Min morfar — Høvdingen

Han var stor. Han var trygg. Min morfar var også allmektig. 
Iallefall hva angikk fisking. Og jeg fikk slippe til. Helt fra tidlig, tidig fikk jeg bli med på sjøen og fiske. Og jeg fikk ordne selv. Engang fikk jeg steinkobbe på øyet. Det var småvondt. Men jeg fikk også de fineste fisk. Jeg fikk de største fisk og de beste, og jeg sløyet og gjorde de klar for å bli spist. Han lot meg også dra opp båten, og også bruke den helt alene. Morfar trodde jeg kunne klare det. Alene.


Han kunne det meste. Han kunne bygge hus. Han dreide flotte treboller og treskjeer. Han bygde grunnmur. Og hadde jordfres. Han lærte meg om biller og mark, og om alt som jorda trengte for å være sunn. At alt hang sammen. Med jordfresen lagde han potetåker. Vi spiste en del potet. Det var potet til det meste, men hver lørdag spiste morfar grøt — risengrynsgrøt.

Knute for knute i morfars teppe.

Min morfar fant fossiler på Svalbard. Fossiler av appelsin på Svalbard. Han var der alene. Helt alene. Mens han aller helst ville vært hjemme hos familien. Han lagde gulvteppe mens han ventet på å få dra hjem igjen. Knute etter knute. Dag etter dag. Så kom han også hjem tilslutt. Og teppet ble med hjem. Det lå der i hele barndommen min, og ligger der fortsatt.

Jeg pleide å krype opp i fanget hans når han satt på stua. Jeg fikk høre om Svalbard. Jeg lærte om hva man bør gjøre når isbjørn kommer. Jeg som var barn kunne ikke ha våpen. Så jeg skulle leke død. Leke død. Så kunne isbjørnen grave meg ned, og når den var gått kunne jeg grave meg opp igjen. Levende.


Morfar lovte meg tur til Tyrol. Han og meg skulle til Tyrol. Om jeg lærte meg Tysk. Jeg satt i fanget hans og vi hadde lange samtaler om Tyrol. Om läderhosen. Om festival. Om fjellene og husene. Vi skulle dit sammen. Vi drømte oss bort. Fra Trøndelag til Tyrol. Morfar og jeg, Jeg lærte meg Tysk, men vi rakk aldri å dra til Tyrol vi to.

Min morfar var en sterk mann. Han var stor og sterk. Noen sa han var sterk som en bjørn. Men alle har sine svakheter. Morfar kunne ikke sloss mot vinden. En gang blåste det så mye at han faktisk mistet håret i motvinden. Jeg syntes det var rart. Miste håret av vind. Den vinden var sterk den. Derfor var det lurt å gå med lue sa han. Går man med lue, slipper man nemlig å miste håret slik morfar gjorde. Jeg går fortsatt med lue, 40 år gammel. Sommer og vinter, og jeg har fortsatt hår på hodet.

Morfar visste at jeg kom til å bli noe stort. Morfar visste at jeg klarte meg alene. Morfar visste hva som bodde i meg. Morfar var stor og sterk og en bauta for hele familien. Og han var svak. Han trengte også hjelp. Og han var glad for hjelp. Min morfar sa takk når han fikk hjelp. Takk. Selv om han var bauta. Selv om han var stor og sterk. Takk.

Neste stopp Tyrol!