Kasseringsdebatten — kaster folkebibliotekene for mye eller for lite bøker og hvorfor kasseres det stadig mer bøker?

20 min readMay 30, 2016

Innlegg på NBF Hordaland sitt vårmøte 2016.

Debatten dreier seg først og fremst om den sterke reduksjonen av antall bøker i norske folkebibliotek som denne tabellen viser:

Bokstammen i norske folkebibliotek er redusert med 3 millioner bøker de siste 10 årene og 2 millioner de siste fem årene. I tiåret før lå boksamlingene stabilt på rundt 20 millioner eksemplarer. Fra 2013 til 2014 ble samlingene redusert med hele 650 000 bøker, jeg vil ikke bli overrasket om en i 2015 setter en ny kasseringsrekord.

Dette er det er ingen uenighet om. Det kasseres stadig mer bøker i folkebibliotekene. Det en er uenig om er for det første hvorfor? - Hvorfor skjer dette, og hvorfor skjer dette nå? Er dette en positiv eller negativ utviklingen for boksamlingene, og er det en positiv eller negativ utviklingen for biblioteket som institusjon?

Har vi blitt flinkere til å kassere, eller er det inspirasjonen, påvirkningen og konkurransen fra litteraturhusene som er hovedårsaken? Og er det en justering av for store samlinger, eller er det snakk om større og mer dyptgripende endringer?

Vi har for det første blitt flinkere til å kassere. Mye på grunn av det gode arbeidet som Buskerud fylkesbibliotek og særlig Jannicke Røgler har gjort, blant annet med å oversette CREW — håndbok i samlingsutvikling, som kom på norsk i 2011.

Tønsberg og Nøtterøy bibliotek har også gjort et godt arbeid og lagt ut bibliotekets plan for samlingsutvikling. Folkebibliotekene er ikke like redde for å vise at en kasserer bøker som en var tidligere. Det er ikke mange årene siden Bergen Offentlige Bibliotek begynte med boksalg, tidligere gikk alt til papirgjenvinning, fordi en ikke ville at noen skulle vite at vi kasserte bøker.

I de mindre folkebibliotekene har en for mange bøker. Hvis vi ser på sentrale indikatorer som bøker per innbygger og omløpstall, bør den totale bokstammen i Norge forsatt reduseres, vi bør trolig under 15 millioner bind. Vi må imidlertid bruke disse indikatorene med forsiktighet på de mindre folkebibliotekene (under 10 000). Røgler & Høivik skriver at: “Mange små bibliotek har så lavt utlån og så små ressurser at det gir liten mening å benytte omløpstallet som resultatindikator.” Om vi totalt sett i Norge bør kassere mer eller ikke er likevel ikke kjernen i diskusjonen, det er reduksjonen av boksamlingene i de mellomstore og store kommunene som har vært tema.

Den sterkeste og mest synlige utviklingen av norske folkebibliotek det siste tiåret, har vært den enorme satsingen på arrangement. Møteplassen har blitt et sentralt begrep, det kom inn i bibliotekloven i 2013, og der står det nå:

“Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.”

Endringen i loven har bakgrunn i stortingsmeldingen som kom 2008–2009 og som het: Bibliotek — Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid. Bibliotekutdanningen ved HIOA med Ragnar Audunson i spissen har skrevet om bibliotek som møteplass siden 2005, og arbeidet ved HIOA har vært med å skape det faglige fundamentet som viser at folkebibliotekene fungerer som lavintensive møteplasser (møter og steder der vi eksponeres for andre verdier og interesser). Særlig viktig har det omfattende PLACE-prosjektet vært.

Kommunene som eier folkebibliotekene kan selvfølgelig også være med å bestemme retning, selv om det er langt fra alle kommuner som styrer like aktivt. Bergen kommune bruker balansert målstyring og biblioteket har som mål å øke besøket med 2 % årlig. Dette er selvfølgelig svært viktig for hvilke aktiviteter vi satser på. Med et så klart mål, må vi forsøke å øke besøket og gjøre biblioteket mest mulig attraktivt sted å være. Dette har vi gjort blant annet med å gjøre plass til en kafé.

