En kritikk av lesbarhetsundersøkelsen Lesbarhet av trykt tekst for svaksynte

Det er mye godt, men dessverre også en del problemer med Jonny Nersveen og Eivind Arnstein Johansens lesbarhetsundersøkelse, Lesbarhet av trykt tekst for svaksynte, utført ved Norsk forskningslaboratorium for universell utforming, NTNU. Et stadig tilbakevendende problem med slike undersøkelser er mangel på kunnskap om skriftfaget hos personene som utfører undersøkelsene og dertil påfølgende konklusjoner bygget på misforståelser.

Det gjøres gode valg tidlig i undersøkelsen: Korte tekster, satt i sju ulike skriftfamilier (hvorav Scala Sans og Tiresias er representert med to forskjellige snitt), er trykket offset på det samme papiret, med varierende grad av kontrast mot bakgrunnen. Selve skriften trykkes konsekvent i rent blekk, og eliminerer effektivt en uønsket variabel i rastermønsteret fra trykkeprosessen.

De metodiske problemene er mange.

Skriftutforming reduseres til variablene «seriffer/ikke seriffer» og «fet skrift/ikke fet skrift». Undersøkelsen sier oss derimot lite om hvordan utformingen av seriffene påvirker «lesbarheten» — ei heller effekten av den faktiske utformingen av (tilsynelatende) monolinjære og modulerte bokstaver, graden av kontrast mellom tykke og tynne elementer, eller graden av åpenhet i aperturene. Essensielle elementer som avstanden mellom bokstavene og deres horisontale proporsjoner ignoreres. Antallet publiserte skrifttyper alene burde være indikasjon nok på at det er mer ved skriftdesignfaget enn bare sans serif vs. serif og tynn vs. fet.

Et grep Nersveen og Johansen skal ha honnør for er at skriftstørrelsen er justert slik at alle satsprøvene matcher minuskelhøyden til Times New Roman, men denne justeringen gjøres uten tanke på forholdet mellom x-høyde og over- og underliggere og versaler.

Tiresias Regular, vs Bold. Sistnevnte er ingen typisk halvfet variant, men en kompensasjon for den optiske effekten der lys tekst på mørk bakgrunn fremstår tynnere enn mørk tekst på lys bakgrunn.

Ingen av de halvfete skriftene er særlig representative. Tiresias Bold har en svært svak kontrast til normalvekten — noe som forsåvidt er naturlig med tanke på at det den er utformet for å kompensere for den optiske effekten der lys tekst på mørk bakgrunn fremstår tynnere enn mørk tekst på lys bakgrunn. Scala Sans Bold er noe bedre — den tilsvarer omtrent fethetsgraden til gjennomsnittlig brødtekstsats, før fotosats og digitalisering normaliserte blodfattige tekstbilder.

Før fotosats og digitalsats var brødtekst som regel fetere enn vår tids normalvekt. Dette skyldes delvis forbedrede trykketeknikker og delvis hastearbeid i overgangen til nye formater. Tidlige digitale fonter var ofte basert på de tynnere mellomstore fysiske blytypestørrelsene — et kompromiss for å gjøre skalérbare digitale fonter «brukervennlige» til både store og små størrelser. I ettertid er det mer riktig å omtale dem som stort sett dårlig egnet til det meste.

Testpersonene har fått presentert bruddstykker av en kort tekst gjentatt flere ganger i materialet. Dette grepet innfører nok en variabel det ikke kontrolleres for: Kjent og ukjent tekst leses nemlig forskjellig.

Undersøkelsen sier heller ikke noe om hva slags skrift en burde benytte om vesentlige variabler endres, som for eksempel øynenes avstand til lesemediet, papirtype, skjermteknologi, osv. Dette burde være vesentlig informasjon, da rådene som gis om universell utforming på ingen måte begrenser seg til offsettrykk i A4-format.

Der testpersonene har fått valget mellom «lett lesbar», «lesbar med litt besvær», «lesbar, men vanskelig» og «ikke lesbar» er en konkret definisjon på lesbarhetsbegrepet intet sted å finne. Hva menes egentlig med lesbarhet i denne konteksten? Er det evne til å dekode enkeltbokstaver? Eller måles det hvor utmattet leseren er etter å ha lest en lengre tekst? Eller er det kanskje evnen til å huske hva man har lest? Grepene en skriftdesigner tar for å gjøre tekst lett å dekode i korte linjer, eller ord, er diametralt motsatt av det en gjør for lengre tekster.

Der førstnevnte krever et oppbrudd i rytmen — både i de svarte formene, og i de hvite motformene — er sistnevnte avhengig av et konsekvent og jevnt mønster. Ikke ulikt annen universell utforming, som for eksempel dybde og høyde på trappetrinn.

Det er ikke uten grunn at man på engelsk skiller mellom «legibility» og «readability». Dette sitatet fra Typographica-redaktøren, Stephen Coles, setter det hele i kontekst: «The term ‘readability’ doesn’t ask simply ‘Can you read it?’ or ‘How fast can you read it?’ It also asks ‘Do you want to read it?’» [Egen utheving.]

På de få punktene Lesbarhet av trykt tekst for svaksynte ikke konkluderer med misforståelser, repeterer den utelukkende ting vi allerede vet: Ikke bare er dette kunnskap vi har fått overlevert gjennom fagtradisjonen – forskning har også påvist at større skrift bare er bedre til et visst punkt, og at vi best leser en medium tykk normalvekt.