Kortreist tur

Døra. Den lengste korteste distansen et menneske kan bevege seg. Sofaen. Den verste og mest behagelige opponenten du kan finne. Planen. Den mest djevelske av advokater.

Det er først når jeg klarer å dra meg ut av sofaen, kaste den ambisiøse planen og å bare traske ut døra at jeg kommer dit jeg egentlig vil. Jeg vil bare oppleve, i stedet for å hjernedødt konsumere. Å forflytte meg, å gå skritt for skritt. Å bli våt og skli på røtter. Til å være glad i tur og opplevelser er jeg i overkant avhengig av sofaen. Men ikke denne kvelden. Den forvridde tolkningen av janteloven, den hvor du må dra på Hardangervidda hvis du skal på telttur, den hvor voksne menn uten alibiet av barn må realisere seg ved å overgå alle andre fikk vike. En natt i telt og sovepose, større var ikke målet.

I Bergen har vi kanskje verdens mest tilgjengelige opplevelsespark, for barn og voksne, som ligger rett bak sofaen og ut døren. Byfjellene ligger så nært at vi nesten kan tilgis for å tenke på det som noe mindre enn en ekte naturopplevelse. Så står jeg der, trer stengene i den røde duken og prøver febrilsk å finne festebunn for de forgylte pluggene i det snaue vekstlaget over berggrunnen. Det føles nesten påtrengende, som om jeg bryter en sosial kodeks når jeg slår leir så tett på det urbane. Rett før midnatt står soverommet klart og jeg tar i skue den eklektiske utsikten bestående av øyer, hav, fjord og bylys og nattelivsstøy.

Det er noe helt eget og magisk med naturen, den gjør noe med deg som menneske i det du entrer den. Du transformeres til en mindre forfengelig, og mer aksepterende versjon av deg selv. Du blir ydmyk. Det oppfattes for eksempel blytungt å sitte inne og tenke på å gå ut i regnværet, men så snart du har kommet deg ut så aksepterer du forholdene og tar deg selv i å nyte lyden av hver dråpe som treffer hetten din. Det er dette som gjør kortreist tur så bra. Hvis turen krever planlegging og tenkning så blander du inn alle de negative aspektene. Hvis du bare kommer deg ut døra så får du superkrefter som hjelper deg til å håndtere alle utfordringer.

Å sitte ute en midnattstime alene i naturen gjør meg mer kreativ og reflekterende enn jeg har vært på lenge. Anmarsjen varmer opp hodet gjennom et bombardement av inntrykk i form av forvridde trestammer og “unaturlige” steiner. Når sekken er av, skuldrene lettere og bevegelsen stopper er jeg helt og totalt påskrudd. Det vrimler av tanker og visjoner samtidig som jeg er helt avslappet. Jeg dveler ikke ved noe, men lar alt renne bort i det jeg kryper ned i posen. På utsiden av innerteltet puster hunden i tunge, tilfredse åndedrag. Snart gjør jeg det samme.