Det var mye annet en også ønsket i stortingsmeldingen, men det en i all hovedsak har satset på, og i alle fall delvis også lykkes med er å: “Utvikla folkebiblioteka som møtestad, kulturarena og samfunnsaktør.”(mindre av det siste). I høringsrunden til lovendringen kom det ingen negative kommentarer til formålsendringen, så denne satsingen har det vært bred enighet om.

Nå har det gått noen år og særlig storbybibliotekene har satset sterk på å utvikle bibliotek som arenaer for arrangement, aktiviteter og som møteplass. Vi ser fine kafeer, som Amalies hage, vi ser meråpne bibliotek og en generell økning i åpningstidene, makerspace, språkkafeer og en svært sterk økning i antall arrangement.

Som sagt la stortingsmeldingen og lovendringen grunnlaget for dette. Svaret på hvorfor det nettopp var møtested og kulturarena som fikk gjennomslag, mener jeg er nært knyttet til litteraturhusbølgen og at arrangementer generelt har blitt viktigere også på det litterære feltet. Derfor skal jeg begynne med å si litt om påvirkningen fra litteraturhusene.

Litteraturhusbølgen

Møteplass er det store overordnede begrepet. Konkret har folkebibliotekene i stor grad latt seg inspirere og påvirke av litteraturhusene og særlig litteraturhuset i Oslo, som har hatt stor suksess. En kan nesten si at biblioteksektoren har kuppet, eller har forsøkt å kuppe litteraturhus-suksessen.

Nasjonalbibliotekaren kommer fra Litteraturhuset i Oslo. Den tidligere nestlederen ved Litteraturhuset i Oslo jobber nå som prosjektleder ved NB for å utvikle bibliotekene som kulturarenaer. Nasjonalbiblioteket skal 5-doble antall arrangmenet i året fra 30 til 150. Mye av Nasjonalbibliotekets prosjektmidler går også til utvikling av folkebibliotekene som arrangementsted.

Arrangementbølgen eller eventifiseringen av litteraturen har vært en sterk trend i Norge de siste 10 årene, gjennom stadig flere og større litteraturfestivaler og etableringen av flere litteraturhus.

Vi har over 50 litteraturfestivaler i Norge og egne litteraturhus i Oslo, Bergen, Odda, Fredrikstad og Kristiansand (ingen aktivitet i 2016). I tillegg finnes det litteraturhus i Lillehammer, Skien, Vestfold (samarbeid mellom 4 bibliotek), Trondheim, Nord-Trøndelag (samarbeid mellom 9 bibliotek), Bodø og Moss i litt ulike konstellasjoner. I Gjøvik er biblioteket og litteraturhus samme organisasjon — Gjøvik bibliotek og litteraturhus, Det samme i Bamle. Flere bibliotek kaller seg litteraturhusbibliotek eller “bibliotek og litteraturhus”.

Oppsummert har vi:

4 litteraturhus med eget hus og separate organisasjoner. (Oslo, Bergen, Odda og Fredrikstad)

5 litteraturhus uten hus eller i samarbeid med andre organisasjoner. (Kristiansand, Lillehammer, Skien, Moss og Trondheim)

16 bibliotek som kaller seg litteraturhus.(Nord-Trøndelag, Vestfold, Bodø, Gjøvik og Bamle)

Inkorporeringen av, eller internaliseringen av ideen “litteraturshus” i de norske folkebibliotekene har gått raskt. I kasseringsdebatten har den sterke satsingen på litteraturhus-aktiviteter blitt kritisert, fordi dette sperrer for andre viktige satsingsområder. Det som flere av de kritiske røstene nevner spesielt, er manglende satsing på og formidling av skjønnlitterær bredde. Vi har fått noen anekdotiske bevis fra begge sider i debatten, jeg har prøvd å finne tall som sier noe konkret om hvor bredt vi låner ut og om dette har endret seg de siste årene. De tallene skal vi komme tilbake til.

Først skal vi se litt på den kraftige økningen i antall arrangementer på norske folkebibliotek.

