Om å elske
Jeg vet at man ikke bør elske ting, men jeg mener man kan det. Elske mest mulig, eie minst mulig.
Elsker der hytten står, med årstidene. Om vinteren graver den seg ned i snø, så soverommene gir følelsen av å være i snøhule. Og det uler på en myk måte. Om sommeren kommer en frisk grønnfarge og ville blomster, store steiner står hulter til bulter fordi istiden gikk over, på de vokser det ulike typer lav. Fjorden lyser opp blågrønt, fordi isbreen lenger oppe i vassdraget sliper ned fjellet, og slammet går i vannet og reflekteres av sollys. Om høsten kommer den friske luften og de fine fargene. Bladene som danser i vinden før de faller av, og de mange nakne bjørkestammene.
Lydanlegget spiller kraftig og krystallklart. Drar man må rister alt, og det er umulig å ikke la seg rive med. Sengen. Myk. Varm.
Stjernehimmel. Man skal ikke så lenge før man ser stjerneskudd.
Det gamle kjøkkenbord, de knivskarpe knivene og solen som kommer inn på kjøkkenet hele dagen.
Eller bilen da, en skikkelig god venn. Den får det til å krible i magen. Jeg sitter godt. Og varmen i rattet ledes rett i hjertet, man blir varm i brystet av det.
I mitt liv lar jeg meg ikke påvirke av om himmelen er grå eller blå.
