Avsnitt — byggesteinene i tekst
Byggesteinene i akademiske tekster er avsnitt. De danner rekker av argumentasjon i en tankerekke. Hvert avsnitt bør være en enkel tanke, en pakke med ideer som består av godt sammenvevde setninger. En generell leservennlig sekvens er; 1) Avsnitett starter med temasetning, 2) følger på med hovedsetninger med argumentasjoner og 3) avslutningssetningen som sammenfatter.
En åpning med temasetning varsler leseren om en endring av fokus, og informerer om hva avsnittet inneholder. Temasetningen bør ikke knyttes bakover i teksten til tidligere avsnitt fordi tankerekkene skal alltid peke fremover. Vær forsiktig med å starte avsnittet med sammenbindingsord som «Men», «Ikke desto mindre», «Videre», da disse kan lede deg som forfatter til å se tilbakover. I stedet bør temasetningen i avsnittet klart signalisere et nytt fokus for oppmerksomheten. Men den må også være godt gjennomtenkt og gi leserne inntrykk av en flytende og naturlig progresjon i tankerekken. Husk at den skal være en veldig kort innledning som skal gi retning. Den skal altså ikke være en minitur eller en forhåndsvisning av hele avsnittets argumenasjon som skal kommer senere.
Hovedsetningene utgjør kroppen i avsnittet, og er selve kjernen i tankene. De viktigste gir kjerneargumentene i avsnittet. I akademiske tekster er de nøye satt opp og utgjør resonnementet, beskriver resultater, utvikler implikasjoner, belyser formler, eller utdyper og forklarer teoretiske og tematiske poeng.
Akademikere underbygge normalt argumentene med henvisninger til andre akademikere for å støtte egen argumentasjon. Å underbygge gjøres ved å sette opp sitater fra andre forfattere, referanser, faktaopplysninger, eller analyser med medfølgende punkter, tabeller eller diagrammer. Disse fungerer som «bevismateriale» og blir ofte spredd over et helt avsnitt blant hovedsetninger. Til en viss grad er disse «bevisene» springende: de kan føre tankene bort fra hovedtema i avsnittet. Derfor trenger de å forvaltes, spesielt når to eller flere henvisninger kommer etter hverandre.
Avslutningssetningen skal trekke avsnittets argumenter sammen, for å gjøre det klart for leserne at en byggekloss har blitt satt på plass. Den bør være konstruktiv og saklig og legge verdi til argumentet, ikke bare gjenta tidligere materiale. Det bør også komme en «link» videre til neste ledd, eller med andre ord; det bør være en «planting» som skal «høstes senere». Slik at overgangene blir gode mellom avsnittene. En del lesere skannere tekster rasjonelt. Disse leser ikke alle deler av avsnittene. De ønsker raskt å forstå hva som blir sagt, de ser spesielt på start og slutt av et avsnitt. Hvis de ser nærmere på avsnittet, hopper de ofte over henvisninger og de vil normalt unngå å grave i harde fakta eller tøffe forskningsformuleringer. De er på jakt etter en mer intuitiv (omtrentlig) forståelse av teksten. Dette betyr at tema-og avslutningssetningen bør alltid være det mest gjennomarbeidede i skriftlige materiale. Prøv å skille ut disse to setningene og se på dem sammen. Vurder hvordan de forteller, hvor saklige og informative de er, hvordan de fungerer sammen og om de kan bli bedre.
Seks ting som ofte går galt i skrivearbeidet
1 Forfatteren starter med et tilbakeblikk på forrige avsnitt, i stedet for en ny frisk temasetning. Leserne kan fort konkludere med at dette er bare “mer av det samme”, og så hoppe videre til neste avsnitt. Selv de som dybdeleser kan bli forvirret — hva handler avsnittet egentlig om?
2 Avsnitt startes med en «halsrensende»-setning, formelformulering eller annen form for ubetydelig setning (eller kanskje flere slike setninger). For eksempel kan forfattere begynne med en påminnelse, en definisjon, en vanskelighet eller et metodeproblem som en del av begynnelsen av temaet, argumentet som avsnittet handler om. Effekten blir da å begrave den virkelige temasetningen dypt i avsnittet. Leserne kan ved en rask titt konkludere at hele avsnittet bare er et ubetydelig forbehold, eller en velkjent navlebeskuing av det akademiske slaget, og så hoppe fremover, eller miste fokus helt. Hvis de holder ut og leser videre, vil de finne en gjemt temasetning, og deretter avslutningssetningen — de kan da synes uberettiget eller tendensiøse, fordi det ikke passer med det tilsynelatende tema for avsnittet.
