Bok eg har lest: Rettstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Denne boka. Eg lånte den på biblioteket. Eg hadde stått på venteliste sidan i sommar. Eg hadde sett den på instagram. Nokon skreiv Denne boka. Eg skjønte eg måtte lese den.

Kvelden hadde vore fin. Eg hadde hatt besøk av ein kompis. Vi hadde vitsa, ledd. Alt var bra. Eg skulle berre lese litt før eg la meg.

Eg hang meg opp i andre setning. Ikkje nok ei bok som handler om å skrive. Eg ranta i veg, på Instagram og twitter; kva i all verden er det som skjer med litteratur for tida — kan dei berre skrive om folk som skriver?

Eg fekk beskjed om å lese vidare: “Det handler ikkje om det”.

Og eg las. Las heilt til eg ikkje hadde fleire sider igjen i boka. Klokka var halv tre, og eg hadde ein uendeleg stor klump i magen.

Romanen skildrar ei kjærleikshistorie. Den som berre skjer. Eller med andre ord, slik som det alltid er.

Håpet. Du gir aldri opp håpet. Ikkje før du må.

“Hans passivitet måtte skyldes ett eller annet. Hvis han hadde villet være mer sammen med henne enn dette, så ville han vært det.”

“Hun husket vagt at hun for ikke så lenge siden hadde vært opptatt med noe annet enn sine følelser, hadde interessert seg for verden utenfor, forsøkt å lære seg saker og ting og gledet seg over å være til.”

Det er ikkje tilbud om frihet. Dette er ujamstilt kjærleik. Det er fordekt overførbar skuldkjensle.

Kjærleik er kanskje den vondaste følelsen.

Du må aldri aldri aldri preike om det, seier folk til seg sjølve — og blir levande i det dei aller helst vil endre på i livet.