Mountain Goats — Woke Up New (2006)

River deep, mountain high
There’s some lyrics who will never apply
Cause I don’t lie awake at night
With thoughts of river depth and mountain height

Sitatet ovenfor har ingenting med verken Mountain Goats eller Get Lonely å gjøre. Det er en linje fra den ganske fantastiske Art Brut-låta Post Soothing Out, fra It’s A Bit Complicated (2007). Men den har relevans for den låta denne teksten skal handle om. Art Brut-vokalist Eddie Argos refererer selvølgelig til låta som kanskje er mest kjent i Diana Ross’ versjon, Ain’t No Mountain High Enough. Og de linjene der formidler noe som i alle fall er veldig sant for meg: De sterkeste låtene om de største følelsene er ikke dem som maler med aller bredest pensel, som formidler kjærlighet, begjær, sorg eller savn med de største bildene og metaforene. De er ofte billige erstatninger for de egentlige følelsene. For det er jo sant som Argos sier, det er ingen som ligger våkne om natta og tenker på elvedybde eller høyden på fjell.

Og da er vi på vei inn i Mountain Goats-land. Get Lonely er som tittelen indikerer en øvelse i den etter hvert velprøvde rockeøvelsen det er å gi ut et helt album viet til et samlivsbrudd. Det er mye å si om den typen album, og det er trolig album det er mer å si om enn Get Lonely også. For som plate er jeg ikke helt sikker på hvor godt den fungerer. Noen av låtene er nesten for nære og pludrete, som om følelsene bruddet John Darnielle gikk gjennom er for nært på til at han klarer å lage meningsfylt kunst av det. Det er også noen snev av selvmedlidenhet her, og ikke på den desperate, men mer navlebeskuende måten. Det er mulig jeg dømmer summen litt strengt basert på minnet om et par traurige låter, for de fineste låtene her er helt oppe der med det beste Darnielle har gjort. Allikevel er det ikke plata som helhet jeg stadig vender tilbake til, men snarere ett enkelt spor: Den hjerteskjærende triste Woke Up New.

On the morning when I woke up without you for the first time
I felt free, and I felt lonely, and I felt scared
And I began to talk to myself almost immediately
Not being used to being the only person there
The first time I made coffee for just myself
I made too much of it, but I drank it all
Just cause you hate it when I let things go to waste
And I wandered through the house, like a little boy lost at the mall
And an astronaut could’ve seen the hunger in my eyes from space

Det er flere ting som gjør at dette treffer meg temmelig bra. For det første er versene skåret over den samme, nesten barnlig naive lesten. Jeg våkna, så gjorde jeg det, så gjorde jeg det. Dette er ispedd noen ganske eksplisitte referanser til følelsene som ligger tjukt utenpå fortelleren, gjennom hver eneste handling. Han føler seg fri, ensom og redd — det første står åpenbart i kontrast til de to siste, men ingen som har vært gjennom et samlivsbrudd vil stusse spesielt mye over at de tre følelsene kan eksistere på samme tid. Det er noe usedvanlig rent og nakent over å si dette rett ut. Her er det verken skjønnmaling eller overdrivelser, bare hardt og kaldt og rett frem.

Det er noe av det samme som skjer i den delen der han forteller at han nærmest umiddelbart begynner å snakke med seg selv. I en annen kontekst kunne dette ha hørtes ut som en kunstnerisk overdrivelse, som et bilde på desperasjonen, og med et lite hint om at fortelleren er i ferd med å miste forstanden. Men det høres ikke sånn ut her. Det å snakke med seg selv er noe tilforlatelig, forståelig, en sånn ting han tar seg selv i å gjøre, og nesten humrer litt av, eller i det minste umiddelbart legger merke til selv. Det ligger en utilslørt ærlighet i det å fortelle om det. Som en “okei, det var rart, men sånn var det”.

Så er det selvfølgelig den linja med kaffen, som var den jeg først festet meg ved, og som har blitt med meg siden. Igjen, dette dagligdagse. Han står opp (slik han pleier) og lager kaffe (slik han pleier), samme mengde som alltid (slik han pleier). Det hele går på autopilot. Og det er først når han sitter der med kaffekoppen det slår ham at det var en grunn til at han hver dag tilbredte akkurat denne mengden kaffe. Det var en kaffekanne ment for to. Jeg forsøker ikke å hevde at dette i seg selv er så forbanna genialt skrevet. På et vis er det nesten kitschy klisjéfylt. Men ledsaget av linja “but I drank it just ’cause you hated to let things go to waste” blir det ganske nydelig. For i den linja ligger det så mye. Trass, omtanke, en slags vilje til å hedre noen idealer. Det ligger mellom linjene at han en annen dag ville sukket oppgitt over dette maset om å ikke la noe gå til spille, og kanskje endog laget litt for mye kaffe med vilje, bare for å irritere. Men nå som hun er borte blir det å drikke opp den kaffen man har laget en stille beskjed om at han egentlig satte pris på den egenskapen, nøysomheten og den på alle måter noble ideen om å ikke sløse. Så han drikker opp kaffen, for hennes skyld.

