Må jeg gi opp jobben som Lærer?

Følelsen av nederlag og sorg over å måtte gi opp karrieren i skoleverden er fremdeles sterk. Men jeg er uendelig lykkelig over å ha gått videre. Ett skritt til i riktig retning…

Jeg elsker jobben som lærer! Jeg har oppriktig engasjement for skolen og samfunnsmandatet den har. Jeg bryr meg om barna våre, deres læring, utvikling og oppdragelse som skal gjøre dem i stand til å drive verden videre. Jeg føler meg levende i kontakt med elevene og mine kolleger. Jobben som lærer har mange fasetter, og jeg er på mitt beste når engasjement og lidenskap bruser i årene mine.

Men det skulle vise seg at livet som Lærer ble vanskelig. Å være tilgjengelig for elever og kolleger til enhver tid, møte ulike behov og utføre pålagte oppgave, krever øyeblikkelig oppmerksomhet og evne til å handle. Det er den type utfordringer jeg alltid har tatt på strak arm, og jeg liker det faktisk. Evnen til å takle det uforutsette, å improvisere, og å møte menneskene rundt meg der de er, har vært en av mine beste egenskaper i jobben.

Det gikk etterhvert opp for meg at jeg ble syk av det. Jeg greide ikke å være den læreren jeg vil være for elevene, eller for kollegene og skoleledelsen.

Diabetes er den type sykdom som krever oppmerksomhet og behandling kontinuerlig. Skolehverdagen med adrenalin og stress skapte raske og store svingninger i blodsukkeret, og det er verken tid eller rom for å trekke seg tilbake og gjøre de nødvendige justeringer.

Det passet veldig sjelden å dra fram sprøyta eller sjokoladen i klasserommet. Jeg kunne heller ikke bare slappe av et par minutter for å komme til hektene igjen med 30 trengende elever rundt meg. Jeg ble fjern og irritabel og utmattet av henvendelser fra elever og kolleger. Jeg skammet meg over at jeg ikke greidde å være profesjonell, og det skjedde stadig oftere at jeg glefset til elevene og måtte be om unnskyldning etterpå.

Nå har jeg vært i ny jobb i en uke. Jeg har eget kontor for første gang på 8 år. Jeg forholder meg til færre medarbeidere. Jeg kan planlegge og forutse hvordan dagen min blir. Jeg har oppgaver som er lett lar seg kombinere med å følge opp min diabetes. Etter å ha hatt blodsukkerkurver i skolehverdagen som minner om Himalaya, bratte kurver både opp og ned, ser det nå slik ut på den kontinuerlige blodsukkermåleren min etter en arbeidsdag.

Dette er en ny tilværelse for meg. Jeg har energi til å være mor, kone og trene når jeg kommer hjem fra jobb. Følelsen av nederlag og sorg over å måtte gi opp karrieren i skoleverden er fremdeles sterk. Men jeg er uendelig lykkelig over å ha gått videre. Ett skritt til i riktig retning…