Det går likar no

Det er bare å innse det. Byen er i endring. Det er sikkert både Åge og Adressa glade for.

Saken sto på trykk i Adresseavisen onsdag 21. oktober 2015.

Det pågår en kulturkamp i Trondheim. De siste dagene har den virkelig fått utløp også i spaltemeter gjennom bruduljen mellom Adressa og Åge. Etter min mening har akkurat den biten fått nok oppmerksomhet, for kulturkampen foregår på mange fronter.

Da jeg flyttet opp til Trondheim for over 15 år siden og ble immatrikulert på NTNU var det Rosenborg, Dahls, Adressa og Forelska i lærer’n som var gjeldende valuta. Tunge kulturstrukturer som på snedig vis har evnet å beholde sitt kulturhegemoni til tross for at omverden har gått videre.

Alle klisjeene vi kjente til om Trondheim og Trøndelag før vi kom, ble trykket i trynet vårt av stolte universitetsrektorer, politikere og festivalsjefer. Fremdeles ruver Dag Ingebrigtsens røst over Trondheim sentrum når studentene immatrikuleres, men i de siste årene har en ny bevegelse fått fotfeste i byen.

I førersetet er unge mennesker som realiserer sine egne ideer og gjør Trondheim til en dynamisk og levende by. Det har blitt lønnsomt å være nerd. Det har blitt kult å bygge. Det har blitt dagligdags å ta risiko.

Dette er det nye Trondheim. Det som en gang skal avløse det gamle. Et Trondheim hvor kultur og kompetanse smelter sammen til en herlig smørje av uttrykk, aktiviteter og nye produkter.

Patriotene kjøper ikke lenger pils fra Dahls, men øl fra Austmann. Som også smaker uendelig mye bedre. De går i bukser fra Livid Jeans, jakker fra Johnny Love, drikker kaffe fra Jacobsen & Svart og har Pstereobåndet rundt håndleddet. De er gjerne høyt utdannede og snakker alle slags dialekter og språk.

Bevegelsen en internasjonal orientert, moderne og lover fryktelig godt for landets fremtidige skatteinntekter.

Kreftene som er i sving er enkle å forstå. Vi heier på utfordrerne. Det faller oss naturlig. Og de byene med mest motkultur og de tøffeste utfordrerne vil alltid tiltrekke seg kreativ og skapende ungdom.

Her i byen har studentene hatt en tendens til å forlate Trondheim etter at tiden på Studentersamfundet var over. Et Trondheim uten Samfundet og studentmiljøet hadde ikke nok på by på. Overflatekulturen virket bakoverskuende og romantisk. Ikke fremoverlent og progressiv.

Kanskje er også den trenden i ferd med å snu. Skal flere studenter bli i byen må det være fordi de ønsker å ta del i det som skjer. Ikke fordi de bør, men for de har lyst. Og fordi det er her, akkurat her i Trondheim, man finner de mest spennende prosjektene og mulighetene.

Nå finner du dem på DIGS, Innovator, Mixer, Trondheim Playground, Afterworks, First Fridays, frokostmøter, Fram, meetups, Startup Weekend, Maker Faire, Jabb, Work-Work, TEDx, Pstereo, Fix Makerspace, Sosiologisk Poliklinikk, listen er lengre og antallet møteplasser vokser nesten ukentlig.

Denne utviklingen er det beste som kunne ha skjedd byen. Trondheim har i mange tiår vært gode på forske, ikke så gode til skape. Det har ikke stått på kompetansen, men på kulturen.

Kultur spiser strategi til frokost, sa økonomen Peter Drucker. Det er den nye kulturen etablissementet må satse på for å løfte Trondheim inn i fremtiden. Og hvis de gamle institusjonene skal være med, må de fornye seg. For kulturkamper vinnes sjelden av det etablerte.

Det vanlige er en tydelige aversjon blant det etablerte mot å la den kunnskapstunge nykulturen slippe til. I frontlinjene i de pågående kulturkampen finner man gjerne politikere, journalister, næringslivsledere og byråkrater som har vanskelig for å slippe taket.

Musikerne, kunstnerne og ungdommene har sluppet for lengst.

Det er brytningstid i byen og det store spørsmålet er om vi klarer å få de etablerte strukturene og den nye vinen til å spille på lag. For det er i dette skjæringspunktet den virkelige kraften ligger.

Greier vi det, blir Trondheim en ekstremt spennende by å leve i. Det er helt sikkert både Åge og Adressa glade for.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.