Aslak Sira Myhre sier at “De siste årene er det den massive økningen i arrangement, som har sikra at besøket i folkebibliotekene ikke faller. Det er det viktigste tiltaket for å skape et nytt publikum for bibliotekene å formidle til.” (Klassekampen/Bibliotekarforbundet ,18.1.16)

Bergen bibliotek er et at de bibliotekene som har satset sterkest på arrangement, fra 73 arrangement per avdeling i 2006 (totalt 21 076 besøkende) til 229 arrangement per avdeling i 2014 (totalt 40 768 besøkende). I samme periode gikk besøket ned fra 1 355 803 til 1206 560, en reduksjon på 149 243 besøkende.

Arrangementene stod i 2013 for kun 2 % av besøket i norske folkebibliotek og arrangementene kan på ingen måte veie opp for den tradisjonelle bibliotekbruken. Det er ikke arrangementene som har økt besøket i Bergen (2015) og Stavanger (2014 ->). Det er større endringer av biblioteklokalene, kafeer og lengre åpningstider. Folkebibliotekene har et stort potensiale for økt bruk og besøk, men nasjonalbibliotekaren tar uten tvil feil når han fremhever arrangementene som det viktigste tiltaket.

Det var som sagt ingen som negative til endringen eller presiseringen i lovverket om at folkebibliotekene skal være uavhengige møteplasser og en arena for offentlig samtale og debatt. Nå har det etterhvert kommet flere kritiske stemmer: Lars Petter Sveen, Ragnar Audunson, Marius Lien, Idun Knutsdatter Østerdal og Audun Lindholm. Kasseringsdebatten er ett ledd i en etterhvert betydelig kritikk av utviklingen i folkebibliotekene. Det er relativt mange som har engasjert seg i debatten og debatten har vært levende i flere aviser, tidsskrifter og på facebook. En liste over aktuelle innlegg ligger nederst på siden.

Det som har vært litt merkelig i debatten er forestillingen om at arrangementer og møteplasser er noe grunnleggende nytt i biblioteksammenheng. Det kan dermed være passende å nevne at det moderne folkebiblioteket, som ble skapt tidlig på 1900-tallet alltid vært et møtested og en kulturarena. Dette har riktignok ikke alltid vært like høyt prioritert, men når hovedbiblioteket i Bergen ble åpnet i 1917 var det med en foredragssal. Under åpningen sa biblioteksjef Arne Kildal “Gjennen sin utlaansvirksomhet er biblioteket istand til at paavirke publikums literære smak, og dette vil fremtidig i høiere grad en før tilstrebes ved oprætelse og drift av literære læse- og studiesirkler.” (Veier til viten, 1995).

Hovedbiblioteket i Oslo ble bygd som et tempel for viten, det ble oppført i nyklassisistisk stil i 1933, med alle trappene kan det ligne på Akropolis som troner over byen. (Nan Dahlkild, 2013)

Når Kristin Danielsen omtaler dagens hovedbibliotek som et “boklager”, så passer det inn i hennes beskrivelse av et bibliotek med bøker som noe som hører fortiden til. Det er stor forskjell å arbeide i et tempel og på et lager.

Møteplass og “det tredje sted”

Møteplass har i kasseringsdebatten vært et viktig begrep og fremstilles som fremtiden for folkebibliotekene. Kristin Danielsen skriver på Deichmans litteraturblogg “I Deichmanske ønsker vi å gå «fra å være et bibliotek til å bli mittbibliotek». Et tredje sted som ikke er jobb/skole eller hjemme.”

Det var den amerikanske sosiologen Ray Oldenburg som med boken The Great Good Place: Cafes, Coffee Shops, Community Centers, Beauty Parlors, General Stores, Bars, Hangouts, and How They Get You Through the Day fra 1989 som skapte begrepet “Det tredje sted”. Kaffekjeden Starbucks og bokhandlerkjeden Borders (konkurs 2011), er ofte brukt som eksempler på “det tredje sted”, ikke jobb og ikke hjemme, men et sted som minner om en stue. Ta en kikk innom nabokafeen vår på Bergen Storsenter, “Espresso house”, så har du et slags bilde av et klassisk tredjested.

“Det tredje sted” er definert som et uformelt møtested mellom det først sted (hjemmet) og det andre sted (arbeid). Og dette tredje stedet skal kunne fungere som rammen for uformelle samtaler og diskusjoner som ikke er styrte eller målrettede. I følge Oldenburg er ikke biblioteket eller sykehus ekte “tredje sted” fordi de er komplekse organisasjoner, der tredje-steder er beskjedne, uformelle, rimelige. (Biblioteket som rum i byens rum, s. 24, 2013). En kan si mye fint om nye Deichman i Bjørvika, men beskjedent og rimelig er ikke det første en tenker på.

