Gir meg på LinkedIn

Nettverksnettverket har gjort mye riktig den siste tiden, men det er ikke nok for at jeg skal bruke tid på dem.

Jeg husker godt den vinterdagen jeg opprettet profil på LinkedIn i en time med Teknologi- og forskningslære i slutten på videregående. En kompis var overbevist om at dette vil ta av og innen et par år være den måten man fikk jobb på. På den tiden trodde jeg at jeg skulle bli journalist, jobbe i en stor avis og skrive om min store lidenskap biler. Kritikere, hvis jeg skulle få dem på nakken, vil si at LinkedIn er et sted hvor man viser seg frem og synliggjør hvilken kompentanse og erfaringer man sitter på. Samtidig som det er dansegulv for nettverksbygging – det er lov å reise seg og si at her er jeg. Å selge seg inn. Store ord. Deilig unorsk.

Men jeg er av den gamle skolen, og mener man heller bør være tilstede i færre kanaler og rendyrke dem for hva de er verdt. Det er sjeldent lurt å spre sine vinger, men heller spisse seg og bli god på det man satser på.

Dessuten ser jeg at nettverket deler mye som allerede har kommer opp på radaren min. Jeg ser allerede mange saker både tre og fire ganger før de igjen spretter opp på LinkedIn og roper etter min oppmerksomhet. Nok er nok. Begeret er fullt, jeg drar ut proppen og det første som forsvinner ut er altså LinkedIn.

La oss si du bruker en liten halvtime på LinkedIn hver uke gjennom ett år. Det blir fort tre arbeidsdager i året. Det kan neppe forsvares. Før jeg har satt foten ut i arbeidsmarkedet, har ikke LinkedIn gitt meg noe; ingen store overraskelser, ingen bekjentskap som har ledet til samarbeid eller noen jobbtilbud. At så mange lovpriser LinkedIn uten å tenke seg om to ganger for å se hva man får igjen, overrasker meg stort. Det er dårlig bruk av knapp tid.

Dessuten har jeg en sterk følelse av at nettverk vet «munn til munn» hva som rører seg, og at ordet blir sprett på den måten. Jeg tror også Facebook vil bli en større og viktigere plattform for de som søker jobb og arbeidsgivere.

Det ble til slutt 247 personer i mitt nettverk. Nå legger jeg inn årene med god samvittighet og vet at ingen kommer til å savne meg.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.