Jon Tømmerbakkens viderverdigheter #03

av Einar Fagerheim

Annet kapitel

Slikt drivende vårvær var det ingen der i bygda som kunne minnes at det hadde vært noen gang. Varmen hadde kommet alt i april og så hadde det duskregnet mildt om nettene, så det var ikke å vente annet enn at markene sto fine.

Jon drev og hyppet potetåkeren rett nedenfor veien. Denne våren hadde han slitt mer enn et menneske har godt av. Han syntes det var rart at han hang ihop ennå. Ja, ja, det var enda godt at han fikk gå som fri mann etter den historien med lensmannsdrengen her i vår. Han kunne like så snart vært hengt og død nå. Jon kaldsvettet ved tanken. Nei, man fikk da være glad til så lenge man fikk beholde livet. Men han kunne ikke nekte for at han grudde seg som en hund til slåttonna. Hvordan i all rikes skinn og bein skulle han klare alt sammen mutters alene? Arbeidsfolk var ikke å oppdrive om man så betalte etter tariff. Den hersens fabrikken nede i byen slukte hver eneste kjeft.

Jon var kommet til enden av potetranden helt oppe ved veien. Nå måtte han rette ryggen ellers gikk den av. Oj, oj, for en smerte som jog gjennom smalryggen når han rettet seg opp. Det var som glødende kniver ble dolket i ham. Derpå ruslet han ned til bekken og drakk lenge og vel. Å, det var deilig å drikke når man var tørst. Han kom til å tenke på at nå måtte han sette seg øl hvis det skulle bli ferdig til slåtten. Arbeid hadde han hvor han snudde seg, det var til å tørne stein hakkende gær’n av.

Han satte seg oppe ved veikanten. En liten kvil måtte han unne seg. Han satte solhylle for øynene og så sørover veien. Det kom en personasje syklende langt der nede. Mon tro om det var en av disse turistene som raste etter vegene? Det hadde vært styggmange av dem allerede. Jo, det var noen som hadde det bra, dro rundt på velociped midt i travleste våronna mens en annen stakkar holdt på å krepere av slit.

Jon la seg bakover og lukket øynene. Det var godt å ligge slik å halvsove og tenke på ingen verdens ting. Det var kvile både for kropp og sjel.

Han gløttet litt på det ene øyelokket da han hørte det knaste i grusen. Men begge øynene hans kom på vid vegg i en fart. Du fredens rike for en fin turist. Det var en dame, iført shorts og brystholder, resten var naken brun hud. Nei dette måtte han ta nærmere i øyesyn, tenkte han og satte seg helt opp. Damen stanset og smilte til Jon med kritthvite tenner. “God dag og signe hvilen”, hilste hun. Jon ble så paff at han fikk seg ikke til å svare i farten. Kjeften hans ble nåmen og følelsesløs. Men damen ble såvisst ikke fornærnmet selv om hun ikke fikk svar på sin hilsen. Hun så nok at den gamle nissen var litt av en særling. “Uff for en fryktelig tung bakke dette var sa hun,” og satte sykkelen fra seg ved vegkanten. Derpå satte hun seg ned ved siden av Jon. Han rødmet som en ungtyfse i konfirmasjonsalderen. Håledø så lite klær hun hadde på seg!

Han leet litt med haka og kjente seg igjen. “Hva e heter denne vakre gården da?” spurte den skjønne damen. For vakker var hun som en hulder, det så Jon med en eneste gang. “Å, det skulle no liksom vera Tømmerbakken dette da,” svarte han, gla over at hun syntes gården hans var fin. “Og eieren det er nok je det,” la han til. Det var best å informere henne fra begynnelsen om at det var bonden sjøl hun snakket med og ikke en skarve dreng. Gid er det virkelig godseieren selv jeg snakker med,” sa hun og smilte mot Jon. “Da skal jeg sannelig passe på å spørre om det går an å få kjøpt et glass melk og noen egg?” “Jau, det skulle da itte vera np i vægen for det,” svarte Jon. Jammen kalte hun ham for godseier. Han ble nesten ør av stolthet. “Vi får rusle opp til våningen da,” sa han og reiste seg. “Å, det haster da ikke så fælt, jeg synes det er så deilig å sitte her og hvile litt,” svarte hun. Jon satte seg igjen. Nei, han skulle gjerne sitte her til han svalt ihjel. Det var ikke hver dag man satt i slikt selskap.

“Døkk ska vel langt avgårde?” ville han vite.” “Å, det kommer an på det,” smilte åpenbaringen. “Jeg vet sannelig ikke hvor jeg stopper. Jeg hadde forresten tenkt å finne en gård som jeg kunne tilbringe sommeren på. Så vet De om noen gård her omkring som har bruk for litt hjelp i høyonna så vil jeg gjerne vite det. For jeg har på følelsen at jeg vil like meg her i bygden.” Jon ble nesten målløs igjen. Skulle det kanskje være sjanse for å få henne til å bli der hele sommeren? “Døkk skulle nå itte kunne trives her på gården da?” spurte han med hjertet i halsen. “Her ska døkk få det som plommen i egget”. “Ja, hvorfor ikke? Dette er da et deilig sted. Er det badeplass i nærheten?” “Jau då, finere laugarplass finnes itte i heile bygda. Her renn storelva stilt og fint og fint sandbotten er det og.” Her måtte føremonnene drages fram. “Jammen da tror jeg at jeg aksepterer tilbudet. Jeg heter Susanne Vinge og er fra Oslo,” sa hun smilende og ga Jon handa. “Jon Tømmerbakken heter je,” svarte han og tørket av neven sin på broklåret før han trykket den mjuke fine handa hennes. Det var så herlig at det fikk frostilinger ned over ryggraden midt i sommervarmen. “Vi får vel gå opp til gården og hilse på fruen da,” sa hun og dro handa til seg. “Nei, gudbedre, je e nuk itte gift,” sa Jon. “Å, er De ikke gift? Jamen husholderske har De vel på gården?” “Nei, je e nuk stillmodig aleine je da ma,” svarte Jon.

Og så måtte han fortelle om sine vansker med å få tjenestefolk. Susanne skjønnte at dette var nok en kar som var sparsom av seg og ved å spørre litt fikk hun snart greie på at midler manglet ikke på gården bare en ville bruke dem.

Susanne hadde sagt opp stillingen sin som ekspeditrise i en parfymeforetning i hovedstaden, for hun var blitt lei av maset til bestyrerinnen. Men den største grunnen var nok at kjæresten hennes hadde vært utro. Det kunne hun aldri tilgi ha,. Derfor hadde hun sendt ham oppslagsbrev og brendt alle broer bak seg. Henrik ville hun aldri se for sine øyne mer. Nå hadde hun rystet hovedstadens støv av sine føtter og bestemt seg for å tilbringe en lang, delig sommer på landet. Hun hadde spart ihop litt penger og regnet dessuten med at en ferie på landet kunne bli temmelig billig hvis man tok opphold på en gård og hjalp litt til i høyonna. Riktignok hadde hun aldri tatt i en rive før, men hun kunne vel gjøre nytte for seg på et slags vis. I slike sunne omgivelser ville vel hjertesåret læges fort.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.