Øyeblikket da Marvel-universet kollapset under sin egen vekt

Det er bare å slippe katta ut av sekken — og jeg hater å si det, men de kvalitetene som gjorde “Avengers” til en god film, er sørgelig fraværende i “Avengers: Age of Ultron”.

OK — jeg må jo innrømme at man ikke egentlig kjeder seg når man ser den, og Marvel vil sikkert tjene en millard dollar uavhengig av hva jeg måtte mene.

Men jammen føles det for en gammel fan som om denne filmen gjør at Marvels filmunivers rakner i sømmene. Jeg har lurt på hvorfor, og er kommet til følgende:

Forgjengeren var kulminasjonen av flere solo-filmer, hvor man samlet seks helter fra fire forskjellige serier i en film. Filmen baserte seg på plottelementer fra de fire foregående filmene, men ikke mer enn at man kunne sette seg ned å se “Avengers” uten å ha sett de foregående. For uinnvidde ble filmen en frittstående actionfest, ikke mer komplisert enn at den hadde en skurk som ville overta verden og noen helter som stoppet han; mens det for de innvidde ble en tilfredsstillende konklusjon på plottlinjer som hadde gått som en rød tråd gjennom de foregående filmene.

Det er er her “Avengers: Age of Ultron” knirker fra første stund. Her er det tydelig at man bør ha sett sin kanon — altså alle Marvel-filmer som har gått foran — fra første stund. Man må ha skjønt bieffektene av hendelsene i Iron Man 3 for å forstå hva som ligger til grunn for Ultron; man må ha plukket opp obskure detaljer i den foregående Avengers-filmen for å skjønne hva som gir roboten Ultron “liv”; man bør ha svingt innom noen episoder av den obskure tv-serien “Agent Carter” for å skjønne modellen for androiden Vision. Osv.

Dette gjør filmen samtidig som den skal prøve å gi oss bakgrunnen til noen av de karakterene som enda ikke har fått sin “origin story” i filmform — primært Black Widow, men også Hawkeye. Hvis du legger til at filmen plukker opp enhver karakter som har vært nevnt eller vist tidligere — herunder nevnte Agent Carter, Stellan Skarsgårds karakter Selvig, Falcon fra Captain America 2, Heimdall fra Thor-filmene, Cobie Smulders fra forrige film, og en drøss andre — uten at de egentlig har noe å gjøre i filmen. Det er så mange subplott og sidespor her, at hele filmen — i motsetning til forgjengeren — denne gangen ikke bærer preg av å være kulminasjonen av noe, men traileren til filmer som skal komme.

Heltene forsvinner en etter en. De reiser hit, de reiser dit, og Hulk — ja, hvor forsvant han? Samtidig introduseres den ene etter den andre, nærmest uten forvarsel, og danner til slutt det som trolig blir besetningen til neste runde av filmserien.

Den tredje og siste “The Lord of the Rings”-filmen ble kritisert for å være en film med alt for mange slutter. “Avengers: Age of Ultron” må først og fremst kritiseres for å være en film uten en slutt.

Filmen ender derfor som en så overlesset kake at den ikke engang ville fått plass på et sunnmørsk kakebord.

For filmen er — til tross for at Joss Whedon står bak denne også— preget av en overraskende humørløshet, en mangel på kjappe replikker, og en overdådig mangel på selvbeherskelse og stram regi. Det alt dette dermed først og fremst bidrar til er å holde deg 2 timer og 45 minutter i kinosalen.

Selv om filmen føles uendelig lang som den er, er den likevel så tettpakket at den mest av alt bærer preg av å ha mistet en halvtime som kunne forklart noe bedre mye av det som foregår — kanskje primært Thors forsvinningsnumre til henholdvis Åsgård og en drømmeverden, samt Black Widows tilbakeblikk.

Det som står igjen er dermed forvirrende rester, som bare forstyrrer for det filmen egentlig burde ha vært: En 1 time og 50 minutter actionfes sentrert rundt en enkelt ting — at verdens mektigste helter tilsynelatende står maktesløs overfor en robot de selv har skapt.

Med denne mastodonten og alle dens forgjengere, er Marvel nå så nedlesset i kontinuitetsproblematikk og et persongalleri så stort, at jeg ikke helt skjønner hvordan de skal håndtere dette monsteret fremover. Ironisk nok kommer dette samtidig med serien “Daredevil” på Netflix, en serie deilig preget av fravær av superkrefter og en nesten irriterende stahet til å unngå og erkjenne at den er en del av et større univers hvor tullball som “Avengers: Age of Ultron” kan foregå.

Kanskje det blir veien ut? Å kutte ned, gi titlene større avstand til hverandre, og ikke nødvendigvis bry seg så mye med at alt skal henge sammen. “Guardian of the Galaxy” ble kanskje nettopp såpass vellykket som den ble, fordi den egentlig ikke trakk noen tråder til de andre filmene — i alle fall ikke tråder man trengte forkunnskaper for å forstå, eller som det var vesentlig at man fikk med seg.

Marvels filmunivers skriker rett og slett etter en “Crisis on Infinite Earths” — en kataklysmisk begivenhet som utsletter alt som har kommet før, og forenkler, rydder opp og restarter hele greia. Marvels hovedkonkurrent, DC, gjorde dette i tegneserieuniverset sitt. Men der tok det nesten 50 år før det ble nødvendig.

For Marvels filmunivers tok det bare sju år og et dusin filmer.

Oppsiden for Marvel må være at om man er åtte og et halvt— snart ni— år gammel, som min kinokompis var, så var konklusjonen dette:

Terningkast 6 — den beste actionfilmen jeg noen gang har sett på kino.

Men det skal sies at den anmelderen kun har sett denne ene actionfilmen på kino. For meg som har sett noen tusen, er skalaen selvsagt annerledes, og terningen lander derfor på en alt for snill treer. To av prikkene får filmen for innholdet — det er jo imponerende at dette lappeteppet henger sammen i det hele tatt. En litt nølende tredje prikk på terningen gir jeg rett og slett fordi James Spader, som gir stemme til roboten Ultron, bidrar til at en ellers livløs film får liv; og fordi filmskaperne har vært suverene til å gi Ultrons mimikk og fakter et deilig preg av James Spader.

Men ellers er dette Marvels svar på “Cars”: En mekanisk og forsåvidt underholdende nok produksjon, men som mest av alt er en plattform for å selge leketøy lenge etter at filmen er tatt av plakaten på kino.