En har undersøkt om det tredje sted er en god beskrivelse av folkebibliotek og svaret er nei. Ragnar Audunson skriver “Et annet funn er at kategorier som tredjested versus første og andre sted eller biblioteket som privat rom versus offentlig rom, blir for snevre. Måten biblioteket tas i bruk på sprenger slike rammer. Det er førstested og andrested og tredjested på en gang.” (Bok og Bibliotek, 2010)

Men selv om begrepet “tredje sted” er lite passende på biblioteker, er ideen om biblioteket som møteplass levende både i biblioteksektoren og utenfor biblioteksektoren: “Hovedinntrykket er at ideene om bibliotekfeltets ideer om biblioteket som møteplass og som arena for lokalsamfunnsutvikling og integrasjon ikke er på kollisjonskurs med de tankene våre informanter har om bibliotekets rolle i lokalmiljøet.” (Audunson & Aabø, 2013, s. 48).

Hva er kassering?

Kassering er å systematisk fjerne materiale fra biblioteket, ut fra bestemte kriterier og skjønnsmessige vurderinger. Det er motsatsen til akkvisisjon eller innkjøp. Det overordnede begrepet for kassering og akkvisisjon, samlingsutvikling, kan ha flere elementer: magasinering, organisere samlingen/samlingene alfabetisk, etter emne (Dewey), etter størrelse (kvarto, folio), litterære sjange (krim, kjærlighet, science fiction) eller format (tegneserier, lydbøker, DVD’er).

I biblioteksammenheng er akkvisisjon et bedre begrep enn innkjøp, siden folkebibliotekene får svært mange bøker fra Norsk kulturråd via de ulike innkjøpsordningene, totalt rundt 620 000 i 2015. Norske folkebibliotek har en samlet tilvekst på rundt en million bøker i året og hvis alle eksemplarene fra innkjøpsordningene hadde blitt registrert, ville innkjøpsordningene utgjort rundt halvparten av tilveksten av bøker i folkebibliotekene.

Hvis en ser på Ranganathans fem lover for bibliotekvitenskap; Bøker er til for å brukes, Hver leser sin bok, Hver bok sin leser, Spar tid for leseren og Biblioteket er en voksende organisme — så er disse fortsatt et godt utgangspunkt for samlingsutviklingen.

Det at biblioteket er en voksende organisme betyr kontinuerlig vekst, endring og utvikling. Men det betyr også at utviklingen gis retning av det som har vært. Her mener jeg Kristin Danielsen feiler når hun i debatten påstår at at biblioteket handler om mennesker og ikke bøker. Det er historisk feil, det er en feil beskrivelse av dagens bibliotek, og jeg mener det også er svak beskrivelse av fremtidens bibliotek, all menneskelig aktivitet handler om mennesker, og utsagnet sier dermed ingenting.

Når det gjelder kassering er det viktig å skille mellom store og små bibliotek, blant annet fordi større bibliotek har høyere omløpshastighet. Folketallet forklarer omtrent 50 % av variasjonene i omløpshastigheten mellom store og små bibliotek.

I følge IFLA bør etablerte samlinger ha mellom 2–3 bøker per innbygger. Større bibliotek (+100 000) anbefales å ligge opp mot 3 bøker per innbygger. I 2014 hadde norske folkebibliotek i gjennomsnitt 3,3 bøker per innbygger. I storbyene ligger en derimot under gjennomsnittet. Oslo hadde i 2014 1,8 bøker per innbygger. Før “tidenes ryddesjau” ligger altså Deichman under de etablerte standardene for hvor mange bøker et bibliotek bør ha. Det samme gjør Bergen med rundt 1,9 bøker per innbygger.

