Så fort 52 dager går for tiden da gitt!

Før vi går til dagens tekst: her er et bilde fra siste scenen jeg gjorde før stillheten seiret.

Jeg fikk noia. Jeg fikk skikkelig noia da jeg innså at de enkle scenene til videoen var unnagjort, og at tiden var inne for å ta fatt på de mer krevende.

Jeg fikk så noia at jeg ikke har taklet å gå inn i lekestua på lang, lang tid. Jeg lukket døra i håp om at hele prosjektet bare skulle forsvinne. Nå, halvannen måned senere må jeg bare erkjenne at prosjekter fortsatt puster meg i nakken. Det er ingen utvei. Her er det på tide å brette opp ermene, si!

Jeg er altså i gang igjen. Og scenen jeg starter med passer særs godt til min nåværende sinnsstemning. Det er temmelig mørkt. Det føles riktig. Scenen er sånn passe spektakulær, og vil trolig kunne oppleves som noe støtende for om lag 326,066,897 mennesker (pr 30. april 2017). Jeg kan like godt legge meg flat først som sist. Jeg kan like godt bedyre allerede nå at jeg burde forstått at scenen kunne oppleves som drøy, og at jeg angrer på at jeg ikke slettet den. Makan. Jeg kan like godt garantere allerede nå at jeg ikke skal gjøre en slik scene igjen, at det hele var forferdelig korttenkt av meg.

Hva scenen handler om? Akkurat det vil jeg gjerne bevare som min egen lille hemmelighet frem til videoen slippes. Men jeg kan si så mye som at den krever masseproduksjon av avlang tomhet.

Gumpen!

Siden jeg ikke vil gi dere noe mer fra scenen jeg arbeider med, kompenserer jeg med et bilde av den nye Gumpen, for øyeblikket ikke helt klar for action. Denne kisen skal bli hovedpersonen i videoen. For tiden bor han sammen med flåta si i en romslig plastboks på Nesodden. Men om ikke altfor​ lenge skal han gro sammen, endre hudfarge og seile over fjorden for å delta på filmsettet mitt. Innen det skjer må jeg få på plass alt som står i rideren hans, og det er ikke småtterier. Eller, det er det så absolutt. Og det er nettopp der problemet ligger. Se bare her:

Ok! Denne er i og for seg grei nok. Men jeg må altså lage minst en sterk dukke til å ta seg av vaktholdet.

Jeg synes dette er sært, men absolutt overkommelig.

Oioioi! Flott! Da ser det ut til at jeg må lage fem nye dukker før jeg kan fortsette å lage videoen. Som om ikke halvannen måned med noia utsatte prosjektet nok lizm.

Jeg har en nett transportabel høyttaler som for Gumpen vil være et enormt stereoanlegg. Den er grei. Men resten er teit! Tanken på å skulle høre “Bombadilla smurf” og “Smurfene i havet” fra garderoben til Gumpen de kommende månedene, den freaker meg seriøst ut! Neste gang går jeg definitivt for en mer sympatisk hovedperson.

Nok rider-preik nå! Jeg har også fått surret meg til å fotografere et par av miniatyrbygningene mine. Bildene er fikset litt på i Photoshop, og skal printes ut på tykt papir slik at de kan fungere som kulisser når Gumpen gjør sitt ubeskjedne inntog i bygda.

Ett av flere bilder som skal printes ut i stort format.

Hvorfor jeg ikke bare bruker bygningene som de er? Det er rett og slett fordi jeg, som nevnt tidligere, arbeider i flere ulike skalaer. Og scenene som involverer Gumpen er av en helt annen dimensjon enn de scenene som nå er tilbakelagt. Ja, og her kommer et brennhett tips til alle som vurderer å lage egne stop motion-videoer i miniatyrformat: start med å bestemme dere for én skala dere skal jobbe med. Det vil spare dere for uhorvelige mengder unødvendig tankearbeid. Jeg lover!

Det ble et kort innlegg i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er fordi jeg er på vei til Youngstorget for å delta aktivt i 1. mai-markeringen, at jeg skulle stå opp for alle de viktige sakene. Men det skal jeg ikke. Det skyldes dessverre ikke at jeg sverger til Jehovas vitners usannsynlig kjedelige syn på merkedager og feiringer. Det skyldes heller ikke at russen har holdt meg våken i natt ved å spille den usensurerte versjonen av “Playboy 2017” for full guffe gjennom hele natta i gata hvor jeg bor. At de har danset og strippet på taket til den sykt fete russebussen mens Solguden og Mannen har lusket i bussene like utenfor soveromsvinduet mitt. Dansing og stripping er forøvrig tilnærmet lydløse aktiviteter i seg selv. Lusking også. Men altså, det har de ikke. Jeg har sovet skikkelig godt! Det er stort sett alltid stille og rolig her på Bergkrystallen.

Det finnes bare en årsak til at jeg ikke deltar i 1. mai-markeringen: apati! Massiv apati! Og et hint av latskap. Så, beklager til alle dere flinkiser som har stått opp for å slå et slag denne vakre dagen. Jeg lover å være mentalt tilstede under parolen “Bekjemp fremmedfrykt og rasisme - stans tilbakekalling av statsborgerskap” mens jeg kjenner på skammen for at jeg ikke fysisk er der.

Serr!

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Jan Antonsen’s story.