‘Jon Tømmerbakkens viderverdigheter’ #00 (Einar Fagerheim)

FØRSTE KAPITEL

Jon Tømmerbakken sto bak uthusveggen og lydde på fuglesangen. Han hadde vært ute på naturens vegne før han skulle krype under den gamle, snauslitte skinnfellen.

Det var forunderlig at slike fjørkledte småkryp kunne få fram slike vakre toner, tenkte Jon. Han prøvde å herme litt etter staren, men det ble bare til en svak, susende lyd. Nei, det ble ingen skikk på blistringa siden han fikk tennene revet ut.

Egentlig skulle han ha kjøpt seg gebiss, men disse nytennene var så bannsatt dyre at det fikk heller være. Det var alltids litt klundersamt å få maten i seg, men når man holdt seg til mjølk-kake, graut, flatbrød og velling gikk det utmerket. Dessuten ble det jo den billigste maten, og det hadde mye å si for Jon. Han var nemlig styggelig sparsom av seg. Ja, ja, nå var da endelig våren kommet med linnvær og sønnatrekk og lange soldager, snøen hadde brånet meget alt. Jon dro pusten godt inn og sukket av velvære. Det var nå likevel våren som var den fineste årstida, ingen tvil om den saken.

Idet han snudde på hodet fikk han øye på møkk-dungen bak fjøsveggen og ansiktsuttrykket forandret seg totalt. Nei så dægelen, nå måtte han til med den forbistrede frau-kjøringa hvis han skulle få noen gagn av vinterføret, det var sikkert som amen i kjerka det.

Han forsøkte å beregne rominnholdet i møkkhaugen, og han var villig til å vedde på at den inneholdt ikke en tøddel under hundre lass. “Fi farken”, han spyttet og det gode humøret var som blåst bort. Hadde det enda vært muligheter for hjelp, men det var boltet umulig. Riktignok hadde det vært en kar der for noen uker siden og budt seg fram. Trehundreogfemti kroner måneden hadde han forlangt. Det skulle mindre til for å få folk til å fly i flint så det var jo ikke å vente annet enn at han hadde jaget guttfarken på dør. Tenk, trehundreogfemti blanke kroner hver eneste måned! Han bet gummene ihop så nesen og haka nesten nådde hverandre, nei, før skulle han bære møkka med egne hender.

Gammeldrengen hadde gått bort og dødd stille og rolig siste høsten. Han hadde vært på gården siden han kom dit som gjetergutt for over femti år siden og ikke hadde han hatt annen lønn enn maten og klærne og så litt tobakk av og til. Han var forresten ikke så gammel heller, bare vel seksti, men han var utslitt av mange tunge tak. Det hadde just ikke vært så nøye med åttetimersdagen den tiden gammeldrengen var på Tømmerbakken.

Det var forresten fanden hva de fire ku-krakene og den gamle merra greidde å legge itur seg på en vinter, tenkte Jon der han ruslet mot våningshuset. Han slo seg ned ved radioen for å høre værmeldinga og nyhetene. Radioen satte han så lavt på at det var bare så vidt han kunne oppfatte de som ble sagt. Han hadde funnet ut at han sparte mye på strømmen da, for lyden fikk jo ikke så langt ut i rommet. Det var ellers en stor trøst å høre nyhetene. Når han hørte om alle elendighetene ute i verden ble det liksom at ens egen elendigheter og ergrelser ble mindre. For ergrelser hadde Jon nok av. Ugift og uten hjelp på gården ble det rene slaveriet å greie allting. Kvinnfolkhjelp hadde ikke kommet i huset siden mora døde for tyve år siden. Melkinga og den matlaginga som skulle til, den hadde Jon greidd alene. Faren var død for seks år siden og siden da hadde Jon sittet som bonde på gården, han var nå enogfemti år. Det hadde da enda gått på et vis mens gammeldrengen levde, men iår ble det viss skjære armoden.

Jon skrudde av radioen og gikk inn på det vesle kammerset som han brukte til soverom. Han hektet av seg vadmålsbroka, satt en stund på sengekarmen og klødde seg på beina, så svingte han seg opp i senga og dro skinnfellen helt opp til haka. Derpå kallgjespet han, lukket øynene og ventet på søvnen. Men søvnen ville liksom ikke innfinne seg ikveld. Han forsøkte seg litt på andre sida, men det var ingen søvn å finnne der heller. Det var nok den hersens møkkadungen som lå og grov inne i skolten. Ikke nyttet det å tenke på noe annet heller, som en mare lå den tunge fraukjøringa der og gnog. Jon åpnet gluggene igjen. Nei, nei, var det slik at det var skapt uråd å få sove så fikk han da bare tenke på fraukjøringa da. Kanskje han fant en måte å gjøre den lettere på. En slags rasjonalsiering i arbeidsmetodene som man hører så mye om nå for tiden.

Hadde han enda hatt traktor med lastekran, så hadde det vel gått unna som varmt hvetebrød, men en slik kostet jo en hel formue. Mon det ikke skulle gå an å sprenge vekk dungen? Han hadde da noe svartkrutt som han hadde rasket til seg etter tyskerne som hadde hatt svære festningsanlegg oppe i ås-sia ovenfor husa hans.

Han tenkte igjennom planen i alle faser, men han kom til at det neppe gikk an å gjennomføre den. For det første kunne han ikke bruke slik kraftig ladning at den kastet gjødsla helt ned på jordene, for da ville det gå ut over fjøset. Og for det andre ville skuddet hive gjødsla på slike steder den ikke var ønskelig, blandt annet på våningshuset. Den eneste måten var hvis han kunne fått ledet eksplosjonen i en bestemt retning. Hvis man for eksempel hadde et stort rør. Da rant det brått ned en idé i ham. Det sto jo en gammel kanon like oppe i bakken her. Den var så skrøpelig at det var ingen av de allierte som hadde orket å ta den. Ikke var den blitt ødelagt heller. De regnet vel med at den ikke representerte noen fare for verdensfreden.

Jon tenkte og tenkte og han ble alt mer og mer overbevisst om at bedre rasjonalisering skulle man få lete lenge etter. Man slapp jo å spre møkka også, den ville sikkert legge seg pent og pyntelig i fine breier. En dyp følelse av fred senket seg inn over Jon og snart forkynte en vedholdende dur at han endelig hadde funnet søvnen.

Neste morgen var Jon styggtidlig oppe. Etter fjøs-stellet spente han Bruna for tømmerdoningen og kjørte oppover for å hente kanonen. Han ruslet bak merra oppover bakkene og myste mot vårsola. Det hadde vært nattekaldt så det var steinhard skare. Det ble vel et svare strev med å få den svære kanonen med seg, men det var heldigvis unnabakke hele veien nedover til husa. Endelig var han da oppe ved det rustne monstrumet. Hm., jaggu var den en sværing. Det var vel slike de kallte Tykke-Berta. Den måtte vel ta et bra møkkalass når man fylte den helt ut til munningen.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.