Samlingsutvikling og kassering tar utgangspunkt i samlingen. Vi vurdere samlingen på overordnet nivå, og ser på omløpshastighet (utlånstall) og bøker per innbygger (samlingens størrelse). Ved kassering vurderer vi normalt hvert enkelt eksemplar etter slitasje, foreldelse og etterspørsel. Men er det denne normale samlingsutviklingen som Buskerudgeriljen bidrar til, som i hovedsak har medført den kraftige reduksjonen i antall titler de siste årene? Mitt svar på det er et klart nei. NRK var på besøk på Førde bibliotek og skriver dette:

“Framtidas bibliotek skal vere ein møteplass, ein kultur- og debattarena, eit litteraturhus. Bokhyller skal ut, og fleire sitjegrupper, studieplassar og møteplassar skal inn.” og “– Her skal vi ta vekk store delar av faglitteratur for vaksne, og setje inn bord og stolar slik at ungdom kan sitte her og gjere lekser…” (NRK, 5.5.16)

Det er ikke for å gjøre samlingene bedre at Bergen bibliotek har plassert en del bøker på trange og dårlige tilpassede åpne magasiner, det er for å få plass til kafé. I Stavanger tømte de et magasin for å få plass til en foredragssal og i Oslo skal en kassere hver tredje bok, fordi en på det nye hovedbiblioteket på Bjørvika skal bruke 80 % av resursene på på annet en samlingene.

Jeg mener dette ikke bør kalles for samlingsutvikling. Når vi kasserer bøker for å få plass til andre funksjoner, som flere sitteplasser, kafé, møtelokale, spillrom, studieplasser og lignende driver vi bibliotekutvikling, ikke samlingsutvikling. En teller hyllemetre for å se hvor hvor mye samlingen skal reduseres. I stedet for tilpasse samlingene til brukernes behov, tilpasser vi i dag samlingenes størrelse etter behovet for flere sitteplasser.

Tidligere var en i folkebiblioteksektoren redd for publikums reaksjoner på at vi kasserte bøker, nå sitter det svært langt inn å innrømme at boksamlingene er mindre viktige, at de nedprioriteres og svekkes. En kommer med lite logiske og udokumenterte påstander om at samlingene blir bedre og bruker argumenter som foreldelse og slitasje, når årsakene til den økte kasseringen uten tvil ligger i behovet for plass til andre aktiviteter.

Kasseringsdebatten

De som i hovedsak hatt fått kritikk i kasseringsdebatten er nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre og biblioteksjef ved Deichman, Kristin Danielsen. De ønsker begge et helt nytt bibliotek, der møteplassen er det sentrale. Kritikerne har vært flere, Bernhard Ellefsen i Morgenbladet, Runa Kvalsund i Klassekampen, bibliotekar og forfatter Lars Petter Sveen og redaktøren i Vagant, Audun Lindholm. De kritiske stemmene har til felles at de fortsatt ønsker at bøker og litteratur skal være folkebibliotekenes hovedoppgave. Det er ikke kassering som aktivitet en har vært kritiske til. Når Bernhard Ellefsen sa ja til å være med på kasseringstokt med Buskerudgeriljaen var det ikke uenighet om behovet for å kassere. Det en er uenig om, er hvor mye en skal kassere og om en fokuserer for sterk på arrangementer og aktualitet i bibliotekene.

Det som trigget kasseringsdebatten var at hovedbiblioteket i Oslo skal redusere samlingen sin av bøker kraftig. Kasseringen en ikke noe nytt, men omfanget overrasker. I Aftenpostens artikkel Tidenes ryddesjau ved Deichman, (4.2.16) står det at samlingen ved hovedbiblioteket skal reduseres med over 200 000 eksemplarer. Fra et sted over 600 000 eksemplarer til 413 000 eksemplarer. Deichman skal altså kassere hver tredje bok.

I 2010 uttalte den tidligere biblioteksjefen ved Deichman, Liv Sæteren, i Dagens Næringsliv at en skulle redusere samlingen ved hovedbiblioteket med 125 000 bøker. i 2013 var tallet økt til 200 000 bøker og boksamlingen skulle være på rundt 500 000 bøker. Nå er størrelsen på boksamlingen redusert til 413 000 og det er før byrådet har avgjort om og eventuelt hvor stor del av nye Deichman som skal leies ut til andre. Det er dermed mulig at bokstammen blir ytterligere redusert.

