Jeg tok meg en bolle

God kveld i stua! Her kommer en svært kort oppdatering fra meg før jeg kryper sammen i sofaen for kvelden. Og tar meg en bolle.

I hele dag har jeg sett frem til å reise fra jobb for å tilbringe kvelden i lekestua. Den siste delen av arbeidsdagen gikk med til å hjelpe en kollega med å klargjøre omlag 500 boller til steking, en prosess jeg ikke har vært med på før. Kollegaen min fortalte med iver om biologiske og fysiske heveprosesser, om hvordan rosiner skal tilføres deigen, og om det hemmelige superpulveret som gjør bensinstasjonbollene store og luftige. Han ble så ivrig i kunnskapsformidlingen at jeg endte opp med å legge alle 500 bollene ut på brett. Først når de 34 brettene var trygt plassert på kjøl, kom han til delen som omhandlet viktigheten av å smøre brettene godt før man legger bollene på, noe jeg ikke hadde gjort.

Det ble en lang arbeidsdag i dag. Til tross for det har jeg heldigvis fått gjort mye på prosjektet mitt også. De siste dagene har jeg følt meg trygg på at prosjektet skal gå bra. Inntil i dag. Bollehendelsen (årets nyord?) har gitt meg en mild angst. Hva om jeg uten å være klar over det har hoppet over et helt essensielt ledd i prosessen? Noe som gjør at jeg må rykke tilbake til start? Jeg håper virkelig ikke det. Jeg starter ikke på nytt…

Faktisk har jeg gjort veldig mye på prosjektet i kveld. Jeg har ikke helt oversikt. Jo, delvis! Jeg har fått hjem det nest sist Lack-bordet, satt sammen kulissene på den flotte kjøkkenskapdøra, malt noen fjellknauser, gitt en bil et mer antikk preg, grodd gress, lagt vei, skitnet til en bygning... Bygningen, ja. Det var en utfordring å skulle skitne den til. Mentalt. Ikke fysisk. Bygningen er tross alt veldig liten. Men den har en sånn flott plakett på baksiden.

Fra den tiden Amerika var “great”! 1993.

Det kjentes som om jeg ville ødelegge et stykke historie ved å male den. Min BFF er ekspert på å få ting til å se eldre ut. Jeg tryglet desperat etter veiledning fra han. Han aksepterte tryglingen, og overbevist meg om at det var et riktig valg å male. “Du ødelegger ingenting. Du gir den et nytt liv, en ny historie”, sa han. Det var så vakkert sagt. Jeg gråt litt. Fordi det var så vakkert. Han gråt også. Vet ikke hvorfor. Det var sært.

Vel, nå er jeg tom. Jeg vil se på TV. Noe enkelt. Og der fant jeg det. “My giant life” på FEM. Og så blir det tidlig i seng sånn at jeg kan stå opp innen ni, uthvilt og klar for nye eventyr. Under her er et lite knippe bilder fra dagens innsats. Preikas!

Kulissene samles for første gang. Bildet avslører også at jeg må rydde gulvet.
Gips og treverk blir til landskap. Og ja: det er for mange fremmedlegemer i veien. jeg har bestilt feiebil. Fra Veireno. Den er nok rett rundt hjørnet.
Her prøvekjøres veien for første gang!
Show your support

Clapping shows how much you appreciated Jan Antonsen’s story.