2018 — en plan

Hvordan kan man si fra til verden at man har lyst på ny jobb uten å oute seg for mye til arbeidsplassen, når sjefen og mange av kollegaene følger deg i sosiale medier?

Jeg aner ikke, men vi får se om dette funker. Selv om det er skummelt.

Hei, jeg heter Nadia og er en grafisk designer

Hvorfor sier jeg dette høyt, som om vi sitter i et AA-møte? Jo, fordi jeg trenger å høre det selv. Jeg er utdannet grafisk designer. Jeg liker å leke meg med grafisk design. Jeg sniker til meg alle designoppgavene jeg snubler over. Jeg er en designjobbjunkie, rett og slett.

De siste seks åra har jeg jobbet som kommunikasjonssjef i Smallworld Systems. Den jobben har jeg gjort helt greit. Jeg har vært en generelt god kommunikatør. Kommunikasjonsrådgiver. Marketingperson. Og jeg har vært en god designer. Jeg har for det meste vært hele avdelingen min, med litt push og bidrag fra styreformann, selgere og daglig leder. Sånn blir det fort i små selskaper som Smallworld, med sine 20 ansatte hvorav de aller fleste er konsulenter/utviklere.

I praksis har jeg gjort det som trengs som jeg kan gjøre de seks åra som har gått siden jeg gikk inn dørene på kontoret i Sandvika (og videre på Skøyen, der vi er nå). Sånn sett burde tittelen min kanskje heller vært “Åttearmet potet” enn “kommunikasjonssjef”. En kommunikasjonssjef med tilleggspakker, tror jeg vi kan si. Jeg satt meg ned for å skrive en liste over alt jeg egentlig gjør, og uten at jeg har fått med alt kan jeg nevne: Skrevet utallige tekster (artikler, nyhetsbrev, you name it), arrangert frokostseminarer, kundekvelder og konferanser, laget diverse videoer, fotografert, styrt sosiale medier med alle mulige slags kontoer det bringer med seg, vært webmaster, tolket google analytics og alt annet av statistikk jeg har klart å få fingrene mine i, sørget for å holde alt av materiell oppdatert, annonsert på både web og papir (med annonser jeg har designet), deltatt tungt i flere ansettelsesprosesser, jobbet med interaksjonsdesign, designet ikoner, faktaark, visittkort, pressemeldinger, messevegger, roll-ups, plakater, brosjyrer, pressemeldinger, annonser, alt-mulig-rart av bilder og plakater tilpasset de enkelte kanalene i sosiale medier (facebook, twitter, google plus, instagram, youtube og sikkert mer jeg har glemt), designet maler til både microsoft office, google drive og apples keynote. Jeg har også laget en enhetlig visuell manual for Smallworld, og sørget for at den visuelle stilen holder seg konsekvent… Og jeg har gjort interiørdesign for to kontorlokaler. Sist endte det i et lokale malerne kalte “non stop-kontoret”, og folk trodde jeg var sprø. Det viser seg i ettertid at folk liker å ha fargerike vegger der de jobber. Dette er det jeg kommer på uten å tenke for mye. Om jeg begynner å virkelig tenke etter, mistenker jeg at det dukker opp mer.

Så kommer vi til utfordringen min. Det er grafisk designer jeg er utdannet til. Da jeg gikk på barneskolen lærte jeg meg kalligrafi fordi jeg visste jeg hadde lyst til å drive med “bokstaver og sånn” når jeg blir stor. Jeg har lenge trodd at jeg bare ikke brenner for jobben min, og at det er greit, men jeg innser nå at det jeg brenner for er det som har ligget i bakgrunnen hele livet mitt (for å si det på meget svulstig vis).

Le Saut Dans le Vide — Yves Klein, 1960

Konklusjonen er

Jeg har fyrt i feil peis for lenge (for å bruke en analogi jeg har fra jeg skrev om å brenne for noe her forleden). Smallworld fortjener bedre. Jeg fortjener bedre.

Jeg er en grafisk designer. Smallworld trenger noe annet.

Kall dette gjerne et rop om hjelp. Til å tuppe meg en viss plass.

Jeg pleier ikke å ha noe nyttårsforsett, men i år ser det ut til at jeg har et allikevel: Si opp jobben. Gjør noe nytt. Akkurat nå aner jeg ikke hva det er, men jeg kommer til å sende inn søknad på masterstudiene til KHIO og AHO for å bygge på bachelorgraden jeg allerede har (om du har tips til eller vil hjelpe meg med søknaden, så si gjerne ifra). Om det blir studier, ny jobb, eller begynne med å jobbe frilans aner jeg ikke. Jeg kommer nok uansett til å lande på beina. 2018 kommer til å bli Nadia-året, har jeg bestemt meg for. Det står i hundens tegn, og jeg har verdens beste hund ved min side. Sammen med verdens fineste og mest støttende mann.

Dette har jeg skrevet mest for min egen del, og litt fordi det kan hende jeg kjenner noen som kjenner noen.

Om du kan og vil hjelpe på noe vis tar jeg gjerne imot. Råd, heiarop, vin, kakao, jobbtips, jobber, mental støtte, alle tingene jeg ikke har tenkt på, et par ekstra spark bak… kjør på!

Hvis du lurer, kan du finne CVen min her

Takk for at du gadd å lese. Jeg liker deg.