Historien om en kirke


Dette er historien om en kirke. Ikke bare en kirke, men den kirken jeg jobbet in for de siste 9 måneder. Når jeg begynte å jobbe der, da trodde jeg alt er greit in denne kirken. Hele livet mitt gikk jeg til en lutersk kirke i Tyskland. Jeg var ikke der veldig ofte, men ofte nok for å ha en forstilling hva kirken er til meg.

Til meg, kirker er plasser av stille, personvern. En plass som representere nærheten til Gud, som er derfor respektert av alle mennesker og bare brukt for å dele ordet hans og ære navnet hans. En gudstjeneste var mer en tradisjon, en ritual til meg, men det var kirken og derfor mådde man gå dit.

Pastoren i kirken min var kjennt for å være enkelt og uten dybde, noen trodde at de kom fra nettet. Han gjorde kirke så kjedelig til meg og familien min, som var alle sammen ikke veldig religiøs, at vi gikk dit mindre og mindre, de siste årene ikke engang til Påske eller Jul. Han lei oss ut av kirken.

Det er hvordan jeg så kirken når jeg kom hit, til en misjonskirke, et helt nytt konsept til meg, full av folk som hadde mange freske ideer og prøvte mange ny ting. Inspirerende mennesker.

De hadde en pastor, som var en internasjonal fotbalspiller, sjefen min som likte moderne teknikene og hadde mange bra ideer og kollega mi, som var veldig religiøs og alltid prøvte å trekke in ny barn og ungdomer til kirken.

Hver uke hadde de et spansk møte med mange hyggelig spansk talende mennesker, unge familier som hadde veldig lyst å hjelpe til i kirken. Etter jeg var med på første spanske møtet mit (hvor jeg forstått nesten ingenting) så fortelte jeg vennene mine at det var mer som en fest enn som et møte.

Alt så bra ut, jeg var veldig imponert av denne nye måte av kirke jeg hadde finnet, en kirke som var per definisjonen om å dra i mennesker. Etter møtene (som de hadde og fortsatt har to ganger hver uke), har de kafé og kake og en koselig sammling, mens i kirken som jeg kjennte før alle gikk hjem rett etter møtet.

Jeg fikk en ny definisjon av kirke, begynnte å se kirken mer som et fellesskap og mindre som et tradisjonelt møte hver uke. Jeg hørte på inspirerende prekener, prekener som tok mennesker med hele veien, holdt oppmerksamheten deres og delte beskjeden om kjærligheten. Ingenting av det hadde jeg set før, jeg var overveldet. Jeg hadde lyst å bli en del av dette stor opplevelse.

Det var bare en problem. Kirken jeg valgte var et lukket samfunn. De ikke ønsket og fortsatt ikke ønsker meg som en del av fellsskapet deres. De akseptere meg, men jeg føle meg ikke velkommen. Det samme er sant for alle andre som har lyst å være med på søndags rutinen. Det var en kirke av gammel mennesker, langsom og gammeldags i tenkning deres. Og det var døende. Akkurat som kirken min hjemme i Tyskland var det mindre og mindre unntatt gudstjenestene på søndagene. Menigheten stemte pastoren, en ung, karismatisk mann ut, gjorde ingenting når de snakket om å dra inn barn og familier og dempet alle ubehaglige spørsmål.

Aldri snakket de om hvorfor gammel folkens barn og bestebarn gikk ikke i den samme kirken. Aldri snakket de om hvorfor 90% av menigheten kommer ikke til Alle Sammen gustjenstene.

Aldri kunne noen ting divergere fra den gammel rutinen.

Gå til kirken på søndag kveld. Later til å lytte til den som deler Guds ordet. Gi noen penger til kollekten og har en koselig prat med litt kake etterpå.

Rutin drepte denne kirken. Ingen vil gi mer innsats enn en hånd full penger og noen timer av tiden sin hver Søndag. Noen kan være for gammel. De fleste er for lamslått med å bevare gammel tradisjonene og rutinene. Påske pynting må se ut akkurat som i fjur, plakatene skulle være de samme og.

Denne kirken er dømt til å dø en langsom død av mangel av endring.

Samtidig er denne kirken rett for endringer.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.