Er det dette vi skal leve av etter oljen?

Prøve noe. Feile. Undre. Justere. Prøve igjen. Feile igjen. Klø seg i hode. Justere. Prøve på nytt. Få til noe. Den gode mestringfølelsen. Lære noe.

Ingen er født verdensmestere. Med litt øving så kan vi alle få til noe. Det gir ikke noe mening i at alle skal være best i alt. Men om alle prøver litt ulike ting så kan mange får til mye. Det er derfor vi sender ungene våre på skole. De skal kunne prøve mye, feile litt, lære litt og finne ut av hva de er gode på.

I mine øyne så er lek den beste måten å bli introdusert for noe nytt. For når barna kommer hjem fra barnehagen eller skolen og svarer at de har lekt hele dagen så høres det ut som at de ikke har lært noe. Men det er feil.

Barna i barnehagen har lekt ja. De har også lært å stå i kø. Vente på tur. Øvd på å holde skjeen riktig vei når de fikk servert suppe. De har snappet opp nye ord og uttrykk. Og hvis de kunne de fra før så har de kanskje lært å uttale de riktig. De har lært samspill med andre mennesker.

Så ja, de har nok lekt hele dagen. Men de har uten at de selv er klar over det lært en hel del. De har kanskje feilet en del også. For før man lærer å stå i kø eller vente på sin tur så feilet de på nettopp disse tingene.

Astrid Lindgren sin karakter Pippi Langstrømpe sa det så klokt: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.

Så var det vi voksne da. Vi som ikke leker lengre. Vi er jo tross alt voksne. Livet er alvorlig nå. Selv bedriftsidrettlaget er preget av blodig alvor. I noen tilfeller med trykk på blodig.

Men skal vi lære noe nytt så gjelder fortsatt lek som beste innfallsvinkel for å lære noe. Det gjelder for oss voksne like mye som for barna våre.

Øvelse gjør mester. Man må våge å leke for å lære.

Nå skal jeg komme frem til hvorfor jeg egentlig skriver denne teksten. Årsaken er kommentarfeltene på internett. Stedet hvor enkelte voksne mennesker opptrer som barn. Faktisk mye verre en barn. For barn lærer å si unnskyld. De lærer at man ikke skal si stygge ting til andre. De lærer folkeskikk. Men det er ikke all lærdom som blir sittende. Man må repetere flere ganger for at det skal bli.

Men nok om det, jeg skriver ikke dette for å ta et oppgjør med kommentarfeltkulturen. Men kommentarer i kommentarfeltene har gitt meg en grunn til å skrive. Flere av nettavisene jeg leser skriver om teknologi. Stort som smått. I mange tilfeller er det alltids noen som kommer med nedsettende kommentarer som er det dette vi skal leve av etter oljen? I de fleste tilfeller er det ikke en reelt spørsmål. Det er en spydig kommentar om nettopp dette.

Jeg er i mange tilfeller han som har motsatt innstilling til de som undrer seg over at folk bruker tid på uviktig ting. Mye fordi jeg er positiv til ny teknologi, forskning og ikke minst undring over ting. Jeg hilser det velkommen med åpne armer. Men jeg er også klok nok til å ikke gå inn i en diskusjon hvor nivået har utgangspunkt i en spydig kommentar. For kort tid siden ble jeg selv utsatt for en slik kommentar om min hobby.

Er det dette vi skal leve av etter oljen?

Svaret er nei. Min hobby vil ikke øke bruttonasjonalproduktet til Norge. Ikke i dag og ikke etter at oljen tar slutt. På samme måte som at tusenvis av mennesker spiller fotball på løkka, slår golf eller strikker votter mens de gynger i godstolen og ser på Norge Rundt.

Men jeg tror på fremskritt. En personlig utvikling. Enten det er å spille litt bedre på fotballbanen, senke handikapet på golfbanen eller lære seg å strikke intrikate mønster.

Alle mennesker har godt av mestringsfølelse. Det å utvikle seg selv og det å ha noe å tenke på. Det alene er verdt å ha en hobby. I fugleperspektiv så gir det ikke noe tilbake til samfunnet så vi kan leve livets gode dager selv etter at oljen forsvinner.

Fremfor å se på fjernsyn så brukte jeg noen timer på kveldstid i sommer. Noen timer på et hobbyprosjekt som endte opp med en bilderamme som viser antallet som liker en bestemt Facebookside. Vil den redde Norge etter at oljen forsvinner? Nei. Kunne jeg sett på fjernsynet og reddet Norge? Nei.

Men det ga meg en god følelse. Jeg lærte noe nytt. Noe av det jeg lærte har jeg fått brukt for i min jobb.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.