Hvorfor jeg ga opp Stockphotos

Først av alt så er jeg hobbyfotograf. Fotografere er en lidenskap like mye som en hobby. Altså ikke en del av mitt yrke. Likevel tar jeg meg tid til å fotografere. Jeg liker å tenke på komposisjon, lys, farger og alt det som gjør fotografering gøy. Mange av mine bilder blir liggende lagret på datamaskinen min. De blir aldri vist frem til noen.

Opp igjennom årene så har jeg benyttet meg av ulike tjenester for å vise frem det jeg synes har vært mine flotteste bilder. Noen av tjenestene har kommet og andre tjenester har forsvunnet. Noen av tjenestene eksisterer i dag men i en annen form enn de opprinnelig hadde. Jeg har hatt egne nettsider med gallerier. Dette har ført til at jeg også har måttet bruke tid på vedlikehold av nettstedet fremfor å fotografere. I nyere tid har tjenester som Instagram og Facebook gjort det lett å dele bilder med de fordeler og ulemper det medfører.

Det er ikke alltid det passer å ta med speilreflekskameraet og som folk flest så knipser jeg også en del hverdagsbilder med mobiltelefonen. De blir gjerne liggende uredigert eller så redigeres de på mobiltelefonen før de deles på f.eks. Facebook eller Instagram.

Selv om jeg de senere årene har utviklet og forbedret mine fotografiske kunnskaper og uttrykk så har jeg kommet i et situasjon hvor de fleste bilder er av privat karakter. Som far som verner sterkt rundt mine barns rettigheter og ikke ønsker at andre skal kunne bruke bilder av dem annet enn å se på dem så har utvalget av bilder for offentligheten blitt mindre.

I en travel hverdag mellom jobb og familieliv får jeg likevel litt tid til å pleie interessen for fotografering. Så hvordan skal jeg kunne dele mitt arbeid så andre kan ta del og ikke minst dra nytte av det? Svaret for meg ble å opprette en profil på et nettsted som tilbyr gratis bilder til fri bruk.

Dette nettstedet har jeg benyttet meg mye av. Både privat men også i jobb. Så det føltes svært naturlig å gi noe tilbake til det samfunnet. Hvis stillingstittelen «stockphotographer» eksisterer så ble jeg en «stockphotographer».

Det sies at den største kritikeren er seg selv. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Først var jeg veldig skeptisk. Men etter å ha sett på mange av bildene som fantes på det nevnte nettstedet så kom jeg frem til at mine bilder er langt bedre enn de dårligste bildene jeg fant. Teknisk sett ihvertfall.

Jeg er glad i konkrete objekter i bildet men eksperimenterer gjerne i grenselandet til abstrakte bilder også.

Hva er et bra bilde? Det er umulig å svare på. Mye pga at det avhenger av smaken til den som ser på bildet. Jeg tror likevel vi er enige om noen punkter. Et bilde uten komprimering fremstår som mye klarere og bedre å se på enn et bilde som er så komprimert at det blir uklart. Allerede der var mine bilder langt bedre enn de dårligste bildene på samme nettsted.

Så jeg lastet opp et lite knippe av det jeg mente var gode bilder som andre kunne ta nytte av. Så ble de liggende der og vente på å bli godkjent. De var synlig for dem som kunne deres adressen. De ville ikke dukke opp i noen lister eller i søk før en ansatt manuelt hadde godkjent dem. Dagene gikk. Ukene gikk. Skuffelsen kom.

De ble aldri godkjent. Dette til tross for at de i mine øyne var langt bedre enn mange andres bilder. Det var da jeg begynte å undersøke hvem de andre fotografene var.

Uventet fant jeg ut at bak mange av de dårlige bildene så befinner det seg ikke en privat person eller en profesjonell fotograf. Men firmaer. Firma som lastet opp bilder helt ukritisk til kvaliteten til bildet. Og nettstedet må i tillegg ha godkjent disse bildene uten kritisk sans.

Jeg opplever det som dårlig gjort at mine bilder ble utkonkurrert av bilder som var sterkt komprimerte og i lav oppløsning bare fordi jeg er en enkelt person mens motparten er et firma.

Min karrière som «stockphotographer» har så langt stoppet her.

Grunnen til at jeg ikke navngir nevnt nettsted er at de ikke har svart på min henvendelse. Enn så lenge beholder jeg min profil men bare til de har gitt meg et svar.

Oppdatering 05.10.17: Alle bildene mine er nå godkjent. 2 ½ etter at jeg la de ut. Ingen svar fra ikkenavngitt nettsted.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.