The Hold Steady — Girls Like Status (2006)

Noen tekster slår deg i bakken første gangen du hører dem, enten fordi bildene er så glassklare og tydelige, fordi vokalisten leverer med en innlevelse som gjør det vanskelig å ikke bli berørt eller fordi et narrativ er såpass fremtredende at du fengsles umiddelbart. Andre tekster kan låte fryktelig bra første og andre gangen du hører dem, mens de mister noe av kraften ved gjentatte lyttinger. Men på motsatt side finnes det et lite knippe tekster som vokser og vokser, og som først årevis etter at du hørte og leste dem for første gang, virkelig åpenbarer sin storhet. Girls Like Status er for meg en sånn tekst.

(Lite innstikk her: Jeg kommer med såpass mange drypp fra teksten at jeg sparer dere å lime den inn i sin helhet. Men om du vil ha hele foran deg for kontekst, anbefaler jeg denne. Så vidt jeg kan se er det flere av resultatene på google-søket “girls like status lyrics’ som har noen småfeil i seg, men denne korresponderer godt med det jeg hører når jeg hører låta )

Jeg tror jeg hørte låta for første gang vinteren 2007. Jeg hadde akkurat falt pladask for Hold Steady, og trålet nettet etter b-sider og rariteter som ikke var å finne på de (til da) tre studioalbumene. Girls Like Status dukka tidlig opp. Det var b-siden til førstesingelen fra Boys And Girls In America, nemlig Chips Ahoy!, og var i ganske god sirkulasjon på nettet. Jeg likte låta fra første gjennomhøring. Et streit og drivende deilig riff krydra med munnspill, et allsangvennlig og passe dumt refrent og ikke minst en stilig Mountain Goats-referanse mot slutten. Sånn sett var jeg allerede oppmerksom på teksten, men i den enorme mengden fantastiske Craig Finn-tekster i Hold Steady-katalogen, skilte den seg ikke spesielt ut. Låta surret og gikk med ujevne mellomrom i nesten ti år, men det var først da deluxeutgaven av Boys And Girls… ble sluppet rett før jul i fjor, og jeg kunne høre hvor radikalt annerledes teksten var på demo-versjonen av låta, jeg begynte å finlese originalen, linje for linje. Og det jeg fant ut var at Girls Like Status er et jævlig godt eksempel på at godt håndverk også kan være kunst. Og ikke minst at teksten er helt SJUKT velskrevet.

For det mest utrolige med Girls Like Status er hvor teknisk god den er. Nå er jeg mildt sagt ingen litteraturviter eller -kritiker, om det skulle herske noen som helst tvil om det — men jeg tror jeg kjenner igjen en håndverksmessig god tekst når jeg ser den. Og her er det mye å ta tak i. Bokstavrimene, for eksempel- Nå er det ikke sånn at jeg faller i staver over å høre en tekstforfatter evne å starte tre-fire ord med samme forbokstav. Men når disse bokstavrimene dukker opp så forbanna tett, på kryss og tvers i og mellom enkeltlinjer, og de samme enkeltlinjene uavhengig av bokstavrimene fremstår som så jævlig uanstrengte og kule, da begynner det å ligne på noe. Noen eksempler:

He was drawn-up in the dark up in Penetration Park
Your laugh leaves laugh lines, your love leaves bright bruises
She said she was cruising but she came back all proud and out of focus
With a cool car crankin’ Krokus
He was dreadlocked in the dorms in the Colorado corn
He’s bleaching out the blood stains, he’s got diamonds in the drain

Som man sikkert kan se med egne øyne er det ikke bare snakk om en opphopning av bokstaver her, men en variasjon av enkle gjentagelser, stadig hyppigere opphopning av enkelte bokstaver og flere linjer der det ene bokstavrimet speilet det andre. Jo mer jeg har hørt på Craig Finn (kanskje særlig i Lifter Puller, men også i Hold Steady), jo mer har jeg lagt merke til hvor bevisst han bruker bokstavrimene for å gi linjer og vers flyt og sammenheng. Og selv om det er stilig å se det på papiret, er det vanvittig mye mer interessant når man faktisk hører låta. Der får bokstavrimene en svært lydlig, og nesten fysisk rytmisk effekt. Det er som om rytmen av de gjentagende lydene enkeltbokstavene rommer gir linjene og versene en annen puls. Det er kanskje en sånn greie man først må legge merke til, så høre aktivt etter for å få noe ut av, men jeg anbefaler å prøve (det aller beste eksempelet på det her er ikke Girls Like Status, men Candy’s Room fra Lifter Pullers siste plate — bare hør førsteverset tre-fire ganger med teksten foran deg, og jeg skal love deg at du vil tenke at det her er kule greier).

