IP, storskala fordeler (for eksempel Telenors distribusjon), og særlig innsikt ift problemområder.

Kilder

[1] Kilde: Oil Change International rapport basert på industri-data fra bl.a. Rystad Energy UCube som angir mengden CO2 reserver i dagens produksjonsfelt og kullgruver, samt i felt under utvikling, sammenliknet med CO2-data og scenario-analyser (ift 2 og 1.5 graders målene i Paris-avtalen) fra IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change).

https://newrepublic.com/article/136987/recalculating-climate-math

http://priceofoil.org/2016/09/22/the-skys-limit-report/

[2] Kilde: https://treaties.un.org/pages/ViewDetails.aspx?src=TREATY&mtdsg_no=XXVII-7-d&chapter=27&clang=_en

[3] Kilde: https://www.ft.com/content/b42a72c6-94ac-11e6-a80e-bcd69f323a8b

[4] Kilde: Innovasjon Norges Drømmeløft rapport side 11, basert på SSB modell i rapport Petroleumsvirksomhetens virkning på norsk økonomi og lønnsdannelse

[5] Kilde: SSB

[6] Den første: vann og damp-drevne maskiner, den andre: elektrisk strøm og masseproduksjon, den tredje: elektroniske løsninger, den fjerde skjer nå.

[7] AI fra engelsk Artificial Intelligence

[8] http://www.mckinsey.com/business-functions/business-technology/our-insights/disruptive-technologies

[9] IOT = Internet of Things = Tingenes internett

[10] http://www.cjr.org/tow_center/facebook_zuckerberg_napalm_video_palestine.php

[11] https://morgenbladet.no/aktuelt/2016/09/foydalherren-facebook

[12] MOOC = Massive Open Online Courses

[13] http://www.bcg.com/en-nor/perspectives/36553

[14] http://www.drømmeløftet.no/wp-content/uploads/2015/05/Dr%C3%B8mmel%C3%B8ftet-hovedrapport-f%C3%B8rsteutgaven.pdf

[15] https://no.wikipedia.org/wiki/S%26P_500

[16] https://www.ft.com/content/0370a5f4-9191-11e6-8df8-d3778b55a923

[17] Vi antar en 10 prosent diskonteringsrate i utregningen av såkalt “Net Present Value” (NPV). NPV betyr, kort fortalt, at man legger sammen alle fremtidige års kontantstrømmer, men der man diskonterer fremtidige kontantstrømmer med x (i dette tilfellet, x=10) prosent per fremtidige år, for å regne om f.eks. 2020 penger til 2016 penger, med hensyn til både inflasjon og med hensyn til hva man ville tjent risikofritt ved å sette pengene i banken. Det man da finner er at et selskap med en P/E multippel på 20x må vokse med mer enn 20% årlig i 15år for at summen av de diskonterte fremtidige kontantstrømmene skal bli lik 20x dagens inntjening og ergo for at selskapets børsverdi skal kunne forsvares prismessig.

[18] Se side 7 av Cambridge Associates rapport for detaljerte tall: http://40926u2govf9kuqen1ndit018su.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2016/08/Public-2016-Q1-USVC-Benchmark-Book.pdf

[19] Med unntak av Marine Harvest som har hatt en økning i sysselsatte (fra 8248 da det ble dannet ut av en 3-veis fusjon, til dagens 12 454 på verdensbasis. Eksakte tall for Norge er ikke tilgjengelig, men må man anta at noe av denne økningen også har funnet sted i Norge).

[20] Kilder: SSB

[21] Dilemmaet er hvilken medisin man skal ta som incumbent. Spinne ut ny virksomhet som kannibaliserer eksisterende virksomhet, eller beskytte kjernen og melke den litt lengre og la andre aktører stå for det disruptive som overtar eksisterende virksomhet…

[22] Gjennom foreslått revidert mandat i Statsbudsjettet for 2017

[23] Kilde: Chrunchbase.com — i amerikanske dollar er snittet 1.31 millioner dollar for såkornsfinansiering og 9.37 millioner dollar for Serie A finansiering.

[24] Kilde: NVCA (http://www.nvca.no/statistikk/ )

[25] Kilde: NVCA

[26] Gjennom børsnotering, M&A, eller emisjon

[27] http://shifter.no/index.php/2016/06/01/tapad-grunder-are-traasdahl-reddet-den-norske-aeren-i-nordic-startup-awards/

[28] Siste eksempelet på dette er Opera. Andre eksempler inkluderer Falanx, Nimsoft, Chipcon, og Trolltech