- Men tenk på barna…

Skal vi sette barna i bur? Foto: Privat

… er et argument man overraskende ofte hører i de merkeligste debatter. Kanskje særlig når det gjelder bluferdighet og seksualitet. Det virker som noen tror at barn skulle ha vondt av å se bilde av en pupp. Men som en bekjent av meg uttrykte det i en livlig diskusjon om brukervennlighet for en god stund siden:

Pupp er det eneste brukergrensesnittet vi instinktivt forstår. Alt annet er en læringsprosess.

Det er likevel en annen diskusjon som opptar meg mer om dagen, spesielt fordi jeg blir bombardert med reklamer for et spesifikt produkt i alle kanaler for tiden. På websidene sine skryter leverandøren av blant annet følgende egenskaper ved produktet sitt:

* Vi vet alltid hvor barna våre er.
* Unik trippel posisjonering — Slik at du også vet i hvilket hus barnet ditt er.
* Se hvor barnet ditt har vært i flere uker tilbake.
* Mamma og pappa legger inn et trygt område på kartet. Hvis barnet forlater dette området, vil vi som foreldre få en melding på mobiltelefonene våre.
* Motta alarm hvis klokken tas av.

Ta et lite skritt tilbake og smak litt på det.

Dette er altså et produkt som bejubles av foreldre på Facebook-sidene til leverandøren. Dette er et produkt en rekke foresatte tydeligvis krever at barna skal bruke for å få lov til å leke ute eller besøke venner. Og det er selvfølgelig mange tilsvarende produkter der ute.

Tenk så over listen over egenskaper en gang til, og hva vi faktisk lærer barn ved å bruke denne typen “hjelpemidler”.

“Vi” forsøker å lære en hel generasjon at det er riktig og fornuftig at autoritetspersoner skal kunne vite hvor de befinner seg til enhver tid. Ikke bare hvor de selv sier at de er, men hvor de faktisk er. “…også i hvilket hus…” de er på besøk.

“Vi” forsøker å lære barna våre at vi ikke bare kan sjekke hvor de er akkurat nå, når det passer oss, men faktisk kan logge oss flere uker tilbake i tid for å se hva de har gjort.

“Vi” forsøker å oppdra barna våre til at hvis de bryter grenser, så varsles autoritetene, og hvis de forsøker å omgå kontrollen, så blir det også umiddelbart oppdaget.

Og dette handler ikke om meg, og mitt valg for min sønn. Dette handler om hva slags holdninger og samfunn vi ønsker oss om en generasjon eller to.

Det er forskjell på å lære barn at de skal si fra hvor de drar, og at de ikke skal ljuge, og det å faktisk kunne “ta dem” i enhver liten historie de kommer med, som kanskje ikke er den fulle og hele sannhet.

For misforstå meg rett. Jeg har overhodet ingenting imot å ta i bruk teknologi og moderne verktøy for å forenkle hverdagen, både for barn og foreldre. Det er flott hvis barna kan ringe hjem på en enkel måte. Og jeg tenker selv tilbake på hvor mange ganger jeg glemte tida og kom for seint hjem da jeg var liten. Og hvor vanskelig det var å få sagt fra at jeg var på vei, eller for foreldra å få tak i meg for å minne meg på middagen, når jeg var opptatt med å grave etter gull i buskene bak huset til Sverre. Dette var jo dengang “mobiltelefon” var et digert beist med to kilo batteri, som pappa hadde mellom forsetene i bilen.

Og det var kanskje ikke alltid jeg var helt ærlig når jeg kom hjem og skulle forklare hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort. Og hvorvidt foreldra mine trodde på meg eller ikke kan sikkert diskuteres. Men jeg kunne i alle fall være trygg på at de ikke ville fremlegge en komplett logg over alle tidspunkter og steder jeg hadde beveget meg, uansett om de mistenkte (noen ganger med rette) at jeg hadde vært på Grillen og spilt skytespill når jeg hevdet at jeg hadde vært hjemme hos en i klassen og lekt med playmo.

Men formålet med å introdusere ny teknologi må jo være å gi barna økt frihet. Å vise dem mer tillit. At de kan bli mer selvstendige, og føle på mulighetene de har til å utfordre seg og utvikle seg, samtidig som de har trygghet og mulighet til å be om hjelp eller få kontakt med voksne om de selv mener de har behov for det.
Og at vi voksne skal kunne gi nødvendig oppfølging og hjelp når barna etterspør det.

Vår viktigste oppgave som foreldre er å gi barna trygghet. Men jeg tror ikke vi skaper trygge barn ved å inbille dem at verden er så farlig at de aldri kan gå alene, at de aldri skal møte situasjoner som de må håndtere på egenhånd, og at de alltid må passes på.

Det er forskjell på å fortelle barna at vi alltid vil være der for dem når de trenger det, og det å gi dem beskjed om at vi alltid vil være der.
Den distinksjonen tror jeg flere foreldre hadde hatt godt av å tenke gjennom.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.