To dager på hjul gjennom tre land— ingen sak å nå Oslo med sånne unger ombord!
Det er nå litt sånn i en bil som det er ombord i en båt: Det er stemninga mellom folkene som er viktigst. Enkelte mente at det måtte være galskap å begi seg ut på en så lang tur med tre ungdommer og to voksne i en bil over så lang tid. For oss har det vært et eventyr og en mestringsopplevelse. Og en opplevelsesreise uten sidestykke for oss som aldri har vært på bilferie før. Til og med transportetappen hjemover har vært det.
Fredag morgen våknet vi opp, to prinsesser og en dronning i prinsesserommet på eventyrhotellet. Prinsen og kongen hadde vi sendt på den litt enklere rosa bierstuben, men i samme byen. Da guttene kom for å hente oss i Teslaen, parkerte de litt nedenfor eventyrhotellet. Med de to “flyvingedørene” oppslått, er Tesla X et spennende og moderne syn — og det var ingen tvil om at av Bernkastel-Kues mange turister, var det mange som aldri hadde sett denne bilen før. Det artigste var de fire svenskene som kom bort til oss og tok kontakt. Mennene hadde sittet med sin morgenkaffe og betraktet det blå smykket. Da JW hadde åpnet foran — ingen motor — og bak — heller ingen motor — og deretter vingedørene — hadde de blitt ustyrlig interessert. Og konene ville også være med. For som de sa: Vingedørene gjorde bilen moderne og spennende. Og når de så på sjåføren — og så at det var Supermann — så forsto de alt…

Tysklands dalsider med vinranker er vakre, og det er flott å se at de også har solcellepaneler og vindmøller på åkerlapper mellom druer, solsikke, mais og korn. Veiene er flotte og brede. Selv om det var veiarbeid mange steder, gled trafikken fint. Ingen farlige situasjoner og god fart. Vi fordrev tiden med lydbok: “De fire og han som gjør galt verre” av Hans Fredrik Follestad. Helt fantastisk boktrilogi. Jeg har lest den før, men lydboka er en høydare fordi den er fantastisk opplest. Anbefales hjerteligst. Akkurat som bøkene om Harry Potter. Ikke fordi de er fantastisk opplest, men fordi historien er så god. Et must for alle, i følge Sigrid. Og Emma henger litt etter i den allmenndannelsen. Så vi har nå hørt bok 1, 2 og 3 av totalt 7. Da går reisa fort, på Autobahn, mellom slott, åkre, industri og ladestasjoner. Vi merker at vi siger nordover, for nå er det flere teslaer på ladestasjonene. Fredag ettermiddag ladet vi ved Bispingen, sør for Hamburg. Litt sånn i ingenmannsland? Nei da, for særegenheter, det kan man skape. Det første som møtte oss var et hus som var snudd opp ned!

Det hadde akkurat stengt for kvelden, så vi fikk ikke gått inn i det. Men neste opplevelse var like sprø for en god nordlending: En innendørs slalåmbane med skitrekk og — 2 grader… Vi måtte ut for å tine oss opp igjen.

Og hotellet hadde München-tema — bare i feil del av landet… Og utstilling av gamle Mercedeser.

Og ikke nok med det. For mellom disse særegenheter fant vi selveste Michael Schumackers ute- og innendørs gocartbane. Lykkelige unger fikk kjøre. Emma for aller første gang. Og akkurat da alle hadde fått kjørt en runde, så var teslaen ferdigladet. Maks flaks.

Vi valgte å ta ferge mellom Fehmarn i Tyskland og Rødby i Danmark. Ferga er hybrid og gjenvinner ikke mindre enn 90 prosent av utslippene sine. Et bedre miljøalternativ, altså. Godt at vi valgte denne ruta da. Mer flaks enn vett egentlig…

Da vi endelig kom til ladestasjonen i Børge Alslev klokka 00:30 var vi så trøtte, alle mann alle, at vi valgte å ta en lur i bilen. Første natt i bilen på hele turen, men vi har forberedt oss godt på det. Noen med øyebind, alle med pute og teppe. Vi sov ikke så godt. Vi har nemlig ikke helt skjønt hvordan vi kan få luftsirkulasjonen til å fortsette uten å slå seg av etter 15 minutter i ro. Dette må vi finne ut før neste sovetørn i bilen!
Men det gjorde at vi var tidlig oppe. Vi voksne våknet sammen med hanen og satte kursen mot Helsingør. Vi ladet en gang til i Danmark, i Køge ved Roskilde. Mest fordi vi ellers ville hatt lite strøm til å nå første lader i Sverige etter Helsingborg: Falkenberg. Laderen i Køge er den største vi har sett til nå, og den mest Tesla-profilerende. Stasjonen var veldig tiltalende — og det var god plass mellom bilene.

Kanskje er det sånn den nye, store ladestasjonen på Rygge skal bli? Tilliggende bensinstasjon med toalett, derimot, var ikke særlig tiltalende. Greit å si det også!
20 minutters ferge mellom Helsingør og Helsingborg ga oss tid til å kjøpe frokost og kaffe, men ikke til å spise dem. Smørrebrødene smakte fortreffelig, selv om de ble spist i bilen under fart. I Sverige faktisk.
Vi passerte kjente steder. Thèrése Tryggestads hjemplass Kungsbacka sør for Gøteborg, byen Uddevalla, der mine foreldre møttes, og skiltet til Lysekil, der jeg en gang ble født for godt og vel 40 år siden. Ved ladestasjonen i Uddevalla ble vi møtt av en hyggelig mann med Tesla-t-skjorte. Han ville plugge i strømmen for oss, være litt synlig for disiplene, slå av en prat og sjekke ladebelastningen på ladestasjonen. Sikkert noe mer også. Han påpekte noen garantipunkter ved bilen som han ba oss følge opp. Det skal vi. Ting som vi verken hadde sett eller stilt spørsmål ved ennå. Men nå vet vi.
Nå gleder vi oss til Norge. Men hva med svenskehandelen? Joa — vi snek oss innom Strømstad en tur. Harrybyen vi har hørt så mye om, men ikke vært i. Emma var overbegeistret over å se så mange norske biler. Jeg tenkte at det nok går fort over. Grensepassering. Ladekø i Solli ved Stokke. Helt fullt av Teslaer, og to på vent. Det er FØRSTE gang vi har opplevd det på hele turen. Og det er i Norge. Det sier jo litt.
Endelig er de to første transportdagene ferdige. Vi feirer første delmål med middag og god seng hos farmor og farfar på Fornebu. Nå vet vi at vi kan kjøre på. Siste transportøkt er til Salangen i Troms, før Stokmarknes. Vi må være i Salangen innen mandag ettermiddag. Går det?