Bokstavrimene er stilige, men de blekner mot en annen greie med Girls Like Status, nærmere bestemt hvordan de to første versene er en nærmest perfekt speiling av hverandre. Om du legger de to versene ved siden av hverandre, vil du se at hver eneste linje er et speilbilde av eller motsvar til den tilsvarende linja i motsatt vers. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men jeg utfordrer alle som synes det høres ut som en enkel greie til å skrive to internt sammenhengende vers som både har et narrativ, er sånn passe poetisk og som samtidig er bygget opp over nøyaktig samme lest. For moro skyld, la oss sette de ulike linjene fra hvert vers opp mot hverandre. A er førsteverset, B er andreverset og tallet referer til hvilken linje det er snakk om:

A1: He was drawn-up in the dark up in Penetration Park
B1:He was dreadlocked in the dorms in the Colorado corn
A2: He says he’s got your medication
B2: He says he’s got your vegetation
A3: She was sitting on the edges of his vision trying to start a revolution
B3: She was sitting on the edge of the bed smoking trying to reach emancipation
A4: But he’s done with all the parties, he’s covered in contusions
B4: And he’s done with DVDs, he’s fully entertained
A5: Your laugh leaves laugh lines, your love leaves bright bruises
B5: He’s bleaching out the blood stains, he’s got diamonds in the drain
A6: She said she was cruising but she came back all proud and out of focus 
B6: She said that she was coming but she mostly just made hard fast noises
A7: With a cool car crankin’ Krokus
B7: It kind of sounded like The Locust

Jeg skal ikke si så altfor mye om denne speilingen, men jeg synes det er ufattelig nydelig hvordan de står så godt til hverandre, og samtidig er så ulike. De er skåret over samme lest, men der den ene linja bruker “sitting” som noe høyst konkret (“sitting on the edge of the bed”), brukes samme ordet som en abstraksjon eller metafor i den neste (“sitting on the edge of his visions”). Likedan er det en motsetning enkelte av linjene i mellom på spekteret generell-spesiell. “Penetration Park” er en ganske presis geografisk referanse til Loran Park i Minneapolis, kjent for å være et møtested for folk som, vel, tilfeldigvis liker å penetrere hverandre. Den er satt opp mot “Colorado corn”, som tross å være spesifikk i den forstand at vi vet hvilken stat karakteren som omtales befinner seg i, er et helt annet sted på skalaen for presisjon. Selv det eneste linjeparet som ikke umiddelbart speiler hverandre (A5/B5) svarer på sett og vis ut hverandre. Der “he”-karakteren i førsteverset er opptatt av smilerynker og en kjærlighet som gir blåmerker (contutions), er motstykket “blood stains” og store verdier ned sluket. Begge deler handler om bekymringer setter fysiske spor, men veien fra smilerynker og kjærlige blåmerker til å bleke tekstiler rene for blod er ganske lang. Og til slutt: Versene lander selvfølgelig på to klassiske Craig Finn-referanser, som sedvanlig rommer mer enn de tilsynelatende gjør ved første øyekast, og som kanskje understreker det forrige poenget. For på en metal-skala vil nok Krokus være nærmere smilerynkene, mens The Locust vil være nærmere blodflekkete tøy.

Koker vi det helt ned, er dette egentlig det samme grunnarrativet satt til to ulike situasjoner med komplett forskjellige sinnsstemninger. Om vi tar utgangspunkt i de begrepene som skiller versene fra hverandre, ser det omtrent slik ut:

A: Drawn up — Medication — Vision — Revolution — Parties — Laugh lines — Bright Bruises — Proud — Focus— Krokus

B: Dreadlocked — Vegetation — Smoking — Emancipation — DVDs — Blood stains — Diamonds in the drain — Hard fast noises — The Locust

Kort fortalt: Der førsteverset handler om sentralstimulerende midler og eufori, handler det andre om potrøyking og paranoia. Og hvert eneste ord i det som i utgangspunktet er den samme rammefortellingen, bygger oppunder følelsene og stemningene knytte til de to ulike kontekstene. Jeg skal ikke dra det så mye lenger enn det, men faen heller, det er godt skrevet.

