Forskerhimmelen — almost nirvana ;D

Jeg er verdens heldigste forsker, fordi jeg har verdens beste informanter!

Mitt prosjekt er å ta et sosiologisk dypdykk i en verden få har opplevd eller vet finnes. Subkulturer er som regel svært avgrenset fra “alle oss andre”. Jeg er så heldig at jeg har fått et innblikk i “kodernes verden”. De som progrogrammerer alt det vi andre bruker. De som faktisk definerer vår verden. Som styrer vår hverdag. Tenk litt på det….

Jeg har intervjuet 13 til nå. De er i alderen 8 til 29 og kommer fra hele verden. Polen, USA, Sør-Afrika og Norge. Det som forundrer meg er at de er utrolig like! De sitter alene på hver sin lille tue rundt om i verden. Men bruker verden som læringsarena. På eget initativ — fordi gaming blir kjedelig i lengden. For de mener jo at …

Det må jo være noe mer for meg der ute….?

Veldig mange starter allerede i barneskolen. De er nysgjerrige og vitebegjærlige. Det er ikke lenger nok å konsumere. De vil produsere. De er utrolig selvstendige og vil lære, og de gir seg ikke. De tar den harde veien gjennom å brette opp armene og arbeide masse. De er ensomme i læringsarbeidet. De søker opp informasjon på Google (“Du må lære å gooogle, si det til elevene dine — du kommer ingen sted her i verden uten å lære å google skikkelig!”). De ser på andres koder, endrer dem, prøver seg frem, leker og utforsker. Alle leker. Alle arbeider. Alle løser problemer. De er kreative. De blir trigget av utfordringer (mange forskere som har lest om “promt” vil kjenne igjen dette). De må ha koknitive utfordringer ellers kjeder de seg…

De aller fleste kjeder seg på skolen og de aller fleste føler seg utenfor. Det er de andre, og dem. “De andre spilte ofte fotball og jeg hang ved målet” (obs: jeg har kodere som liker sport! Men de er i mindretall).

En forteller at han ikke var skoleflink, men skolesmart! Han fant fort ut hva læreren ville ha, hvordan læreren “sjekket lekser”. Han skulle lese en bok, det gjorde han ikke. Han gikk på wikipedia og pugget innholdet der. Når læreren “hørte dem i lekse” rakk han opp hånden og svarte fra wikipedia. Læreren var fornøyd — gutten hadde lest boka…. Andre forstår ikke konseptene som undervises i skolen. For eksempel var det en som kommenterte historie og religion — han hadde aldri forstått de fagene. De var ikke logiske, “mennesker gjør så mye rart”. Konseptene som undervises i skolen er teoretiske og ikke praktiske. De er ikke logiske for dem.

De andre forstår ikke hva de driver med (alltid “de andre” — om oss andre..). De andre får ikke innsyn i en koders verden, fordi koderen mener de ikke vil forstå hva de holder på med. De andre tror at koderen bare “spiller eller driver med data”. Selv mor og far prøver å få koderen ut i den fysiske verden for å “sosialisere” dem. Alle kodere har fått høre at de må være mer ute med venner; være mer ute og være mindre på datamaskinen. “Mamma og pappa sitter hele kvelden og ser på TV, mens jeg sitter og produserer — lager noe nyttig. Likevel mener de at jeg skal være mindre på datamaskinen! De sitter og konsumerer hele kvelden, hvor usosialt er ikke det? Jeg produserer, arbeider, snakker med folk der ute og løser problemer. Foreldrene mine vil aldri forstå.

