Sofaåndelighet

“Så, nå skal du vel bli kristen da?”, hørte jeg Jesus si, mens han lo godt. “Selvsagt ikke, din dumskolt!”, lo jeg tilbake.

Alt dette i hodet mitt, en februarkveld alene på sofaen, mens gledestårene rant og en vond klump i magen min som jeg ikke visste var der, var borte. Ikke var jeg blitt kristen og ikke var jeg blitt sprø. Det bare virker sånn.

Livet er ikke så spesielt komplisert, sånn egentlig. Du blir født, opplever ting, og så dør du. Det er i hvert fall det jeg har fått høre fra tidlig alder. Innimellom der må du oppføre deg, få deg en utdanning og jobb, samt sørge for å skaffe deg ei kone, noen unger, bil og et hus. Veldig enkelt.

Det stemmer jo egentlig ikke, det vet vi alle. Selv vi som ikke har skaffet oss unger og hus vet det. Jeg har nemlig bare skaffet meg utdanning, jobb og bil. Det var ikke nødvendigvis så enkelt. Men jeg fikk det til. Det med unger og kone, not fullt so much.

Skal jeg være dødsens ærlig, så har jeg vel kanskje alltid trivdes best for meg sjøl. Det ER enklere. Det meste av mitt liv har jeg levd inne i denne kroppen og dette hodet. Og selv om det foregår mye rart der, så har jeg ganske god kontroll på det som skjer da. Når andre blandes inn i det, not fullt so much. Jeg liker å ha kontroll på det som skjer, selv om jeg er glad i å improvisere. Men da har jeg jo uansett litt kontroll. Vel, det er ikke det dette skal handle om. Jeg vil bare påpeke at da Jesus kom inn i stua til meg den kvelden der, så hadde jeg ikke kontroll over det, men det var helt greit. For jeg er ikke så redd for det som foregår inne i hodet mitt (for det var der han var, tilsynelatende). Det som foregår der er sjelden farlig, for jeg ville aldri latt skumle ting forekomme på en sånn plass. Jeg er ganske trygg sånn.

Faktum er at da dette skjedde, hadde jeg meditert i et lite år og hadde opplevd mye rart allerede. Eller, for meg var det ikke så rart. Jeg skriver “rart” her, fordi det vil virke rart for deg. (Ser du? Jeg er på din side her!) Har alltid vært åpen for det meste, men jeg har vært redd for spøkelser. Helt til jeg ble hekta på “Ghost Hunters” og ble vant til at det enten bare var tull eller at det uansett ikke skjedde så mye farlig når ting ble uforklarlig. Og helt til jeg fikk en i familien som egenhendig påbeviste at dette med såkalte “spøkelser” nok var tull, men kun fordi det som har fått denne betegnelsen ikke er det. Shit got real, som de sier på film.

Men denne jesuskaren var ikke et “spøkelse” eller noe slamring tatt rett ut fra “Åndenes Makt” (åja, shit is real). “Han” var en gedigen varm kjærlighetsklump som omfavnet meg og fikk meg til å gråte av glede i ti minutter. Mens jeg satt der i sofaen med øynene lukket og hverken var lei meg eller farget av andre sterke følelser. Neida. Ut fra ingenting steg det et stort indre lys inni meg og SVOSJ var jeg dekket av denne enorme kjærligheten som badet meg og renset meg for smådritt og faenskap som lå gjemt rundt omkring inni der. Som vi alle har. Har du noen ganger følt deg skikkelig lettet? Ta den følelsen, gang den noen ganger og bland i femgangen av roen etter at du har hatt en skikkelig treningsøkt, tatt en dusj og satt deg i sofaen for å slappe av. Noe sånt satt jeg igjen med, sammen med en søkkvåt t-skjorte, salt skjegg, blanke kinn og røde øyne. Det var muligens sånn ekte tilgivelse kjentes ut. Min egen tilgivelse, av meg selv, altså.

Mens jeg satt der, slo det meg at det nok var dette de siktet til, disse gladkristne menneskene som sier at de “har funnet Jesus” og babler i vei om hvor fantastisk “han” er. Og det var da han slo av denne vitsen om å bli kristen. Jesus altså. For hvem andre var det som liksom sto der i stua foran meg, og lyste som en forbanna lysfontene mens navnet “JESUS!!!” og bildet av en mann med skjegg blinket i hodet mitt? Jo, Jesus. Han på korset. Uten at jeg hadde på noe som helst vis hadde tenkt tanken på at jeg muligens skulle få besøk av en gudssønn til kveldskaffen.

Jesus eller ei, han var full av latter og glede denne fyren som på ikke noe som helst vis kunne kalles for en fyr i tradisjonell forstand. Han var jo ikke der. Men han viste seg på netthinna mi, bak mine lukkede øyne, som på et kinolerret. Bortsett fra at jeg ikke så noe som helst. Jeg bare kjente ham.

Nei, dæsken, dette var, er og blir for vanskelig å forklare. Men sterkt, var det. Helsikes sterkt.

Uansett; jeg kan ikke bevise at jeg har snakket med Jesus. Eller hvem han nå var. Det var jo like mye meg (men hvem er egentlig “jeg”..?) Jeg kan ikke en gang bevise at jeg har møtt engler eller “snakket med de døde” (de vaagnet ikke). Akkurat som hun prinsessen som får nok av erter hun må ligge på etter å ha fortalt om det. Men med jevne mellomrom, når jeg sitter der i sofaen med lukkede øyne, fokuserer på pusten og kjenner roen senke seg i meg, kan jeg plutselig kjenne en enorm kjærlighet vokse i brystet og at tårene med ett sildrer som en varm bekk. Uten at jeg har tenkt på noe, uten at jeg har vært lei meg, glad, sint eller fyllt opp av sorg av det ene eller andre slaget. Og da tenker jeg i, det da stille, sinnet mitt at jeg er forbaska takknemlig for at jeg får lov til å oppleve noe sånt her i livet. Uansett hva som forårsaker det (den diskusjonen kan vi ta en annen gang). Uansett om det skulle vise seg at jeg mot alle formodninger skulle være splitter pine gal og en aldeles utmerket skuespiller som klarer å skjule det hver eneste dag — også overfor meg selv.

Men noen kristen har jeg ikke tenkt å bli. Og i hvert fall ikke en sånn hallelujahgladkristentulling (i alle respekt). Religion er gammeldagse greier. Det kan enhver ateist fortelle deg (bortsett fra at utgangspunktet deres blir noe trist og meningsløst i denne sammenheng). Jeg trenger ikke å være kristen. Og det trenger ikke han jesusduden heller. Han stiller opp uansett. Bare du spør. Men jeg tror ikke han gidder å gjøre så mye annet enn å stille opp. Men det er pikadø mer enn nok det.