Rare, men fine tanker

Denne søndagen vil jeg dele noen tanker om hvordan det er å være underveis – et sted på den eviglange veien. Når man har bestemt seg for å følge sine drømmer, men er langt fra mål som ligger milevis lenger frem.

Det første er hvor jeg er akkurat nå. Og hvor fint det er her, selv med alle arbeidsoppgavene foran meg. Selv med stress og dårlig tid. Selv med følelsen av å henge etter, og ikke rekke over alt. Selv om jeg er trøtt, burde vært mer med venner og reist til nye plasser. Men det er fantastisk fint å sitte med så mye rundt meg. Alle jeg hjelper. Alt jeg gjør. Alle jeg kan takke. Heldigvis er veien målet. Det er mens man går man lever.

Det andre handler om selve målet. Fantasien har skapt ganske gode bilder på hvordan det ser ut der jeg ønsker å komme. Jeg kjenner følelsen også. Menneskene, lokalene og bedriftene. Et sterkt felleskap. Jeg kjenner gleden. Jeg ser at vi gjør en forskjell. Og dette står det i planene jeg har laget for lenge siden. Men likevel håper jeg det blir annerledes, at jeg faktisk blir overrasket over hvordan det er å komme frem. Litt rart å skrive det, men ja – listen er lagt høyere. Jeg blir kanskje målløs – det blir langt bedre enn jeg håper og tror.

Det haster ikke.
Show your support

Clapping shows how much you appreciated Halvor H. Spikkeland’s story.