Ettertanker

I resten av landet skriker skolene etter manglende samarbeid med hjemmet. I vår kommune er det foreldrene som roper. Mon tro hva det kommer av?

Noen mener referatet jeg forfattet og publiserte ikke passer seg for offentligheten. Jeg har publisert til venner Facebook, ikke VG, men ok, alt er relativt. At det er hatefullt, og at jeg henger ut en person. Jaha, det er visst bedre at vi snakker om det ”på bygda”? Jeg beskriver en faktisk hendelse; hva ble sagt og hva tenkte jeg underveis. Problemet med rollen og situasjonen, ikke personen. Det har fra et hold blitt argumentert med at flere ville føle det ubehagelig etter dette å gi uttrykk for meninger på tvers av mine, i fare for å bli hengt ut i en blogg. “Seriøst?” mener jeg er en dekkende kommentar her. At ytringsfrihet ikke nødvendigvis betyr ytringsplikt har også blitt kommunisert “offentlig” på Facebook. Til dette vil jeg si, at enhver person som observerer og er vitne til kritikkverdige forhold hos institusjoner eller mennesker som omgås barn, har en ytringsplikt. DET er vårt viktigste ansvar som foreldre, og det er mitt viktigste budskap. Selv skoleledelsen i Ibestad er forpliktet ved lov til å være enig med meg der. Dersom dette (svært uformelle) referatet jeg valgte å publisere ikke tåler dagens lys, mener jeg det er et alvorlig symptom på hvordan situasjonen er i skolen.

For hva er egentlig problemet her? Er det at jeg skriver dette eller er det det som faktisk ble uttalt i et åpent møte fra skoleleder til en stor foreldregruppe? Det er problematisk at rektor i et foreldremøte bruker elevsamtaler hun har hatt med våre barn som eksempel på oppførselen (negative sådan, selvsagt) til alle våre elever. Vi sier ikke engang ”hei” til hverandre og lærer det heller ikke til barna våre. Det er problematisk at rektor refererer til samtaler med foreldre og deler sine post-møtetanker, sitat “nå vet jeg hvor eleven har sin dårlige oppførsel fra”. Disse foreldrene sitter alstå i salen og er tilhørere. Det er problematisk når foreldre kritiserer møteleders ordbruk og siling av viktige saksopplysninger (en tilbakemelding fra blant annet meg) bunner i at “vi føler oss truffet” og dermed insinuerer for alle at både jeg og mitt barn representerer problemene hun omtaler i skolen. Dette er hersketeknikk i praksis.

Jeg har som sagt møtt reaksjoner på at jeg henger ut en person offentlig (igjen: Facebook, ikke VG). Men ok, det får meg til å reflektere. Men er det innenfor at en leder i skolen henger ut sine elever og foreldre i et åpent møte? Eller er det ikke greit, men vi skal bare ikke snakke om hvor problematisk akkurat det faktisk er? Jeg mener åpenbart at det er mer problematisk hva som uttales, og hvordan, på et åpent offentlig foreldremøte, enn at jeg refererer det. Brutalt kanskje, ja. Men ærlig. Og akkurat i denne saken så velger jeg å lytte til de som er helt avhengig av et trygt og godt samarbeid med skolen og de andre som kjenner seg igjen i situasjonen, den vanskelige kommunikasjonen, hersketeknikkene, samarbeidsuviljen og fryktkulturen. Min stemme går til dem, for de har det vanskeligst og tier mest. Selv har jeg aldri opplevd lignende på et foreldremøte. Eller noe møte.

Det er forresten et poeng verdt å tenke over at skole-hjemsamarbeid har blitt tatt opp i FAU, som ønsker å spille på lag med skolen. En riktigere kanal mener også jeg. Likevel, foreldremøtet jeg omtaler fant sted etter dette.

Det er også verdt å bemerke at ingen har beskyldt meg for å snakke usant om eller vri på hva som ble foredratt for oss denne tirsdagskvelden. Fordi dette skjedde.

Så hvorfor skulle jeg holdt kjeft.. Av frykt?

Linn

forelder

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.