Tidlig i februar anklaget Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre for å være den største trusselen mot bøkene i folkebibliotekene. Ellefsen kritiserer den nasjonale bibliotekstrategien for å mangle ambisjoner for boksamlingene. Det eneste som står i nasjonal bibliotekstrategi om bøker, er at Depotbiblioteket i Mo i Rana skal få en viktigere rolle i fjernlånsarbeidet, slik at folkebibliotekene i mindre grad skal låne av hverandre og at en dermed har behov får mindre samlinger.

Ellefsen skriver at ideen “litteraturhus” ble nesten uovertruffent innflytelsesrik, bibliotekenes formålsparagraf ble endret og bibliotek som litteraturhus fremstår nå som folkebibliotekets eneste mulige fremtid. “Boksamlingen er nemlig ikke noe som skal utvikles, den skal avvikles”. Selv om dette er satt på spissen er jeg grunnleggende enig med Ellefsen. Boksamlingene reduseres kraftig i storbybibliotekene og de negative konsekvensene feies under bokhyllene. Både Danielsen og Aslak Sira Myhre sier at bibliotek som et hus med bøker er ut, og fremtidens bibliotek er en møteplass.

Uken etter intervjues både Ellefsen og Sira Myhre i BT/Aftenposten (Kast eller ikke kast, det er spørsmålet, 11.2.16). Nasjonalbibliotekaren sier da “vi har ingen innflytelse på eller oppfatning av hva bibliotekene skal kassere.” Dette er åpenbart feil. NB tilrettelegger og oppfordrer til økt kassering gjennom utbygging av Depotbiblioteket og gjennom hva de støtter med prosjektmidler. Og når den tidligere nestlederen ved Litteraturhuset i Oslo reiser rundt i biblioteknorge på oppdrag fra NB, er det biblioteket som arrangør som er tema.

Hvis vi ser på forordet til Nasjonal bibliotekstrategi, så sier Aslak Sira Myhre: “Forestillingen om hva biblioteket er, er knytta sterkt til utlånet av bøker på papir, og dermed til det tjuende århundre. Denne forestillingen må erstattes av en moderne idé om biblioteket som korresponderer med den teknologiske og sosiale utviklingen.” Forestillingen om hva biblioteket er skal ikke bare endres, den skal erstattes. I forordet står det også: “Fremtidas bibliotek er en møteplass.”

Hvis vi går litt lenger tilbake, til 2014, så skrev storbybibliotekene til daværende kulturminister Thorhild Widvey: “Bibliotekutdanningen er ikke tilpasset framtidas behov. Folkebibliotekene er på vei fra å være rom for gjenfinning av fysiske medier til å bli rom for inspirasjon og arenaer for medskaping. Bibliotekbrukere vil på sikt finne medier selv via økt selvbetjening og økt digitalt innhold. Når bibliotekrommene så vil fylles med andre typer arrangement, utstillinger, verksted eller tilby aktuelle samfunnsdebatter vil rollen til bibliotekaren endres betraktelig.” Videre at “Storbybibliotekene rekrutterer i dag annen kompetanse enn den tradisjonelle bibliotekaren. Årsaken er at vi har behov for bredere kompetanse og spesialister på blant annet digital kommunikasjon og litteraturformidling.”

Denne holdningen så en igjen i utlysningen etter medarbeidere til Biblio Tøyen som spesifikt nevner kokk og kunstner, men ikke bibliotekarer til de fem ledige stillingene. Jeg mener kasseringsdebatten gir mest mening om en leser den inn i en større debatt om hva fremtidens bibliotek skal være, der sentrale bibliotekledere bygger ned det tradisjonelle biblioteket og omskaper dagens bibliotek til en møteplass og arrangementarena.

Ellefsen tar også opp at den fysiske samlingen er sentral for formidlingen og det nedslående faktum at topplistene i bokhandlerne og bibliotek blir stadig likere. For meg og svært mange bibliotekarer er de fysiske samlingene helt sentralt når lånere spør etter noe å lese. Det er svært ofte at bokhyllene og utstillingene våre danner rammen for formidling i folkebibliotekene.