Selv de to siste linjene i andreverset, de som nesten motsier mitt opprinnelige poeng her, har en egen nerve i seg. Og de gjør hverandre bedre. Den første (“like a little boy lost in the mall”) formidler graden av ensomhet, forvirring og sårbarhet. Og det gjør at den linja som er nærmest å handle om elvedybde, i en slik grad at den ikke bare antar geografiske, men faktisk også astronomiske proporsjoner, fremstår som et uttrykk for en veldig personlig og subjektiv form for ensomhet. Han sier ikke at savnet han føler er som verdensrommet, men snarere at hans savn ligger så tjukt utenpå den skjøre menneskekroppen at den er synlig fra ethvert punkt i solsystemet. Han er ingen supermann som føler større og sterkere enn alle på kloden. Han er det motsatte, en mann som har blitt så liten at savnet er det eneste som synes.

Og det er dette som gir refrenget, som fint kunne vært brukt (og helt sikkert også har vært brukt) i låter med langt mindre gjennomslagskraft, sin styrke.

And I sang oh
What do I do?
What do I do?
What do I do?
What do I do without you?

I denne sammenhengen blir ikke spørsmålet verken retorisk eller melodramatisk. Det føles snarere genuint spørrende, som om et svar hadde vært kjærkomment. Seriøst, hva i alle dager gjør jeg nå? Det er først når han har gjort seg så liten at han ser seg selv som en bortkommen pjokk på kjøpesenteret, og begynner å gjøre små gester til sin tidligere partner (kaffen) som hun ikke er til stede for å sette pris på, han kan stille spørsmålet med på en stille og sober måte, som bare gir det hele ekstra tyngde. Undringen er reell — han aner ikke hvor veien går videre nå.

Denne teksten er god nok i seg selv, men hadde ikke vært det den er uten tredjeverset og avslutningen, der han på sett og vis allerede er i ferd med å ta steget ut av tåka og inn i framtida:

On the morning when I woke up without you for the first time
I was cold, so I put on a sweater
And I turned up the heat
And the walls began to close in
And I felt so sad and frightened
I practically ran from the living room out into the street
And the wind began to blow and all the trees began to bend
And the world in its cold way started coming alive
And I stood there like a businessman waiting for a train
And I got ready for the future to arrive

Også her skjer det flere ting. Rytmen er den samme, det handler fortsatt om hva han foretar seg i de første minuttene og timene etter at han har våknet opp alene for første gang. Men her siger det inn et snev av vilje til å finne løsninger. Genseren og radiatorene hjelper mot kulda, men ikke mot følelsen av å være stengt inne i alt som minner ham om det som var. Så han kommer seg opp og ut, både i bokstavelig og overført betydning. Kald, klar og frisk luft rensker opp noe, vinden tar med seg noe av det som henger så tungt igjen inne i huset. Det siste bildet er like trist som mye av det foregående (en pendler som venter på toget er på sitt eget vis et intuitivt bilde på noe trøtt, kaldt og ukomfortabelt), men her tar han også en beslutning. Han har en fremtid. Han vet ikke hva den vil bringe, men han er klar for den. Savnet og sorgen vil henge i en god stund til, men toget som tar ham videre, bort, til noe annet, kommer til slutt.

Det kan godt hende flere av disse linjene ville føltes mer naive, plumpe eller pludrete fra en annen stemme og artist enn John Darnielle. Og det er jo ikke gitt at tekster om kaffekanna og det å ta på seg en genser formidler noe mer allmengyldig om kjærlighet, sorg og savn enn storslåtte kjærlighetserklæringer som sammenligner følelser med geografiske størrelser. Men for meg er de små hverdagslige bildene der langt mer egnet til å trigge en kroppslig fornemmelse av hvordan den sorgen føles for fortelleren. Hvordan de små øyeblikkene, minnene og assosiasjonene er dem som ofte slår sterkest, også fordi det er i de samme situasjonene jeg selv kan bli overrumplet av et minne eller en tanke som slår rot i meg. Derfor tror jeg Woke Up New i all overskuelig fremtid vil være den fineste sangen jeg vet om det å bli singel.

(Forresten: Sjekk ut Tønes’ sin cover av den låta her på den nyeste EP-en hans. Den er ganske rett frem, og noen av linjene høres kanskje litt dummere ut på norsk enn på engelsk. Men, når jeg tenker meg om, egentlig ikke)

Like what you read? Give Jonas Spildrejordet a round of applause.

From a quick cheer to a standing ovation, clap to show how much you enjoyed this story.