Kirken

Sitter på t-banen etter en nydelig kveld i kirka og reflekterer. 
Den var nydelig på flere måter, men ikveld ble jeg særlig minnet på hvor fint og stort det er å kunne tro på noe større enn seg selv. 
At det er en intelligent design, en skaper med en hensikt, en Gud som jeg kan kalle far, en mann som gikk i døden for meg for å vise hvor høyt jeg er elsket, og at det er en evig grunnmur jeg kan bygge mitt liv og mine verdier på. 
Og hvor digg det er å tilhøre alle disse ulike, rare, deilige folka som er i kirken og som jeg kan kalle familie…
Det er godt å få sitt perspektiv utvidet en gang iblant, ta en tur i det mentale helikopteret og se at livet handler om mer enn meg og mitt og alle mine små problemer. At vi kan bety noe for hverandre og andre.

Filadelfiakirken

Kirken er hjemme. Kirken er håp. Kirken er kjærlighet.
Og i sentrum av kirken er Jesus. Han er bemerkelsesverdig. Han slutter aldri å overraske eller utfordre meg. Jeg tror han er det beste eksemplet på et liv som gjør verden bedre. Og jeg tror ikke verden egentlig har gitt opp Jesus, men jeg tror de noen ganger gir opp kristne. Jeg skjønner de godt. Jeg gir opp meg selv noen ganger til og med. 
Men jeg skulle ønske alle som har gitt opp kunne vært med meg i kirken i kveld. Sett med friske øyne, hørt med nye ører, vært tilstede uten fordommer. Sett livet, kjent kjærligheten, møtt varmen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne teksten, kanskje ikke annet enn forsøke si noe om hva troen og kirken betyr for meg. 
Her bruker jeg mye tid og krefter, og det er fordi jeg tror det gjør en forskjell. I mitt liv og andres.

Verden trenger kjærlighet, og jeg tror verden trenger kirken.

(nå kjørte jeg banen 3 stopp for langt — engasjert!)

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.