Dette gjelder heller ikke bare bibliotekarene. Storbyundersøkelsen fra 2008 viser at å gresse langs hyllene er den mest vanlige aktiviteten i biblioteket, kun slått av å låne/levere inn lånt materiale. Hyllevandring er en svært viktig, både for lånerne og bibliotekarene. Når Hilde Daland og Birgitte Kleivsett ved Universitet i Agder skriver at “Å gå hyllelangs og snuse seg frem til den rette boka er en kunnskapsløs utopi.” Er det direkte feil. Forskningen til Niels Ole Pors på 90-tallet viste at mange lånere brukte gressing eller hyllevandring som strategi. På den nye ungdomsavdelingen Biblio Tøyen er serendipitet, eller uventede funn et sentralt organisatorisk prinsipp. Hyllevandring og gressing er sentralt også i det moderne biblioteket.

Kristin Danielsen sa på Biblioteksdagarna 2016 (fra ca. 17 min.) at dagens hovedbibliotek i Oslo var ett flott og avansert boklager og at en i dag brukte 70 % av tiden og resursene på å lagre bøker. I det nye biblioteket i Bjørvika skal bare 20 % av resursene brukes på samlingene, 80 % av plassen skal brukes på at mennesker skal komme sammen.

Det er heller ikke bare mindre resurser som skal brukes på samlingene, samlingenes profil skal gjennom kraftige endringer, det er særlig det aktuelle skal få en betydelig større plass på nye Deichman:

Forsikringene fra Nasjonalbibliotekaren og Kristin Danielsen i media om at at endringene er begrensede stemmer ikke overens med begrepsbruken de nytter internt i sektoren, og heller ikke med planverk eller praksis. Den nye ungdomsbiblioteket på Tøyen (video, bilder) har lite bøker, ingen bibliotekarer og en kan diskutere om det er et bibliotek eller en ungdomsklubb.

Kan vi se noen konsekvenser av den økte kasseringen?

Bredden i tilbudet har tradisjonelt vært svært viktig for bibliotekene. Det er bred enighet i biblioteksektoren om at folkebibliotekene skal tilby og formidle nytt og gammelt, det smale og det populære. Et viktig spørsmål i kasseringsdebatten er om kasseringen går ut over bredden i bibliotekenes tilbud, og flere har brukt anekdotisk bevis.

I Morgenbladet klager en bibliotekbruker over at magasinene ved biblioteket i Drammen var vekke og at biblioteket ikke hadde den ønskede oversettelsen av Et vintereventyr av Shakespeare. Nasjonalbibliotekaren ser på hva Stavanger bibliotek har av Shakespeare og mener utvalget er tilstrekkelig. Ellen Aabakken skriver at Deichman ut 170 000 ulike titler, hun sier dessverre ikke om Deichman låner ut flere eller færre titler og bøker enn tidligere.

At vi ikke har nasjonal statistikk på hvor mange ulike titler vi låner ut er en svakhet ved statistikkinnhentingen til bibliotekene. Det er mulig å hente ut tall for dette, men det krever noe tid. Jeg har tatt ut tall for Bergen Bibliotek:

I 2009 lånte vi ut totalt 126 000 ulike medier og 81 500 ulike bøker, i 2015 var dette redusert til 109 500 ulike medier og 72 000 ulike bøker. BOB lånte ut hele 9703 færre ulike bøker i 2015 enn i 2009, dette er klart bekymringsverdig. Vi vet at godt utvalg av bøker øker utlånet. Løyland og Ringstad ved Telemarkforskning konkluderer med at: “Both the size of the book stock and the growth in this stock are important determinants for book-loans.” (Løyland og Ringstad, 2006)

Siden Bergen bibliotek har fått harde kutt i mediebudsjettene de siste årene, er det vanskelig å si hvor stor effekten er av mindre samlinger/mindre tilgjengelige samlinger. Rundt 15 000 titler eller 20 % av de utlånte titlene hadde kun ett utlån i løpet av året ved BOB. Lav omløpshastighet er det mest brukte kriteriet for kassering og det er dermed høyst sannsynlig at kasseringen går ut over bredden i bibliotekenes utlån av bøker. Dette er noe vi burde se nærmere på både i Bergen og andre steder.

Siden folkebibliotekene normalt ikke måler hvor mange ulike titler vi låner ut, er det ikke helt enkelt å si om 72 000 ulike bøker (alle språk) er høyt eller ikke. Bokhandlerne solgte til sammen rundt 45 000 ulike norske titler i 2014 (Bransjestatistikk 2014, side 10).