3 Forfatteren starter hele avsnitt med et annet forfatterens navn og referanse, for eksempel: «Harding (2007: 593) argumenterer …». Dette er en begynnelse som noen PhDer og andre uerfarne forfattere elsker. De kommer «krypende frem» med sitt argument støttet opp av andres arbeid. Noen studenter vil bygge hele sett med avsnitt på denne måten, over flere sider, hver og en av dem starter med en annens navn, spesielt avsnittet med litteraturgjennomgang kan ha slike utfordringer. Studentene tror feilaktig at denne måten vil overbevise leserne om at de har finlest litteraturen og har god oversikt. Men når de første ordene i et avsnitt er en henvisning til en anne forfatter, blir det utilsiktet signaliserer: «Her følger et avsnitt om noe som er beslektet eller sekundært» — gjentas dette dette mønsteret på store deler av teksten vil de kritiske leserne hoppe over dette.
Den enkle løsningen på denne utfordringen er å ikke tenke på individuelle forfattere, men i stede fokuserer på skoler, organisasjoner eller teorier som representerer samme tanke. Skriv en klar og frittstående temasetning. Deretter forklarer kjernen i ideen av en eller flere skoler med samme tanke involvert. Henvis med forfatternavn på slutten av setninger, der de hører hjemme.
4 Et avsnitt stopper brått. Dette skjer vanligvis fordi forfatteren har blitt klar over at det har gått for langt. Dette skjer vanligvis fordi referansene er mangedoblet eller kanskje fordi den planlagte korte utredning av et eksempel eller analyse av et oppsetthar blitt uhåndterlig. Vanligvis gjør forfatteren en påtvungen «nødstopp», og det neste avsnittet får avslutningssetningen som begynnelse. Første avsnitt har da en sekvens av tema og hoveddel med referanser, men ingen avslutning med sammenfatning. Leserne vil miste informasjon når avsnittet avslutter uten noen form for oppsummering. Neste avsnitt starter med den forflyttede oppsummeringen og leseren vil lese den forflyttede sammenfatningen som nytt temaet. Leseren vil da få følelsen av at den ikke fikk det som ble lovet, eller at avsnittet inneholder for mye og oppleves rotete. Eller de kan føler at neste avsnitt bare gjentar det forrige.
5 Avsnitt bli for langt. Et avsnitt i en akademisk tekster ligger normalt rundt 100–200 ord, når avsnittet blir på 300 ord eller mer blir det tungt å lese. Dette skjer ofte fordi referanser er blitt fordoblet eller blitt så store at de er vanskelige å håndtere. På grunn av referansenes delvise springende karakter er ofte forfatteren motvillig til å erkjenne behovet for å opprette egne avsnitt av dem. Spesielt når de diskuterer poeng eller oppstillinger som er komplekse og oppmerksomhetskrevende. Disse er ikke designet for å være selvforsynt og lett forståelige, hovedsetninger og henvisninger kan lett gå i hverandre og tekstens argumentasjoner blir vanskelige å finne.
Løsningen på svært lange avsnitt er enkel og brutal. Lesevennlighet og innhold må alltid veies opp mot hverandre. Når et avsnitt passerer 250 ord må de deles opp så likt som mulig. Hvis et avsnitt er mellom 200 og 250 ord kan det være akseptabelt, så lenge avlutningssetningen fortsatt kan koble leserne tilbake til den (nå ganske fjerne) temasetningen.
6. Et avsnitt er for kort. I en akademisk tekst skjer dette hvis det blir under 100 ord, og særlig hvis den består av bare én setning eller er mindre enn 50 ord. Korte avsnitt ser forferdelig ut i et tidsskrift eller en forsknings bok, og de undergraver nytten av avsnittene som byggeklosser. Korte avsnitt skjer fordi en forfatter er usikker på hva han skal si, eller ikke har tenkt riktig gjennom hvordan et punkt eller et sett med punkter passer sammen, eller kan utgjøre en liten sekvens i en generell argument. Noen korte avsnitt reflekterer en miks av poenger fordi forfatteren ikke har anerkjent dem som det. Korte avsnitt generelt bør alltid bli slått sammen med sine naboer, slik at de forsvinner.
To grupper trenger å være spesielt observant på dette. Spansktalende (og beslektede språk) bruker ofte flere svært korte eller enkeltsetninger som avsnitt, organisert på subtile tematiske måter som blant annet engelskspråklige lesere finner svært vanskelig å følge. Slikt publikum vil ofte bare se et uforståelig mangfold av punkter og disse blir tolket som uorganisert tenkning. For det andre har vi journalister, og noen akademiske bloggere, som bruker korte avsnitt som ser OK ut på avispapir eller på trange bloggspalter. Disse forfatterne bør samle de korte i lengre avsnitt og legge seg på minst 100 til 200 ord hvis de ønsker å publisere tekstene i tidsskriftartikler eller forskningsbøker.
Teksten er oversatt og delvis omskrevet av “How to write paragraphs” av @fahriozz