Jeg har knapt skrevet et ord om den delen av låta som først fanget min oppmerksomhet, nemlig broa, avslutningspartiet eller hva du nå vil kalle det. Det som går sånn her:

It was song number three on John’s last CD
“I’m going to make it through this year if it kills me”
And it almost killed me
And song number four on that first D4, you want the scars but you don’t want the war
That’s just hardcore
These kids are clever to the core

Først skylder jeg vel å opplyse om at jeg etter å umiddelbart ha tatt Mountain Goats-referansen (John er John Darnielle, også kjent som Mountain Goats, og på det tredje sporet på The Sunset Tree (2005) synger han akkurat den linja der), i ettertid også har forstått hvem D4 er (Dillinger Four, punkband fra Minneapolis, gode kompiser med Lifter Puller på 90-tallet). Det er et ganske stilig parti det der, hvor musikken roes helt ned, og hvor Craig Finn liksom tilfeldigvis tar seg tid til å referere til to band han respekterer. Men det mest fascinerende er kanskje hvor lett og lite dypt det er, sett i lys av de (det jeg håper vi nå kan enes om er) latterlig velskrevne versene. Og der versene er skrevet veldig “in character”, med språk og bilder som ville falt karakterene i teksten lett å anvende, er Craig Finn her veldig Craig Finn — det er ikke så mange andre måter å tolke det at han er på fornavn med John Darnielle på, eller at han referer til The Sunset Tree som hans “last CD”. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg synes i alle fall det er interessant. Og om vi lener oss på fortolkningen av versene, og antar at det ligger en slags stemningsmotsetning dem i mellom, at de første handler om noe forholdsvis oppstemt, lyst og speedy, mens det andre er mørkere, kanskje voldeligere og paranoiadrevet, er dette kanskje Craig Finns leseveiledning til de to. Der Darnielle-sitatet indikerer en slags optimisme, er D4-referansen atskillig mørkere.

Og med broa dekket, gjenstår kun refrenget.

Guys go for looks, girls go for status
There are so many nights where this is just how it happens
Guys go for looks, girls go for status

Det er det egentlig ikke så mye å si om, utover at det (på en måte) gir oss forklaringen på den litt kryptiske låttittelen, og samtidig er fellesnevneren mellom de to versene. Begge handler i bunn og grunn om en fyr som gir ei heit dame noe hun trenger, men som allikevel ikke klarer å leve opp til hennes krav til anseelse i konkurranse med andre og kulere typer. Ellers ligger det kanskje en dobbel bunn i dette også. For det som egentlig er åpenbart allerede i denne teksten, men som blir enda tydeligere i lys av andre Hold Steady-tekster, er at denne dama egentlig ikke er opptatt av status, men av å ruse seg så hardt og ofte hun bare kan. Eller som Finn skriver i en annen låt: “There’s gonna come a time when I’m gonna have to/ with whoever’s gonna get me the highest”. Det er kanskje det den mannlige karakteren trøster seg med når hun nok en gang forsvinner av gårde med andre — at hun jakter en med en status han ikke kan matche. Men egentlig handler det bare om hans uvillighet til å gi henne det hun aller mest vil ha.

Det begynner (mildt sagt) å bli på tide å runde av denne avhandlingen, men jeg vil mot slutten bare komme inn på ett siste poeng som bringer oss tilbake til start: Hvordan Girls Like Status er et eksempel på hvordan godt håndverk blir stor kunst. Det er ikke så ofte vi får det helt store innblikket i prosessen det er å forfatte en låttekst. Som regel er det kun den endelige versjonen vi hører, og i de fleste tilfeller vil selv tidlige versjoner av samme låt som på ulike vis blir tilgjengeliggjort, bare inneholde minimale endringer. Men den omtalte demoversjonen av denne låta som er å finne på reutgivelsen av Boys And Girls In America, er faktisk ganske annerledes enn det endelige resultatet. Først og fremst fordi den bare består av ett vers, det verset som senere skulle bli førsteverset, men også fordi det er lett å se hvor rå og uferdig den var da. Malen er stort sett den samme, vi kjenner igjen hele rytmen i versene. Men mange av bildene er ufullendte, peker i en litt annen retning eller mangler bare den nerven som gjør det endelige resultatet så godt. Det er på et vis befriende å høre at heller ikke Craig Finn triller ut av seg ferdige tekstlige mesterverk. Og det er ganske åpenbart at han jobber temmelig grundig og lenge med tekstene før de får sin endelige form.

Girls Like Status er en låt som er så stramt oppbygd og så voldsomt internrefererende, at håndverket skinner gjennom kunsten — og selv om en romantisk forståelse av kunstneren og kunsten skulle indikere at hardt arbeid, håndverk, tar noe av magien vekk fra et verk, er det nesten motsatt i dette tilfellet. Det er tilfredsstillende å høre at teksten har blitt forbedret, foredlet og perfeksjonert, stavelse for stavelse, til det som står igjen er et såpass bunnsolid håndverk at det blir kunst av det. Det gjør det til en temmelig unik tekst blant mine favorittekster. Og sånn sett rettferdiggjør det kanskje lengden på denne teksten også.

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Jonas Spildrejordet’s story.