Hva skal fremtidens bibliotek være?

Skal bibliotekets kjerne forsatt være litteraturen, eller er det på tide å erstattet litteraturen som det sentrale omdreiningspunkt til mennesket og møtet mellom mennesker?

Spør vi brukere ønsker de: “Mer av det biblioteket allerede gjør. Man ønsker ikke et bibliotek som med hensyn til innhold og tjenester er helt annerledes enn dagens, men et bibliotek som tilbyr mer av de tjenestene det allerede har og gjør dem synligere og mer tilgjengelig.” (Audunson, 2013, s. 46)

Kristin Danielsen skriver at Et godt bibliotek lytter til brukerne sine og avslutter innlegget med at “bibliotektilbudet utvides. Det du har så kjært vil ikke bli borte, det vil bli bedre.” Men vil virkelig samlingene bli bedre, når Deichman går fra å bruke 70 % av resursene på dem, til å bruke 20 %? Det høres lite logisk ut og all min erfaring tilsier at samlingene vil svekkes. Samlingsutvikling krever både penger og personale, dette vet en selvfølgelig ved Deichman og jeg mener det er uredelig å underslå at samlingene vil svekkes.

Disse logiske bristene, feilene og upresise utsagnene fra biblioteksektoren selv, er årsaken til at jeg har engasjert meg i debatten. Når Aslak Sira Myhre skriver: “De lukkede magasinene under landets folkebibliotek har aldri vært tilgjengelige for lånere.” Da mangler det en del på kunnskapen om hvordan folkebibliotekene fungerer, magasinene våre er i daglig bruk.

Nasjonalbibliotekaren prøver også å få det til å høres entydig positivt ut at deler av samlingene våre er flyttet til åpent magasin. Kafeen vår er en suksess for biblioteket, men ikke for samlingene våre. De åpne magasinene er i dag trange og svært upraktiske. At plassering har stor betydning for omsetning er velkjent kunnskap i all handel og bibliotekene er selvfølgelig ikke noe unntak her.

En ny dansk undersøkelse kan også gi oss et blikk på hva brukerne ønsker av fremtidens bibliotek:

Jeg mener Deichman er på alvorlig feilspor når de kun vil bruke 20 % av ressursene sine på nye Deichman på samlingene. Hverken danske eller norske bibliotekbrukere ønsker et helt nytt bibliotek slik Kristin Danielsen har gjort seg til talskvinne for: “Biblioteket handler ikke om bøker. Vi er til for mennesker.” Dette har Deichmansjefen uttalt flere ganger i kasseringsdebatten. Gir dette og lignende utsagn mening? Jeg mener nei, siden all menneskelig aktivitet kan passe inn under samme utsagn. Dette ligner på postmodernisme.

Her er et lignende utsagn fra fra siste utgave av Heimevernsbladet:

Hvis folkebiblioteket og Heimevernet handler om det samme, er vi da på rett vei? Det høres kanskje fint ut å si at bibliotek handler om mennesker, men det gir ikke et fundament for utvikling av fremtidens bibliotek.

Aktuelle artikler og debattinnlegg om kassering:

Biblioteket handler ikke om bøker. Vi er til for mennesker. (Kristin Danielsen, 07.11.15)

Tidenes ryddesjau ved Deichman. (Osloby, 4.2.16)

Det ser ut til at den største trusselen mot bokens videre liv i biblioteket er nasjonalbibliotekaren selv. (Bernhard Ellefsen — Morgenbladet, 5.2.16)

Eit bibliotek utan bøker. (5.5.2016)

Aslak Sira Myhre møter Bernhard Ellingsen til debatt. (Kulturnytt, 9.2.16)

Det er blitt kastet for lite bøker over lang tid. (11.2.16)

Et hus med bøker. (Aslak Sira Myhre,12.02.16)

Lite tillitvekkende. (Bernhard Ellefsen — Morgenbladet, 19.2.16)

Hva skal biblioteket være? (Ørjan Persen, Morgenbladet, 19.2.16)

Stove nummer to. (Runa Kvalsund — Klassekampen, 20.2.16). Krever innlogging/abonnement.

Bernhards bibliotek eller byens bibliotek? (Ellen Aabakken, Morgenbladet 24.2.16)