Rundere i kantene

Jeg fikk det store spørsmålet tidligere i sommer: Hvordan ser drømmesamfunnet ditt ut?

– Det er rundere i kantene, var det første jeg svarte – nesten umiddelbart. Så ble det en tenkepause med måkeskrik og en sval bris som bakteppe. Men jeg sa ikke noe mer. Det er i felleskap vi må finne svaret. For det er ikke ett svar, heldigvis. Når jeg deler mine meninger, er ikke det fordi andre skal kopiere dem og gjøre dem til sine egne. Det er for å lufte tanker, leke med ideer. Få andre til å mene noe. Pløye opp mark der likegyldighet gror. Gjerne i nærheten av det jeg mener, men ikke det samme. Faktisk.

Samfunnet oppleves kaldt og hardt for mange. Urettferdig. De fleste holder det inne i seg. Holder en lav profil. Noen sier hva de mener med innestemme. Noen blir nettroll, roper i skogen og elsker ekkokammere. Noen få blir hardbarka kriminelle, for de er det vanskelig å si det med ord. Mennesker som trenger mest kjærlighet, viser det på de merkeligste måter, har jeg lest og tatt til meg. Det er jo virkelig noe å tenke over.

Vi må behandle hverandre bedre. Og det er journalister sitt ansvar. Ofte kan den massive mediedekningen i enkeltsaker bidra på samme måte som bensin på bål: Det blir for mye. Det gir ikke mening. Man mister kontroll. Noe vesentlig forsvinner. Igjen ligger grå, kald aske.

Et mildere samfunn handler om inkludering og mangfold. Om det å oppriktig verdsette ulikheter, slik at vi kan utfylle og sette pris på hverandre. Vi er alle brikker i et stort puslespill. Da må mediene bidra til mindre generalisering. Samfunnet må mykes opp, med mindre fordommer og andre forventinger. Vi skal ikke gå rundt å dømme og definere andre, slik vi gjør i dag. Livet handler om andre ting enn å konstant sammenligne seg med andre og alltid være litt misfornøyd.

Akkurat som drømmesamfunnet, kan mediene bli mindre firkantet i sin tilnærming – og rundere i kantene. Jeg tror det vil gi flere lesere, seere og lyttere – når alle kan være seg selv, uten å kjenne på det å måtte leve opp til noen andre.

Like what you read? Give Halvor H. Spikkeland a round of applause.

From a quick cheer to a standing ovation, clap to show how much you enjoyed this story.