En tillatelse til å være vettskremt

Nadia K Tokerud
Sep 22, 2018 · 3 min read

Denne uken begynte jeg å studere igjen. 50%. Interaksjonsdesign og brukervennlighet. Eksamen i juni neste år. Jeg kan en del av stoffet før, men fy søren så lite jeg egentlig kan. Når alt kommer til alt.

Før første sesjon i går fikk jeg en telefon. “Nadia, jeg er vettskremt”. Vettskremt fordi nytt prosjekt. Vettskremt fordi noe en aldri har gjort før. Vettskremt fordi følelsen av å kunne, men det er en liten grad av usikkerhet der. Vettskremt fordi tenk om det ikke funker? Tenk om det feiler? Tenk om?

Da jeg la på begynte jeg å tenke. Jeg er vettskremt jeg og. Vettskremt fordi ny start. Vettskremt fordi tenk om ingen liker det jeg gjør. Vettskremt fordi jeg både frilanser og søker jobb samtidig. Vettskremt fordi tenk om. Tenk om jeg har valgt feil sti. Feil studie. Feil vei. Tenk om jeg ikke klarer. Tenk om alt blir feil. Vettskremt for tanken om å sende faktura. Den første. Vettskremt fordi futen. Fordi momsregisteret. Fordi huslån og mann og hund og livet.

Foto: Eirik Urke

Etter telefonen innså jeg en ting: Dette er noe de aller fleste opplever. De aller fleste av oss klarer å ta på en maske og gå ut i verden og late som om vi vet alt.

Noe av det skumleste i verden, er å ikke være flink. Å innrømme at du ikke er verdens beste. Å la noen se hvor udugelig du egentlig er. Å vise sårbarhet.

Her om dagen måtte jeg be en venn om å ikke fortelle meg mer om hva jeg burde gjøre. Vi snakket om fagfelt vi strengt tatt har jobbet med “i alle år”. Hvordan forklare for potensielle arbeidsgivere at “jeg kan dette”. I samme samtale fortalte jeg at jeg gledet meg til studiene. Han fortalte meg om hauger av andre studier og sertifiseringer og kurs og alt. Frykten kom med et smell. “Har jeg valgt feil?”, “Kaster jeg bort et år av livet mitt?”. Dette var garantert ikke intensjonen hans, men allikevel kom den. Den gnagende følelsen av usikkerhet. Jeg var vettskremt.

Nå, tre dager og 30 sider med notater senere, er jeg fortsatt vettskremt. Vettskremt fordi jeg skal starte på en oppgave som består av ting jeg ikke har gjort skikkelig før. Vettskremt fordi jeg kommer til å feile med brask og bram (ifølge hodet). Vettskremt fordi dette er starten på noe nytt. Noe ukjent.

Og vet du hva? Det er helt greit.

Om du aldri blir skremt av det du gjør, om du alltid holder deg i komfortsonen, om du aldri beveger deg ut i ukjent territorie… Da kommer du aldri fremover. Om du står på stedet hvil, om du aldri tør å gå fremover, om du aldri tør risikere å bli skremt: Det er da du faktisk bør være vettskremt.

Livet er skummelt. Verden er skummel. Å starte på nye ting er skummelt. Det er klart jeg er vettskremt.

Nadia K Tokerud

Written by

Rambo var ei jente, sa de da jeg ble født. Så ble jeg en designer.