Fra bibliotek til møteplass

(Innlegg i Klassekampen 14.3.16)

Biblioteksjef Kristin Danielsen ved Deichmanske bibliotek er som Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre opptatt av å redefinere hva et folkebibliotek er. Hun skriver Klassekampen 2. mars at “Det ligger i grunnen litt i kategorinavnet folkebibliotek. Vi handler om folk, ikke om bøker.”

Første del av begrepet folkebibliotek kommer ikke av “folk” eller “mennesker”, men av offentlig. I meningen åpent eller tilgjengelig for alle. Dette i motsetning til spesialiserte bibliotek som skolebibliotek og universitetsbibliotek som har en klart definert brukergruppe. Når bibliotek etymologisk betyr “boklager” nærmer utsagnet seg det komiske.

“Men holder det å fylle et rom med bøker?” spør biblioteksjefen ved Deichman retorisk. Svaret er selvsagt nei, og det har det vært i over 100 år. Det moderne folkebiblioteket skjøt fart tidlig på 1900-tallet under ledelse av den tidligere sjefen for Deichman, Haakon Nyhuus. I innstillingen til Kirkedepartementet som Nyhuus var med på å forfatte i 1901, kan en lese at mange folkebibliotek var dårlig utrustet. 80 % av folkebibliotekene hadde under tusen bøker og bibliotekaren var som regel en ubetalt lærer. Dette endret seg imidlertid raskt og når sjefsbibliotekar Arne Kildal i 1917 åpnet det nye biblioteket i Bergen i bibliotekets foredragssal, fremhevet han blant annet en større satsing på lese- og studiesirkler. Folkebibliotekene gikk alt i første halvdel av 1900-tallet fra å være rom med bøker, til å være organiserte samlinger med utdannede bibliotekarer som drev aktiv formidling.

Siden Nasjonalbiblioteket ikke kasserer fra egne samlinger, mener Danielsen at Nasjonalbiblioteket ikke påvirker hva som kasseres i folkebibliotekene. Nasjonalbiblioteket og den nye Nasjonalbibliotekaren har stor påvirkning, selv om påvirkningen er indirekte. Ingen har påstått at det er Nasjonalbibliotekets samlinger det kasseres fra, eller at det er Nasjonalbibliotekaren som personlig reiser rundt og kasserer bøker fra bibliotekene. Nasjonalbiblioteket påvirker kasseringstakten i folkebibliotekene ved utbyggingen av depotbiblioteket. I stedet for å låne av hverandre, skal folkebibliotekene i stadig større grad låne materiale en selv ikke har fra depotbiblioteket i Mo i Rana. For det andre går utviklingsmidlene som Nasjonalbiblioteket deler ut, i høy grad til utviklingen av bibliotek som møteplass. Når det blir flere stoler, scener og kafeer blir det nødvendigvis mindre plass til bøker.

Når det gjelder kasseringen ved Deichman er det vanskelig å tro på fremstillingen om at dette er vanlig samlingsutvikling og at målet er å gjøre samlingene bedre. Fra 2003 til 2014 ble samlingene ved folkebibliotekene i Oslo redusert med rundt 220 000 bøker, fra rundt 1,3 million til rundt 1,1 millioner eksemplarer, eller en gjennomsnittlig årlig reduksjon på 20 000. Dette tilsvarer en reduksjon på 1050 eksemplarer per avdeling per år. Dette er tall som samsvarer med normal samlingsutvikling. Å redusere boksamlingen med over 200 000 eksemplarer eller hver tredje bok ved hovedbiblioteket kan vanskelig betegnes som normal samlingspleie. En kasserer for å gi mer rom til andre aktiviteter.

Danielsen skriver videre at “Folkebibliotekenes oppdrag er ikke å ha alt, men skaffe tilgang til alt. Det er vår kontrakt med bruker.” Dette må være Danielsen egenkonstruerte kontrakt, det finnes ikke belegg for dette i lovverk eller praksis. Hverken folkebibliotek eller universitets- og høgskolebibliotek har i dag mulighet for å låne digitalt innhold fra hverandre. De digitale tjenestene som Bokhylla.no har store mangler, du får for eksempel ikke tilgang fra utlandet og populære forfattere som Jo Nesbø er ikke med. En bør være forsiktig med å redusere de fysiske samlingene både fordi de digitale tjenestene ikke er gode nok, og fordi det er stor forskjell med å bevege seg i en fysisk samling og en digital samling.

I planleggingen av nye Deichman har ambisjonene vært skyhøye, en ønsket å bygge verdens beste bibliotek. I iveren etter nye og spennende funksjoner har en nedprioritert litteraturen. Dette vekker bekymring og bekymringen blir ikke mindre når Danielsen ikke lenger ønsker at litteraturen skal være det sentrale omdreiningspunktet i folkebiblioteket.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.