Koderne snakker om frihet — en frihetsfølelse. Jeg skjønte ikke dette i starten, jeg var ikke på deres nivå rett og slett. Frihet til å lære hva de vil. (Frihet fra det kjedelige læringstyranniet i skolen?) De har forstått noe av verden som vi andre (igjen “andre”) ikke har forstått enda. Verden rules av kodere. Verden driftes praktisk talt av kodere. De kan lage hva de vil. “Alt nytt som man lærer bare åpner flere og flere dører!”. De trakter etter den følelsen av å lage hva man har lyst til, det de ser for seg. Ja hvem har ikke prøvd å lage det en ser for seg — gang på gang både på kjøkkenbenken, på sløyden eller med strikkepinnene? :-D “Jeg liker når jeg ser et program eller et system..så får jeg en følelse av hvordan jeg kan løse problemet — jeg får en forståelse av problemet”. Jeg snakket med en 16-åring i påsken 2016, han fikset da på Snap….

Det som er gøy med spill er at du får rask tilbakemelding”. Sånn er det med koding også forteller koderen (heldigvis har denne gamle dama kodet i gamledager — hun forstår hva de snakker om). Når de kjører kodene sine så får de beskjed umiddelbart om de virker eller ikke. Prøve og feile. Learning by doing. “Det kan være litt mer slitsomt enn bare å lese en bok, men man får raskere forståelse for hva som foregår… det hender jeg prøver å lese en bok om koding, men jeg får ikke det samme av å lese en bok. Det er tørt når en ikke bruker det, og så fester det seg ikke”. “Man må bruke det for å forstå det og lære det — det finnes ikke sånn kvick fix læring!” (Er det rart en lærer som meg elsker disse ;-D)

Koderne henter inspirasjon fra mange steder. Noen ganger ser de at de har behov for å lære seg et nytt språk, ja så gjør de det. Det er oppgaven som skal løses som er i fokus, ikke hvor mange språk en kan. Dette er frihet. De kan lage hva de vil. De har et mål og de vil løse utfordringene uavhengig av hva de har av verktøy. Trenger de et nytt verktøy eller ny informasjon så skaffer de seg det. “Skal jeg lage et spill som har en avatar som har AI — da må jeg lese meg opp på AI. Det kan jeg gjøre på vei hjem fra skolen på bussen”. De har ikke lav selvtillit på læringsområdet, de eier ikke ydmykhet — de bare gyver løs på oppgaver som er større enn dem selv. Andre får det jo til — hvorfor skal ikke jeg klare det? Arbeid er viktig for en koder. Timesvis i ensomt læringsarbeid. Så funker kodene! #DENfølelsen. (Dopaminjunkier?) De velger å sitte alene — de MÅ sitte alene for å klare å konsentrere seg i timesvis. Arbeidet er viktig for dem. Det er her de skiller seg fra andre. De har en enorm læringskapasitet. De er talenter alle sammen. Men de og verden rundt vet det ikke.

Koderne trenger kognitive utfordringer og de trenger anerkjennelse.

Anerkjennelse får de når de har laget en ny avatar til SecondLife, eller lager et påmeldingssystem til et event. Eller de lager et spill som andre (igjen: andre) kan spille. De oppnår “nesten nirvana når andre bruker mine produkter”. “Det beste er når andre bruker det en har laget!”. De vil hjelpe. Det er utrolig å høre dem snakke om å gjøre verden til et bedre sted å være.

Koderne må bli sett for hva de er: flinke, talentfulle, intelligente, kreative, driftige og utholdene mennesker. Norge klarer seg ikke uten disse. De er evnerike som verden rundt ikke klarer å gi gode nok ressurser (les:skole) til at de kan utvikle sitt fulle potensiale. De er evnerike og ingen har oppdaget det før nå. Det er hva min doktorgrad vil dreie seg om.

Ordsky fra transkribsjonene (intervjuene). Det som er viktig, sies ofte, kommer i store bokstaver.

Jeg har møtt utallige kodere, alle er utrolig opptatte av det de driver med og er utrolig engasjerte. De blir overlykkelige når en gammel dame spør og graver om det de engasjerer seg i. De anbefaler meg til sine venner:

“Du bør snakke med henne der, det er utrolig kult!”

Jeg er verdens heldigste forsker!

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.